Tror det er mulig å bremse den globale oppvarmingen med solskjermer

«Tre.

To.

En.

«Lift-off!»

De enorme bærerakettene med 44 millioner hestekrefter braker løs. Det rister, det skjelver, det drønner og det beveger seg! Akselerasjonen oppover merkes med en gang. For en vidunderlig og fantastisk følelse. Vi er på vei, på vei oppover, på vei ut i rommet. Jeg jubler høyt inne i hjelmen. Endelig, endelig! Etter alle disse lange årene. Jeg ler inne i meg. Jeg føler meg glad, lykkelig og noe annet som ikke lar seg beskrive.»

Dette er Christer Fuglesangs egne ord da han ble skutt opp som astronaut 9. desember 2006. Han fikk 13 døgn i verdensrommet den første gangen. 29. august 2009 fikk han en ny tur med romfergen Discovery. Da ble det 15 døgn.

I Stockholm småregner det når vi skal treffe Christer Fuglesang 15 år etter hans siste romferd. Kunglige Tekniska Høgskolan (KTH) ble etablert allerede i 1827 og er det største universitetet for teknisk utdanning og forskning i Sverige. Royal Institute of Technology i Teknikringen 8 bærer preg av at det ble oppført i 1960.

På kontoret til Fuglesang er det ingen utsikt. Et stillas stenger utsynet for den svensknorske mannen som har vandret rundt i verdensrommet fem ganger. En av få som har opplevd å se ned på jorda.

– Du ser bare tre prosent av jordoverflaten fra romstasjonen. Månen er tusen ganger lenger borte så fra den ser man 50 prosent. Derfor ser du sjøer, elver, skoger og fjell helt klart. Å fly rundt jorda tar bare 90 minutter så da får du en følelse av at det ikke er store avstander og at jorda er liten planet.

Bilder, kort, plakater, priser henger på kontorveggene. En liten globus. Et kart over Sverige og deler av Norge med nåler plassert på alle stedene Christer Fuglesang har holdt foredrag etter sin karriere som astronaut. Han ble verdenskjendis og helt i Sverige etter romferden.

– Jeg trodde dere ville skrive mer om KTH Space Center enn om meg. Alt om mine romferder og mine uttalelser finner dere på nettet, sier han. Men før han tar oss med på en omvisning for å vise oss både senteret og robotlabben han har fått etablert, må vi snakke litt om romferdene.

Christer Fuglesangs far var norsk og familien ferierte både vinter og sommer på familiens hytte i Valdres. Her bæres det vann til hytta.

22 år gamle Christer i seilbåt på vei fra Kanariøyene over Atlanterhavet til Barbados i familiens båt, WindLady.

Som astronaut fra ESA måtte Christer Fuglesang først reise til Moskva for å kvalifisere seg til Sojus-romferdene. Her fra trening på vektløshet.

Fuglesang(t.h) trente i tre år ved Jurij Gagarins treningssenter i Stjernebyen utenfor Moskva for å forberedes seg til EuroMir95, men ble bare reserve og flyttet deretter over til Nasas hovedkvarter i Houston.

Hytte i Valdres

Ja, Christer Fuglesang er halvt norsk. Bestefaren Arne og faren Steinar var norske. Faren ble svensk statsborger kort tid før Arne Christian, hans dåpsnavn, ble født. Moren Erna var svensk og han ble født i Stockholm.

Men når Christer snakker, kommer det en rekke norske ord innimellom. Og grunnen er at han gjennom hele oppveksten hadde vinter- og påskeferie på bestefarens hytte i Valdres.

Interessen for fysikk kom ikke fra foreldrene. Både far og farfar jobbet innen skipsforsikring. Men faren Steinar syntes matematikk var gøy og kan hende smittet den gleden over på sønnen.

– Jeg ville forstå ulike prosesser og løse problemer. Derfor bestemte jeg meg tidlig for å gå på linje for naturfag i gymnaset. Først det siste året fikk jeg interesse for fysikk.

Fuglesang begynte deretter på KTH for å bli sivilingeniør i teknisk fysikk. Han trivdes så godt som student at han ville fortsette og bestemte seg for å studere eksperimentell partikkelfysikk fordi han var usikker på om han var flink nok i matte til å ta teoretisk fysikk. Derfor måtte han også skifte til Stockholms universitet.

– Partikkelfysikk handler jo egentlig om det grunnleggende innen naturen om vi ser på prinsipper og eksperimenter.

