Her høstes den første taren som er dyrket for karbonfangst

Til sammen dyrket Sintefs tareforsker Jorunn Skjermo og kollegaene 25 tonn tare som ble satt ut som kimplanter i desember i fjor og februar i år. Taren har fanget om lag 2,5 tonn CO₂.

– Anlegget har kapasitet til å produsere 500 tonn i året, men i denne omgang har vi konsentrert oss om å finne den mest effektive måten å dyrke taren på, sier Skjermo.

Hun står bak prosjektet som skal finne ut om storskala taredyrking for karbonfangst og lagring lar seg gjøre i norske havområder.

Mengden karbon som fanges, avhenger av hvor stort areal som brukes til dyrking. Sintef beregner at Norge kan bli klimanøytralt hvis det dyrkes tare på om lag 20.000 kvadratkilometer.

For at karbonfangsten fra tare skal kunne medregnes i klimaregnskapet, må karbonopptaket i de ulike plantene dokumenteres godt. Japan ble tidligere i år det første landet som fikk skrevet av tarekarbon i sitt klimaregnskap.

Måtte nedskalere

Forskningen går ut på å teste dyrkingen til havs nettopp fordi det er bedre tilgang til arealer der enn lenger inn mot kysten. Men også til havs er det trangt om plassen.

Anlegget som nå høstes, skulle i utgangspunktet være tre ganger større enn det er, men måtte flyttes etter innsigelser mot at det skulle ligge i et fiskefelt. Da kom det i klem mellom et skytefelt og et naturreservat, noe som førte til at tareanlegget måtte nedskaleres.

Hittil har forsøket vist at taredyrking i utsatte havområder krever storskala drift for å tjene penger på produktet.

– Det er ganske tøffe forhold i Frohavet. Anlegget krever mye stål og sterke forankringer i disse havområdene. Vi må også bruke relativt store båter. Det betyr at driften blir dyrere. Da må også prisen på produktet opp, sier Skjermo.

Mulig alginatproduksjon

Den innhøstede taren skal bli til biokull ved å sende den gjennom pyrolyse. Biokullet skal så blandes med jord i landbruket for at jorda skal binde mer vann, gi mer rom for mikroorganismer og for at karbonet skal holdes ute av karbonsyklusen i lang tid.

Biokull er en stabil form for karbon som mikroorganismer ikke klarer å bryte ned. Det kan derfor ha en lagringstid på flere tusen år, ifølge Skjermo.

Foreløpig er ikke biokull lønnsomt. Det mest lønnsomme produktet fra tare er alginat, et stoff som kan brukes til alt fra plastlignende produkter til medisiner.

Alginat fra vill stortare utvinnes i relativt stor skala, men det har ikke vært like lett å utvinne alginat med tilsvarende kvalitet fra dyrket sukkertare. Skjermo tror likevel det kan bli en mulighet i framtiden.

– Forskere fra Sintef og NTNU har funnet ut at man kan ekstrahere alginat fra sukkertare og endre sammensetningen av den gjennom en bioteknologisk prosess. Dette er veldig spennende, for vi kan ikke høste så veldig mye mer vill tare i Norge eller andre steder i verden. Samtidig er det god vekst i taredyrkingen globalt, og i Norge kan vi bidra med mye dyrking, sier Skjermo.

I tillegg til Sintef er Aker BP, DNV, Equinor, Wintershall og Ocean Rainforest med i prosjektet.