Husdyras helter

Trondheim: Helt ut mot Skansen havn i Ila bydel, med utsikt mot Munkholmen i Trondheimsfjorden, har de store gule og grå industribyggene med Felleskjøpets logo preget bybildet siden de ble reist i 1952. Her vet mange at det både er kornmottak og kraftfôrfabrikk, men færre vet at det også er her den felles forsknings- og utviklingsavdelingen for fôr i landets to felleskjøp, Felleskjøpet Agri og Felleskjøpet Rogaland Agder, er lokalisert.

Bak en nokså anonym inngangsdør, opp en smal trapp og inn en gang bak fôrfabrikkens kantine finner vi et lyst landskap med cellekontorer bak glassvegger og utsikt østover mot Trondheim sentrum. Her sitter noen av Felleskjøpets kanskje klokeste hoder.

7 av 12 ansatte i forsknings- og utviklingsselskapet Felleskjøpet Fôrutvikling (FKF) har doktorgrad, og kunnskapsnivået er så høyt og spesialisert at daglig leder Kari Ljøkjel måtte gå noen runder for å få rekruttert gode nok folk til utlyste stillinger før sommeren. Hun har selv doktorgrad i ernæring og kraftfôrteknologi fra NMBU og var utviklingssjef for svine- og fjørfefôr før hun ble daglig leder i desember i fjor.

Tørkesommer ga lynutvikling

Fordi Felleskjøpet eies av bøndene, er FKFs oppgave å bidra til tilfredse kunder og økt lønnsomhet for eierne gjennom markedsorientert produktutvikling. De skal med andre ord lage fôrkonsepter som fungerer på gården. Det innebærer optimalisering av produksjonen, sikring av god dyrehelse og best mulig økonomi for bonden.

Det kan høres enkelt ut, men de siste årene har det vært mer utfordrende enn på lenge. Først kom tørkesommeren 2018, som fikk enorme konsekvenser for mange bønders avlinger. Da måtte FoU-avdelingen (forskning og utvikling) i Trondheim kaste seg rundt og lage en grovfôrerstatter av importerte fiberråvarer som kunne erstatte en del av gresset bøndene ikke fikk høstet. Før krisen ble for stor, var det nyutviklede fôret produsert og distribuert til bøndene.

– Løsningen ble å supplere med et kraftfôr som gjorde at kua fortsatt kunne produsere bra selv om den ikke fikk nok gress. En av hovedingrediensene i grovfôrerstatteren var importert betepulp, som er fiber etter sukkerproduksjon. Vi har tidvis store vær-variasjoner fra år til år i Norge. Det påvirker vekstsesong og innhøstingsforhold og dermed avlingsnivå, så vi må finne løsninger, sier Ljøkjel. I år hadde de også begynt å planlegge for tørke etter en tørr forsommer, men den ble delvis reddet inn av en våt juli.

Krig og politikk

Rett etter tørkesommeren 2018 kom koronaen. Covid-19 rammet ikke bønder verre enn andre nordmenn og satte verken kuer, griser, geiter eller kyllinger ut av spill – men pandemien rammet importen. Plutselig ble det vanskelig å få tak i nok råvarer til å møte proteinandelen dyrene trenger i kosten, samtidig som råvareprisene skjøt i været.

– Soya er ernæringsmessig en veldig god råvare i dyrefôr fordi den har 45 prosent protein og samtidig en aminosyresammensetning som passer bra for dyra. Til sammenligning har raps 30 prosent protein og en dårligere ernæringsmessig sammensetning. Dette er viktig for oss, fordi vi er forpliktet til å bruke all bygg og havre vi får inn fra norske bønder i kraftfôret. Dermed er vi avhengige av konsentrerte proteinråvarer for at kraftfôret vi utvikler, skal bli optimalt, forklarer hun.

Selv om soya er en svært god proteinkilde sammen med norsk korn, arbeides det mye med å finne andre og mer bærekraftige råvarer som kan erstatte soyamel.

Solsikkemel er en råvare som kan erstatte soya, selv om den har litt mer trøblete fiberinnhold og en aminosyresammensetning som ikke er like heldig. Og da koronapandemien kom og soyaimporten ble mer komplisert, startet de import av denne råvaren fra blant annet Ukraina. Det fungerte godt i en kort periode – før Putin gikk til angrep på Ukraina 24. februar 2022 og det snart ble umulig å frakte råvarer ut av Krim-området, hvor det meste av solsikken i Europa produseres.

– Jeg tror ikke så mange vet at fôrproduksjon er såpass påvirket av ytre omstendigheter og politikk?

– Nei, det tror jeg nesten ingen vet. Vi er veldig påvirket av det! Det har vært hektiske år her i det siste. Innkjøpsansvarlig i Felleskjøpet Agri sier han ikke har hatt det like hektisk som nå på de 25 årene han har jobbet her. Vi får veldig korte kontrakter og vet ikke om vi får påfyll av råvarer før lageret er nesten tomt. Det er utrolig stressende, sier Ljøkjel.

