Da kvikkleiren stengte Vorma i 111 dager

Nes på Romerike: Idyllen rår rundt kirkeruinene på tangen mellom Glomma og Vorma, elvemøtet som har gitt navn til både bygda og kommunen.

Den gamle steinkirken brant ned etter et lynnedslag på 1800-tallet. Her er visstnok ikke helt fritt for skrømt, sånn natterstid.

Også landskapet har sine gjenferd, sine arr fra fortiden.

På ett vis er alt her skapt av leirskred, men ingen vet hvor store eller mange. De kan ikke telles i vår tids målestokk.

Men vi kan ane dem, for mye av Romerike er formet av leiren og rasene i det som en gang var havbunn.

Elvelandet rundt Nestangen er en studie i historiens kvikkleireskred.

Det gamle kirkestedet har sett så mange.

I 1720 omkom fem mennesker da to gårder raste ut i Glomma. Det skal ha skjedd i løpet av et minutt.

Skredgropene er fortsatt tydelige i terrenget.

Og litt vet vi: Et par pilskudd nordover fra kirken synes fortsatt den store gropa etter at de to Ullershovgårdene raste ut i Glomma.

Det skjedde i løpet av et eneste minutt i september 1720. Et område på rundt 55 mål forsvant og fem mennesker omkom.

Likkistene fløt i elva

Det er bare én av skredgropene som fortsatt er mulige å se i terrenget.

Åtte år senere skal mye av selve kirkegården ha glidd ut i Vorma, og likkistene fløt nedover elva.

Tre kilometer mot nordvest, ved Vorma, ligger Tesifallet.

Det var «et av de største jordfald som kjendes i det søndenfjeldske Norge», som det står i én beskrivelse.

Flere kvikkleireskred gikk i det området på 1790-tallet.

Kanskje hadde en annen naturkatastrofe bidratt til å grave ut elvebreddene: Den enorme skadeflommen Storfsen hadde feid over Østlandet noen år før og førte til mange jordras, særlig i Gudbrandsdalen.

Tesifallet skyldtes trolig elveerosjon.

Av leirskredene i området på denne tiden var Tesifallet i oktober 1795 det desidert største, med en overflate på rundt 250 dekar.

Ingen døde, men skredet ga fra seg «saa uhyre masser af jord at de fuldstændig spærrede Vormen i 111 dage, saa at man kunde gaa tørskoet over, og at Mjøsen steg 8 m i høide.»

Med hjelp av soldater og bønder fikk generalveimester Ingier gravd ut en renne på østsiden av fallet.

Enkelte bestrider at Mjøsa kan ha steget så mye, men et sirlig tegnet kart med mange detaljer fra Norges Geografiske Opmaaling i 1796 beskriver at elva var oppdemt i 111 dager.

Ifølge opplysningene i kartet var elva vanligvis snaue 250 meter bred (400 alen) og drøye 30 meter dyp (50 alen).

Tesifallet dannet en barriere som lå rundt ti meter (16 à 18 alens Høide) over vanlig vannstand.

Det store kvikkleireskredet og flere mindre ras etterpå var med på å flytte hele Vorma (som er Norges vannrikeste elv i flomtider) østover.

I 1810 gikk et nytt skred ut i Vorma rett nord for Tesifallet. Det var bare på 37 mål eller så, men elveløpet ble såpass blokkert at hæren igjen måtte bistå med å grave nytt løp.

Tesifallet hadde altså en anslått overflate på cirka 250 mål. Rissaraset på Fosenhalvøya i Trøndelag – 1900-tallets største kvikkleireskred i Norge – var på rundt 330 mål og flyttet på fem-seks millioner kubikkmeter leire.

Tesifallet var stort, men det eldste kjente leirskredet på Romerike skal ha vært mer enn dobbelt så stort målt i overflate.

Det gikk ved Røtnes, et par kilometer sørvest for Nestangen, rundt 1320.

Løsneområdet var på noe sånt som 630 mål, og gården By, kanskje en av de aller eldste i området, ble tatt av skredet.

I dag er lange partier av elvebreddene i området sikret mot erosjon, ifølge NVEs elvekart.

Blir aldri kvikk igjen

Fordelen med et kvikkleireskred: Da er i hvert fall de kubikkmeterne med kvikkleire ute av historien.

Har massene rast ut, så blir de tette og faste. Vanninnholdet i leiren er forsvunnet. Massene blir aldri kvikke igjen.

Da kan det jo være rimelig å tenke at kvikkleiren ved Vorma og Glomma har brukt seg opp, så å si?

