«Dr. Doom» tror løsningen for verdenshavene ligger i Barentshavet

Trondheim: – Å spise noe fra havet som ikke er forurenset av plast, begynner å bli vanskelig. Så stort er problemet, sier Jeremy Jackson til TU.no.

Jackson er professor emeritus ved Scripps institution of oceanography i USA, og er også tilknyttet The Smithsonian. Han var mandag en av hovedinnlederne på konferansen The Big Challenge, som NTNU arrangerer i Trondheim denne uka.

Den nå 76 år gamle professoren snakket både om hva som truer økologien i verdenshavene, men og om de tingene som gir håp.

Klimaendringene er den store, overhengende trusselen – men selv om menneskeheten får bukt med klimautslippene, vil ikke problemene være løst for havene, mener Jackson.

Forurensningen forsetter nærmest omtrent som før, med landbruk, avfall og kloakk som viktige kilder.

I 2017 ble det lagt fram en rapport som også viste at Norskehavet forsures raskere enn før.

Statsminister Erna Solberg (H) leder FNs havpanel.

– Store områder i verdenshavene preges av ville vesten-tilstander, uten regulering og der man kan tømme avfall og ballastvann fra båter, drive overfiske og holde på. Ofte med kronglete eierskap. Forsuring og avfall sprer seg med havstrømmer og berører alle, sa Solberg da panelet møttes for første gang i fjor høst.

600 nærmest døde områder

I Trondheim mandag viste Jackson fram verdenskart som identifiserer hele USAs østkyst, nærmest hele den nordeuropeiske kysten – særlig Østersjøen – som katastrofeområder hvor oksygenmangelen i havet har gjort vekstforholdene nærmest umulige.

Ifølge Jackson er det nå over 600 slike områder, mot kanskje 50 da han ble født på 1940-tallet.

– Hele den kinesiske kysten går i samme retning. Torsken er borte fra mine trakter, og den kommer ikke tilbake, sier professoren, som til daglig bor i delstaten Maine helt nord på USAs østkyst.

Forurenser må betale

Jackson mener en løsning på noe av problemet for verdenshavene, er den kjente ideen om at den som står for forurensningen, faktisk må betale kostnaden for å rydde opp.

– I USA spiser vi enorme mengder peanøttsmør. Du kan få det både i plastboks og på glass. Hvis plastboksen er litt lavere i pris, velger folk den. Til tross for at de har et valg; glasset kan gjenbrukes og er ikke giftig. Men om produsenten måtte betalt en skatt når han kjøpte inn plastboksene, ville det endre regnestykket. Produsentene betaler ikke for de eksterne kostnadene som oppstår etterpå; for eksempel plasten som havner overalt. Om vi hadde en plastavgift, slik vi har en karbonavgift, ville det endre økonomien fullstendig.

– I de fleste tilfeller i dag er det skattebetaleren som tar regningen for oppryddingen.

Myndighetene må trå til for å løse problemet, mener professoren. Både på regionalt og lokalt nivå må det være mulig med forbud.

– Vi holder på å innføre forbud mot isopor i Maine. Da får ikke produsentene noe valg; det blir ulovlig å bruke. Du kan gjøre noe liknende i en by. Og en plastavgift er mye enklere å innføre enn karbonavgift.

Mens Norge og enkelte andre land resirkulerer mye av plasten, blir stort sett mesteparten kastet. For eksempel blir 1,3 prosent av plasten som brukes i Brasil, resirkulert. Ifølge The Guardian mandag denne uka, blir 9 prosent av plasten i USA resirkulert. Mye av det som kastes i ulike land, havner på sjøen.

– Kunnskapsløse og skråsikre

Det offisielle programmet i Trondheim startet med den kjente britiske forfatteren Stephen Fry, som blant annet snakket om hvordan det noen ganger virker å være en sammenheng mellom det at man blir sikrere i sin sak, jo mindre man faktisk vet om saken. Når kunnskapen øker, øker også erkjennelsen av at det er enda mer man ikke vet. Jackson slutter seg til det argumentet.

Likevel: Han har tro på de endringene som faktisk foregår. Jackson viser til eksempler fra USA; at man må ha solcellepanel for å bygge hus i California, og at økonomi nå i noen tilfeller gjør at de miljøvennlige valgene vinner.

– Så jeg er geniunt optimistisk. Men jeg er likevel skremt over hvor sakte det går.

Ser til Barentshavet for løsning

Jackson selv har studert korallrevene, som er i kraftig tilbakegang mange steder i verden – og som han regner med forsvinner som følge av klimaendringene.

– Korallrevene er i alvorlige problemer, og det kommer til å bli mye verre. Jeg driver ikke særlig med dykking lenger, for når jeg dykker ved revene, er det svært opprørende for meg personlig.

I Trondheim trekker han også fram det store problemet med at store områder blir tomme for fisk.

– På et århundre har vi i praksis tømt Nord-Atlanteren for fisk. Det er ganske åpenbart når vi studerer dataene. Torsk var en av de mest verdifulle ressursene i verden. Nå er den borte, i alle fall fra min del av Atlanterhavet.

Forvaltningen av fisk i Barentshavet har imidlertid gitt Jackson håp. Nylig uttrykte forskere ved Havforskningsinstituttet forbauselse over at torskestammen har økt betydelig de siste årene.

– Kommer Norge til å bore etter olje under Lofoten? Det er gytested for all sjøtorsken i Barentshavet. Selv den russiske torsken kommer til Lofoten for å gyte. Begynner dere å bore etter olje, ødelegger dere for fiskeriene.

Bevaringen av torskestammen er ett av lyspunktene Jackson ser, som gjør at han tross kallenavnet «Dr. Doom», mener det er håp for havene.

– Forvaltningen mellom Norge og Russland er et eksempel på at industri og myndigheter kan jobbe sammen om ikke å ødelegge ressursene. Det viser at det er mulig.

Professoren tror det vil bli slutt på fiske i åpent hav, fordi det til syvende og sist er i alles interesse.

Turisme mer verdt enn fangsten

Andre steder i verden har lokalbefolkningen sluttet å jakte på hai, og lever i stedet av turismen som genereres av at en del ønsker enten å svømme med hai, eller oppleve dem på relativt nært hold. Jackson viser til en studie av turismen i Palau, der verdien av en levende hai blir oppgitt å være nesten 2 millioner dollar i form av penger turister bruker lokalt for å se den. Haikjøttet er verdt 100 dollar.

Teknologien gir også økt kunnskap om mange arter i havet. Den kunnskapen bidrar postivt, mener professoren.

– Folks holdninger endres når de får mer kjennskap til hvordan artene oppfører seg.

– Jeg er mye mer optimistisk nå enn 15 til 20 år siden. Havene er ute av syne og ute av sinn. På noen måter er det fjernere enn verdensrommet. Likevel har vi fått havenes tilstand på dagsorden, sier Jackson.