– Men hvordan ble du interessert i verdensrommet?

– Jeg fikk en mail for to år siden fra en person som hadde hatt min mor som lærer i grunnskolen. Hun hadde spurt elevene om hva de skulle bli som voksne og da hadde min mor sagt om meg som på den tiden var rundt 10 år: «Sønnen min vil bli astronaut.»

Påvirket av kappløpet

Fuglesang tror at romkappløpet mellom USA og Sovjet kan ha påvirket ham. Den historiske månelandingen 20. juli 1969 fikk han ikke oppleve ettersom den skjedde i sommerferien da familien var på hytta i skjærgården.

– Det første klare minnet mitt om romfart var et Aktuelt-innslag hvor de viste bilder av Aleksej Leonov som forlot romfartøyet «Voskhod 2» i verdensrommet og gjennomførte historiens første romvandring. Det skjedde nemlig på min bursdag 18. mars 1965 da jeg fylte åtte år.

– Var det en sammenheng mellom din interesse for partikkelfysikk og interessen for verdensrommet?

– Nei, nei, nei, fnyser Fuglesang og kommer med en ganske så tydelig irettesettelse:

– Dere journalister skal alltid overdrive. Jeg var ikke født astronaut. Jeg var bare interessert i å forstå ting, f.eks. Einsteins teorier.

Interessen for å bli astronaut kom ikke før han hadde fylt 26 år. Mens han var doktorand seilte han over Atlanteren, noe han har gjort flere ganger. På seilturen tenkte han mye på hvordan han skulle greie det, om han kunne komme på et smart eksperiment som kunne få ham rekruttert.

– Så smart var jeg ikke, men så, rundt 1990, dukket det opp en annonse fra European Space Agency, ESA. Jeg søkte og fikk plass.

Fuglesang ble først plassert på ESAs treningssenter for astronauter utenfor Köln i 1992. Året etter flyttet han til Moskva. Sovjetunionen var oppløst og Russland og ESA hadde avtalt å samarbeide om en romferd til den russiske romstasjonen Mir. Romferden skulle skje i 1995, men siden Fuglesang bare var reserve, ble det ingen tur på ham. Den gangen måtte alle amerikanske astronauter også trene for å være beredt til å delta i en russisk romferd.

Lært seg russisk

– Noe av det mest krevende jeg har gjort, var tida som student i Moskva. Alt foregikk på russisk så jeg måtte lære meg språket. Da jeg flyttet til Nasa i 1996, fikk jeg nytte av det da vi flere ganger var tilbake for å trene til Sojus-ferdene.

I 2002 ble Fuglesang valgt ut til å fly med Discovery i 2005. Han hadde da forberedt seg i ti år og var klar for sin første romferd, men så eksploderte romfergen Columbia 1. februar 2003 på vei inn til landing på Kennedy Space Center i Florida. Seks amerikanske astronauter og en israeler omkom.

– Den ulykken gjorde et sterkt inntrykk. Jeg kjente alle de seks amerikanerne som vi hadde trent sammen med. Jeg tenkte aldri på å trekke meg, men måtte vurdere risikoen. Statistikken viser at det 1:70 sjanse for at det kan skje en ulykke. Det stemmer med at det har vært 135 turer med romferger og to av dem har gått til helvete. Alle som var involvert, var innstilt på at dette ikke måtte skje igjen.

Tilbakeslaget førte til en forsinkelse, men romprogrammet ble ikke stoppet. Man trengte romfergene for å bygge ferdig ISS – den internasjonale romstasjonen. Derfor ble de brukt fram til 2011.

Fuglesang på vei inn i romstasjonen igjen etter å ha vært ute på sitt første opphold utenfor stasjonen. Det varte i 6 timer og 36 minutter.

Fuglesang ute på sin andre av tre spaserturer utenfor Den internasjonale romstasjonen i desember 2006. Hver tur tok mellom 6 og 8 timer og besto av en rekke arbeidsoppgaver.

– Det er veldig, veldig vakkert, og det er såvidt jeg kan tro at jeg er her. Jeg nyter i fulle drag å være her, beskriver Fuglesang selv sin første tur ut i verdensrommet.

Christer Fuglesang ble en helt i Sverige og kronprinsesse Victoria fikk snakke med ham og kollega Thomas Reiter på link fra verdensrommet.

