Europas nye bærerakett skutt opp

Oppskytingen av Ariane 6 skjedde fra den europeiske rombasen i Kourou i Fransk Guyana i Sør-Amerika. Ariane 6 er den nyeste raketten i Europas Ariane-serie, og tar stafettpinnen etter forfølgeren Ariane 5.

– En helt ny rakett blir ikke ofte lansert, og suksess er langt fra garantert. Jeg er heldig som har vært vitne til dette historiske øyeblikket da Europas nye generasjon av Ariane-familien løftet seg og gjenopprettet europeisk tilgang til verdensrommet, sier ESAs generaldirektør Josef Aschbacher i en pressemelding.

Raketten er den nye europeisk-utviklede bæreraketten for store nyttelaster. Den tok med seg 18 vitenskapelige eksperimenter og småsatelitter opp i en lav elliptisk jordbane.

Etterlot romsøppel

Rakettens øvre del greide ikke starte igjen etter at den frigjorde småsatellittene, og ble derfor igjen i jordbanen i stedet for å brenne opp i atmosfæren. En viktig del av rakettens øvre del er hjelpefremdriftsenheten (APU) – et lite system som spiller en avgjørende rolle ved å trykksette drivstofftankene. En feil med APUen skal forhindret dette, melder ESA på Twitter/X.

Rakettens øvre del skal etter planen kunne fyres opp til fire ganger, slippe av flere nyttelaster i ulike baner på samme flytur, og deretter gå ut av bane for å sikre at den ikke blir romsøppel.

I motsetning til den amerikanske tungløftraketten Falcon Heavy er ikke Ariane 6 gjenbrukbar. Etter hvert som delene faller av, vil de enten havne i havet, brenne opp i atmosfæren, eller ende opp i rommet.

Over 30 flyvinger med raketten er planlagt. I ordrebunken finner man en rekke nye Galileo-satellitter, i tillegg til romteleskopene Plato og Athena, som er under prosjektering.

Plato-teleskopet bygges spesielt for å avdekke planetariske transitter, altså planeter som passerer foran stjernene de sirkler rundt, og på den måten finne nye eksoplaneter. Athena er et røntgenteleskop og skal etter planen lete etter ansamlinger av overopphetet gass for å studere hvordan galakser og stjernehoper formes.

Avblåser oppskytningskrise

– Dette er en viktig milepæl fordi Ariane 6 sikrer forutsigbar oppskytingskapasitet i det europeiske institusjonelle markedet, sier Christian Hauglie-Hanssen, administrerende direktør i Norsk Romsenter.

Ariane-rakettene har blitt brukt til å skyte opp James Webb-teleskopet, Galileo-satellitter og Rosetta-sonden. De er de eneste europeisk-utviklede rakettene av sitt slag i stand til å løfte over 20 tonn nyttelast til lav jordbane.

Ariane 6 skal halvere oppskytningskostnadene sammenlignet med forgjengeren, fra drøyt to milliarder kroner til én. Samtidig skal smidigere byggeprosesser muliggjøre en økning i antall oppskytninger i året fra 6 til 7, ifølge hovedentreprenøren Ariane Group.

Ordrebunken med europeisk teknologi som vil opp i verdensrommet, har vokst og vokst – spesielt etter at løfteraketten Vega ble midlertidig tatt ut av bruk på grunn av havari og med den russiske Soyuz-raketten ikke lenger tilgjengelig for europeiske prosjekter.

– Europa befinner seg i nå en akutt oppskytningskrise på grunn av utilgjengeligheten av egenutviklede raketter, sa Aschbauer til Spaceflight Now i juli i fjor.

Kongsberg og Nammo med videre

Flere hundre leverandører og entreprenører fra 13 land bidrar til raketten. Norske selskaper leverer også teknologi til Ariane 6. Kongsberg Defence og Aerospace (KDA) leverer fester til startrakettene, en optisk sikkerhetsbarriere til antenningssystemet og drivsstoffmålere til rakettene. Nammo leverer tenneren til startrakettene og små seperasjonsraketter som sørger for å dytte startrakettene bort fra resten av raketten etter at de er ferdig brent. Begge leverte teknologi til Ariane 5.

Til sammen leverer norsk industri teknologi for cirka 12 millioner norske kroner per oppskyting med Ariane 62, og for cirka 18 millioner norske kroner per oppskyting med Ariane 64, ifølge Norsk Romsenter.

Neste oppskytning er en fransk militærsatellitt, som er planlagt for fjerde kvartal 2024