Folkehelse-aspektet

Da norske butikkhyller ble tomme for smør rett før jul 2011, kastet de ansatte seg rundt og laget et kraftfôr som økte fettproduksjonen i melka. Ikke fordi butikkhyllene var tomme, men fordi Tines mangel på smør gjorde at de betalte mer for økt fettinnhold. Dermed ble det lønnsomt for bonden å fôre med et kraftfôr som ga høyere fettprosent i melka – og Felleskjøpet Fôrutviklings spinning ble bondens vinning.

– Vi jobbet hardt og intenst for å få til det. Takket være høyt kompetente ansatte, engasjerte forsøksgårder og gode kontakter nasjonalt og internasjonalt fikk vi raskt utviklet og testet et fôr som beviselig ga høyere fettprosent i melka. Det var en innovasjon! Det tok ikke mange ukene fra vi testet det til vi hadde resultatene som viste at det fungerte, og kunne starte produksjonen. Selv om det var en ekstremvariant vi satte ut i livet der og da, har vi fortsatt et eget fôr som gir høyere fettprosent i standardsortimentet, sier hun.

Videre forteller Ljøkjel at de har jobbet tett med Tine FoU for å få opp jod-andelen i melken, siden nordmenn generelt får i seg for lite jod. FKF må derfor regulere hvilke råvarer som brukes i kraftfôret og gi mer jod enn kua har behov for, slik at mer skilles ut i melka kuene produserer.

Raps er for eksempel hemmende for opptaket av jod, så når det blir benyttet som proteinkilde, må de følge opp med ekstra jod-tilsetning i kraftfôret. Og det blir det i større og større grad, siden soya skal fases ut i løpet av få år grunnet krav til bærekraft og miljøhensyn.

Norske råvarer

Allerede er soyaandelen i norsk kraftfôr lav. Bare 5,5 prosent av alt kraftfôr alle norske husdyr fikk i 2022 inneholdt soya, og det har i stor grad blitt erstattet av raps fra Baltikum siden 2017.

– Vi prøver så langt vi klarer å basere kraftfôret på norske råvarer, sier Martha Grøseth, som er produktutvikler for drøvtyggerfôr.

For tiden har hun doktorgradspermisjon og jobber med et prosjekt (EngProt) som ser på hvordan kvaliteten på norsk grovfôr kan økes slik at fôrrasjonen til drøvtyggere (ku, sau, geit) i større grad kan baseres på norske arealressurser. Arbeidet hennes fokuserer på hvordan man ved bruk av konserveringsmidler og/eller tørking av graset som høstes til vinterfôr, kan ta vare på mest mulig av næringsstoffene. En bedre konservering av næringsstoffene kan gi en økt mikrobeproduksjon i vomma – kuas «proteinfabrikk», og dermed en bedre nitrogenutnyttelse. Resultatet kan bli økt melkeproduksjon, redusert nitrogenutslipp og en bedre økonomi i fôringa. Hun forklarer at en økt proteinverdi i grovfôret vil redusere behovet for importerte proteinkilder og øke bruken av det norske kornet.

Det de fortsatt bruker av soya, er restprodukter etter produksjon av soyaolje til menneskers behov fra sertifiserte områder hvor det ikke har blitt hugget skog siden 2008. I tillegg er rapskakene husdyrene får, restprodukter både etter produksjon av rapsoljen du har i kjøkkenskapet og den stadig økende biodrivstoff-produksjonen.

– Da vi fikk tilgangen til solsikke-kake fra Ukraina, var resultatene så gode at vi en periode mente vi kunne kvitte oss helt med soya. Men så stoppet det seg på grunn av krigen, sier Anne Stine Ekker. Hun er utviklingssjef for svinefôr i FKF og utdannet biolog fra NTNU.

– Mange har nok en oppfatning av at kraftfôret vi gir dyra, i hovedsak består av soya og en liten andel andre ingredienser, men fakta er at 75 til 82 prosent av det norske husdyr spiser, er norske råvarer, inkludert grovfôr og beite, legger hun til.

Bærekraft og økonomi

Det er mange politiske avgjørelser som ligger bak hva fôrutviklerne i Trondheim kan mate husdyr med i form av pellets. I 2000 ble det forbudt å bruke kjøttbeinmel, altså slakteavfall fra dyr, etter at kugalskap fra slutten av 90-tallet hadde herjet i Storbritannia og spredt seg til Europa – uten å nå Norge. Samtidig ble fiskemel forbudt å bruke til drøvtyggere, fordi det var umulig å skille de to råvarene i kontroller. Dermed mistet kraftfôrutviklerne to viktige proteinkilder i ett jafs, og fra å være nær selvforsynt her hjemme, ble alt endret til import av planteproteiner.

– Jeg tror alle ingeniører forstår at planteproteinråvarer er lenger unna et dyrs behov enn det de vil få fra proteinkilder som i utgangspunktet kommer fra dyr og fisk. I fiskemel er det for eksempel 72 prosent protein, noe som gjorde at vi trengte mye mindre proteinråvarer for å lage et fullverdig fôr enn det vi gjør med soya og raps, sier Ljøkjel.