Ut i rommet

Og 9. desember 2006 var det altså endelig Fuglesangs tur. I romfergen var det tre astronauter og et mannskap på fire. 14 års trening på arbeidsoppgaver og hva som kan gå galt, var endelig over. Men du må nesten lese Fuglesangs egen beretning i boka «13 døgn i verdensrommet» for å forstå hvor mye manuelt arbeid det er, spesielt når astronautene er utenfor romstasjonen. Det er ingen «spasertur», men noen øyeblikk for å nyte utsikten blir det:

«Det er veldig, veldig vakkert, og det er så vidt jeg kan tro at jeg er her. I rommet. I rommet på ordentlig. Jeg får ingen følelse av svimmelhet eller av å falle, men jeg forstår hvor lett det er å få det. Jeg nyter i fulle drag å være her.»

Fuglesang fikk en ny tur med Discovery tre år senere. Den varte i 15 døgn. Han er ikke i tvil om at han ville gjentatt turene om det hadde vært mulig.

– Det var en fantastisk opplevelse. Å komme opp i rommet, utsikten over Jorden og vektløsheten.

– Hvordan føles det å være vektløs?

– Det er både vanskelig og lett, litt som å flyte i vannet. Det finnes ikke noe opp eller ned. Du kan ikke sette fra deg ting, det finnes ingen dusj.

– Klarte du å nyte turene utenfor romstasjonen?

– Jeg var selvfølgelig litt nervøs første gang. Det er omtrent som en teaterpremiere fordi så mange følger med på hva du gjør, men jeg lærte meg å nyte turene. Jeg snakket med en klassekamerat fra astronautskolen og han husket ingenting etterpå fordi han hadde vært så konsentrert. En annen var helt utslitt i hendene fordi han hadde holdt seg så hardt fast – helt unødvendig siden man ikke trenger å bruke kraft i det hele tatt.

– Var den andre ferden annerledes enn den første?

– Teknisk sett var det mye av det samme, men i 2009 visste jeg mye bedre hva som møtte meg. Jeg hadde lavere puls.

Viktig forskning

Fuglesang stiller selv det filosofiske spørsmålet om det er nødvendig å bruke så mye penger på romferder. Og svaret hans er utvetydig ja fordi romstasjonen er et unikt laboratorium. Fagområdene er brede, men de mest sentrale er fysikk og medisin.

– Det gir en utvikling for menneskeheten. I rommet kan man utvikle løsninger som også vil være nyttige på jorda, f.eks. gjenbrukes 95 prosent av urinen som drikkevann, noe brukes til oksygen, vi bruker elektrolyse og sender hydrogenet rett ut i rommet. Det samme gjelder energi med solceller, materialforskning, optiske fibre, utvikling av menneskelige organer og annen biologi.

– Tror du på en romferd med mennesker til Mars?

– Ja, absolutt. Spørsmålet er bare når og hvem. Nå ser det ut til at Elon Musk er nærmest til å realisere en slik ferd. Space-X har vel gjennomført seks testflyvninger med Starship, og målet er at man skal kunne starte og lande på samme sted med verdens største og kraftigste rakett. Det vil bli bygd et stort antall for å bygge en koloni på Mars.

– Er det realistisk?

–Ja, men det vil ta lang tid. Man kan ikke bo på Mars uten en romdrakt, men man kan bygge hus for å bo i, kanskje under overflaten. Og da må alt fraktes fra jorda. Det som kan gjenbrukes er vann fra is. Nylig viste en studie at maskinen Moxie som sitter inne i bilen Perseverance klarte å ta ut oksygen fra CO₂, noe som er ekstremt viktig å lykkes med siden 95 prosent av atmosfæren på Mars består av CO₂. Renset oksygen kan da utnyttes av astronauter og en fremtidig bosetting.

Fuglesang mener det er realistisk med en romferd med mennesker i løpet av 10–15 år. Han sier at det ikke er riktig at en Mars-ferd vil ta minst tre år fordi det tar halvannet år hver vei.

– Det utvikles så kraftige rakettmotorer at selve reisen til Mars vil kunne gjennomføres på 6–8 måneder, ja, noen mener den kan gjøres på 6–7 uker i fremtiden, men de kan bare reise tilbake når jorda har kommet i riktig posisjon så tilbaketuren vil ta halvannet år.

Nå snakkes det også om at man kan reise via Venus. Langt fram i tid vil det kanskje bli muligheter for elektrisk drivkraft i form av ioner som kan gi en ekstrem akselerasjon. Disse prinsippene brukes allerede i dag i liten målestokk. Jeg tror også kjernekraft vil bli aktuelt å bruke på Mars.

