Fallskjermbeverne

Hva er riktig høyde når du skal hive ut 76 bevere fra et fly?

Det var ett av problemene som viltforvalterne i den amerikanske delstaten Idaho måtte tenke gjennom i 1948.

Hovedstaden Boise var i vekst etter andre verdenskrig.

Den lokale beverstammen skapte problemer for de nye nabolagene.

Bevere er flittige byggherrer, naturens egne ingeniører.

De feller trær og demmer opp vassdrag, og den virksomheten gikk ikke så bra i hop med bygningene og infrastrukturen i byen som bredte seg utover.

Løsningen til Idaho Department of Fish and Game ble å fange dem og flytte dem, til uendelig mer grisgrendte strøk i Sawtooth-fjellene lenger øst.

Der kunne dyrene få utfolde seg som dambyggere, og både vassdragene og landskapet ville ha nytte av det.

Bevern daua

Å fange dyrene bød ikke på problemer. Men å flytte levende bevere var ikke enkelt.

Fish and Game forsøkte med landtransport, og det tok lang tid i det vanskelige terrenget.

Bevere er vanndyr, tilpasset et temmelig kjølig klima. Pelsen er av de tetteste som finnes i dyreriket, og de har mye fett i kroppen.

Kassene med bevere måtte fraktes over store avstander, med bil, hest og muldyr.

Varme og stress gjorde at mange av dem ikke kom levende fram.

Viltforvalter Elmo W. Heter beskrev etterpå denne flytteprosessen som «krevende, langvarig og kostbar, og førte til høy dødelighet hos beverne.»

Men han hadde også fått en idé.

Året var 1948. USA rant over av militært overskuddsmateriell. Som fallskjermer.

Hopp uten sprett

Kanskje var det mye mindre stress og påkjenning for en bever å bli med på en liten flytur, med et kortvarig fallskjermhopp?

Problemet var ikke fallskjermen, men å lage riktig kasse eller beholder med plass til to dyr.

Elmo W. Heter testet en prototype i flettet piletre. Tanken var at dyrene selv kunne gnage seg ut i frihet etter droppet.

Men: De raske rakkerne hadde nok både kapasitet og evne til å gnage seg ut før dét, kanskje mens kassa fortsatt hang i lufta.

Dårlig idé.

Viltforvalteren fant mer egnede materialer, prøvde så ut forskjellige tomme beholdere, og belastet dem med vekten av en bever.

Testhopperen

Og etter hvert med den utvalgte testhopperen, en gammel beverherre som selvfølgelig måtte få navnet Geronimo.

Den endelige løsningen ble en slags koffert. To treskuffer med mange luftehull, montert sammen med fjærbelastede hengsler.

Mens fallskjermen dalte mot bakken ble trekassa holdt sammen av elastiske reip, inntil det hele landet og presset fra skjermen forsvant. Da åpnet boksen seg.

Landingsområdet måtte være oversiktlig, uten skog eller trær, og nær ei elv eller en sjø.

Og hva var den beste høyden for slippet?

Flyet måtte ligge lavt nok til at slippet ble presist, men også såpass høyt at fallskjermen ville løse seg ut.

Eksperimentene viste at beste høyde var på mellom 500 og 800 fot, mellom 150 og 240 meter, sånn cirka.

Fallskjermveteran

Geronimo fikk mye fallskjermerfaring.

Så fort dyret hadde landet på bakken var et menneske der for å plukke ham opp.

«Poor fellow!» som Elmo W. Heter skrev.

Men kanskje gnageren ble resignert, eller rutinert? Eller begge deler.

Etter hvert krabbet han opp i landingskassa så fort staben kom med den, klar for ny flytur.

Sju dollar per bever

Forsøkene hadde gått bra. Fisk- og viltdepartementet i Idaho visste nå hvordan de skulle gripe bevertransporten an.

To dyr i hver kasse, med en fallskjerm på toppen. Så var det å fly dem ut til forskjellige områder.

Og det ble et ganske billig prosjekt, viste det seg. Sju dollar per bever.

Og de fleste fallskjermene ble plukket opp av folk i nærområdet og kunne brukes om igjen.

Slakteriregningen

Før slippene ble beverne øremerket og plassert i kassene etter kjønn, størrelse og vekt.

En bever døde. Stakkaren fikk hodet ut og klarte å presse seg ut av kassa mens den fortsatt var høyt oppe i lufta.

De andre 75 landet trygt.

Snart var de i gang, i kjent beverstil. Det knaket da trærne falt. Vannet steg.

I 1950 publiserte Elmo W. Heter en artikkel i The Journal of Wildlife Management.

Tittel: Transplanting beavers by airplane and parachute.

Borgerkrig

De 75 dyrene måtte fordeles over ganske store områder. Ellers kunne det blitt borgerkrig i beverland.

De er svært territorielle og aggressive mot fremmede. Hver koloni har sitt område med klare grenser, og hannene kan havne i forrykende basketak om revirene.

Heter mente at det ideelle var å slippe fire bevere på samme sted. Aller helst en hann og tre hunner, til nød to hanner og to hunner.

Idaho Department of Fish and Game fikk laget en egen dokumentarfilm om hvordan de fanget inn og flyttet pelsdyr. Fur for the future, som den ble kalt.

I mange år trodde de filmen var tapt, men i 2014 ble den funnet i en feilmerket beholder i statsarkivet i Idaho.

Etter restaurering ble den publisert på Youtube.

Sekvensen om fallskjermbeverne starter omtrent ved 7.20.

Arven fra Geronimo

Idet den tapre Geronimo gjorde sitt siste fallskjermhopp var han også dimittert fra sin vitenskapelige tjeneste.

Da landet han med tre andre artsfeller på en grasbakke, nær det viktigste for alle bevere til alle tider: vann.

Og ingen mennesker kom for å plukke ham opp.