– Aminosyreprofilen var også mer «spot on», slik at vi slapp å kjøpe enkelte syntetisk fremstilte aminosyrer og tilsette fôret. Både drøvtyggere og énmagede dyr tåler rett og slett dyreproteinene bedre enn planteproteinene, sier Ekker. – Planteproteiner inneholder for eksempel antinæringsstoffer som vi må håndtere gjennom prosessering eller begrensninger i tilsetning.

Men nå kan det være endring på gang. Før jul i fjor nedsatte regjeringen et samfunnsoppdrag med mål om at alt fôr som går til husdyr og fisk, skal være bærekraftig. Selv om det betyr at soyaen må vekk, håper daglig leder i Felleskjøpet Fôrutvikling at det kan åpne muligheter for gjeninnføring av tidligere brukte proteinkilder:

– Skal man bringe sirkulærøkonomien til landbruket, må man sette krav om at restråstoffer må tilbakeføres i matkjeden. I mellomtiden har oppdrettsindustrien økt kraftig, og i dag kjøper de mye av fiskemelet, fordi de kan betale en høyere pris enn oss. Og resten av fiskemelet og alt av restråstoff fra fiskeoppdrett går til hunde- og kattemat, for der er betalingsviljen aller høyest, sier Ljøkel.

– Jeg ser for meg et scenario hvor vi får et regelverk som krever sirkularitet og bærekraft på tvers av blå og grønn sektor, slik at vi kan få utnyttet restråstoffer fra begge sektorer til matproduksjon innenfor trygge rammer. Når det gjelder gjeninnføring av kjøttbeinmjøl må dette selvsagt skje med nok kunnskap for å sikre mattrygghet, som var årsaken til at dette ble forbudt. Noe jeg håper kan løses gjennom samarbeid på tvers og å utnytte restråstoffer fra hverandre. Det er det mest bærekraftige og kortsiktig realistiske tiltaket som kan gjøre vår næring mer sirkulær og bærekraftig.

Nye proteiner

Samtidig bidrar Felleskjøpet Fôrutvikling i mange utviklingsprosjekter med samme formål. Utfordringen er bare å finne samarbeidspartnere som kan oppskalere produksjonen av lokale proteinråvarer til et nivå hvor det blir lønnsomt for bønder med dyr som har høye næringskrav.

– Det mest sirkulære i dagens husdyrhold er om slakteriavfall kan resirkuleres og at møkka kommer ut på jordene igjen som gjødsel. Men nye teknologier henger på pris og volum, sier hun.

Foreløpig er det gress som kommer best ut i Sintefs mulighetsstudie om nye råvarer, men det blir mange som skal kjempe om det samme gresset om det skal bli mat både til fisken, kyllingen og grisen i tillegg til kua. Aktuelle forskningsprosjekter fokuserer på fraksjonering av gress og vil skille ut fiber til drøvtyggere og proteinkonsentratet til énmagede dyr.

– Hva med insekter som proteinkilde?

– Foreløpig defineres insekter som husdyr og går inn under dyrevelferdsloven. Så lenge det gjelder, blir det en omvei å bruke dem til mat for husdyr, siden de da først må spise mat husdyrene våre kunne fått direkte. Det kreves mange regulatoriske endringer for at det skal bli aktuelt. Samtidig trenger vi store volum. Om vi tenker oss at 1 prosent av alt kraftfôret skal inneholde insekter, trenger vi minimum-leveranser på 20.000 tonn. Det er mange larver, sier Ljøkjel.

Gjær fra gran

Ingrid Marie Håkenåsen, produktutvikler svinefôr med doktorgrad fra Foods of Norway-arbeidet om hvordan nye proteinkilder som gjær fra gran og insekter påvirker tarmhelsen til smågris, har sin egen oppfatning av potensialet for nye, lokale proteinkilder:

– Jeg har tro på at insekter kan bli en viktig proteinkilde i fremtiden. Det gjøres mye forskning på området, og for bare få år siden ble insekter godkjent som råvare til fisk, gris og fjørfe. Men forutsetningen for at de skal bli en aktuell proteinkilde, er at de kan utnytte ressurser som ellers ikke egner seg til verken dyrefôr eller menneskemat. Kommer vi dit at vi kan utnytte slike ressurser uten fare for smitteoverføring, er potensialet stort, sier hun.

Felleskjøpet Fôrutvikling samarbeider med Sintef om et prosjekt for høsting av tare, hvor Sintefs oppgave er selve teknologien rundt høsting og bearbeiding, mens FKF tar for seg den biologiske delen med uttesting av råvaren og hva den kan ha av næringsverdi og andre effekter.

– Å mate dyr og fisk med gjær fra skog eller tare tror jeg har størst potensial av pågående prosjekter. Det vil kreve energi, som det er stor konkurranse om, og det vil kreve substrat for å produseres, men potensialet er der. Det er det økonomiske grunnlaget for de nødvendige oppskaleringene som trengs for at det skal bli lønnsomt for våre bønder å ta i bruk, som mangler. Men på det området er det i alle fall ingen eksisterende regelverk som hindrer utviklingen, sier Ljøkjel.

Artikkelen ble først publisert i TU-magasinet, nr. 5/2023