Fuglesang fikk som professor ved KTH i oppgave å etablere et romsenter med en masterutdanning for aerospace engineering.

Fuglesang har fått etablert Integrated Transport Research Lab der det utvikles styringssystemer for mikroroboter som man håper Nasa vil teste.

Tidligere leder for det svenske romsenteret, Sven Grahn, leder studentene som jobber med å lage programvare til en liten satellitt ved KTH Space Center.

Christer Fuglesang har publisert artikler og holdt flere foredrag om sitt forslag om å etablere et gigantisk nett av solskjermer mellom jorda og sola for å bremse den globale oppvarmingen.

Vil ha solskjermer

Da Christer Fuglesang kom tilbake til KTH i 2013 var han fremdeles ansatt i ESA. I 2017 ble han pensjonert som 60-åring, men ble da ansatt som professor ved KTH. Han fikk i oppgave av rektor å etablere et romsenter som nå er blitt til KTH Space Center.

Han tar oss med til en annen bygning for å vise oss et av prosjektene som ledes av tidligere sjef for Swedish Space Corporation, Sven Grahn. 15 studenter fra ulike deler av verden bygger en satellitt med mye avansert programvare som en del av faget «aerospace engineering».

Deretter går turen til et helt nytt laboratorium for å bygge roboter på spesifikasjoner fra Nasa. Vi får se tre roboter som går på luftputer over et epoksy-golv.

– Her simulerer vi mikrogravitasjonsdynamikk og autonome styringssystemer for romroboter, sier Elias Krantz som tar doktorgraden med Fuglesang som mentor.

Selv er Fuglesang nå engasjert i et nytt prosjekt som preger hele tavlen på hans kontor – han har tusjet opp beregninger om hvordan han ser for seg tusenvis av solskjermer, kall det gjerne parasoller, mellom sola og jorda.

– Målet med solskjermene er å dempe temperaturstigningen på jorda. Jeg er ikke alene om en slik ide. Allerede i 1989 foreslo James Early et 2000 km bredt glass-skjold ved første Lagrange-punkt (L1) mellom sola og jorda. Der vil skjermene kunne holde seg stabile og være mest effektive. Det ville blitt altfor tungt til å sendes opp og måtte blitt produsert på månen, sier Fuglesang.

Billigere romfart

Han forteller at den første som foreslo en løsning med solskjermer produsert på jorda var Roger Angel i 2006. Han foreslo trillioner av små romfartsroboter som veide ett gram hver. Disse skulle skytes ut med en gigantisk elektromagnetisk kanon innebygd i et fjell. Men med Space-X-programmet med bygging av Starship-Superheavy vil kostnadene med å sende opp produkter falle dramatisk. Elon Musk snakker om en pris på 20 dollar per kg, sier Christer Fuglesang.

Han har skrevet artikler og holdt foredrag om solskjerm-prosjektet. Ved siden av CO₂-fangst og lagring mener han at solskjerming i verdensrommet er en reell mulighet allerede rundt 2040. Solskjermene krever en membran med bestemte optiske egenskaper.

– Det vil koste noen milliarder, men ikke så mye som 300 milliarder dollar som COP29 mente rike land skulle betale til fattige land. Min vurdering er at vi bør utvikle teknologien og så får vi se om dette er nødvendig om noen år. Faren med romsøppel vil ikke bli et problem her siden anlegget ikke skal gå i bane rundt jorda, men plasseres på første Lagrange-punkt.

Han er også involvert som rådgiver i et annet prosjekt. På nyåret har det japanske selskapet iSpace planlagt en ferd til månen med en landingsenhet. De har spesialisert seg på ubemannede romfartøy for transportoppdrag for romfartsorganisasjoner. Ved siden av annet forskningsutstyr for ESA, skal en liten rover frakte en liten typisk svensk «rødmalt stuga» og plassere det på et egnet sted, slik at forskere kan følge med på hvordan det holder seg. Astronautsenteret utenfor Köln skal gjøre eksperimenter fra sitt nye Luna Moon Center utenfor Köln. Det er kunstneren Mikael Genberg som har bygget huset.

– Dette er et morsomt symbol på et viktig prosjekt. Et skritt på veien mot at det en gang vil bli vanlig å reise en tur til månen, sier Christer Fuglesang.