Men det er vanskelig å vite uten grundige undersøkelser.

Og når kvikkleiren ligger der så merker man ikke nødvendigvis så mye til den, om den ikke blir provosert.

All leire har et topplag etter frost, tørke, regn og oksidering som kalles tørrskorpe. Det laget kan være fire til seks meter tykt i Nes, og går gradvis over i den bløtere leiren under.

Mangler du salt, så mangler du alt

Hva er det med denne kvikkleiren?

Grovt fortalt er den gammel havbunn, såkalt marin leire, som er blitt landjord. Strukturen i massen er ofte sammenlignet med et korthus. Den kan inneholde svært mye vann, for det er god plass i porene. Men sterke kjemiske bindinger holder det hele sammen.

Det som alt står og faller med er saltet fra det gamle havvannet, hvor mye som fortsatt finnes, og hvilken karakter det har.

En leire som inneholder nok salt kan belastes til brudd og så bli omrørt, men den forblir plastisk, eller seigt deformerbar.

Hvis en kvikkleire blir tilsvarende belastet, slik at den kollapser og blir rørt om, så flyter den av sted.

Den er blitt som en suppe, eller en velling.

For å gå litt dypere inn i materien: Det salte porevannet i marin leire skaper kjemiske bindinger mellom leirpartiklene. Bindingene svekkes når det blir for lite salt i leiren, det er grunnvannet som gjennom årtusener har vasket ut saltet. Men vanninnholdet kan fortsatt være det samme.

Porevannet inneholder i utgangspunktet 20-30 gram salt per liter. Grenseverdien for når leira kan bli kvikk er under to gram salt per liter. Men den trenger heller ikke være kvikk for det.

Inger-Lise Solberg i Norges geologiske undersøkelser (NGU) er en av landets eksperter på kvikkleire. Hun satt i utvalget som ble oppnevnt etter kvikkleireskredet ved Ask i Gjerdrum.

– Årsaken til at kvikkleire kollapser og fører til skred er i hovedsak ett av to: Enten naturlig erosjon og utglidning i vassdrag. Eller menneskelig påvirkning, som ulike typer anleggsarbeid, som kan overbelaste terrenget, forklarer hun.

– Hva er spesielt på geologien med Romerike sammenlignet med andre kvikkleirestrøk i landet?

– Regionen er preget av mektige løsmasser avsatt mot slutten av og etter istiden, blant annet et stort breelvdelta som påvirket de marine avsetningene i nærheten.

Solberg viser til NGUs løsmassekart for området. Det store oransje området rundt Gardermoen er sand og grus. De blå feltene er marine avsetninger, som ofte kan være leire. Men de kan også være grovere masser som for eksempel er lagdelt med leire.

– Jo nærmere du er den store Gardermoavsetningen, jo mer innslag av grove masser er det i leira. Romeriksbassenget ble hevet over havet ganske tidlig etter istiden, og så eroderte elver og bekker seg ned i løsmassene, forteller Solberg.

– Her har det gått svært mange skred opp gjennom historien. Ganske mange av dem er kartlagt, men de fleste er av ukjent alder. De fleste var trolig kvikkleireskred, men ikke alle. Andre typer leirskred er som regel mindre, sier hun.

I prinsippet kan kvikkleire danne seg overalt i den marine leira, den opptrer vanligvis i lag og lommer i grunnen. Grunnundersøkelser må til for å finne ut hvor det er kvikkleire.

NGU har ansvaret for grunnlagskartene som NVE bruker som utgangspunkt i sine kartlegginger.

Solberg sier at detaljgraden på løsmassekartene varierer ganske mye. Norge har et ganske stort etterslep på detaljert kartlegging av løsmasser.

– Det er et problem at folk ofte bruker kartene våre mer detaljert enn det de er laget for, ja, ofte ned på tomtenivå, og slik er de ikke ment å brukes.

En sjeldenhet i verden

Hun omtaler kvikkleire som en både skummel og fascinerende sak.

– Kvikkleire er ganske sjelden på verdensbasis. Vi finner den først og fremst i Norge, Sverige og Canada, sier hun.

Etter kvikkleireskredet i Rissa i 1978 besluttet Landbruksdepartementet og Statens Naturskadefond å starte en grov kartlegging med oversikt over faresoner for kvikkleire.

Nå er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i gang med en mye grundigere kartlegging av kvikkleiresonene i Nes.

Kilder:

• NGU, NVE
• Bygdebøkene for Nes på Romerike
• Johan Vibes Topografisk-historisk-statistisk beskrivelse over Akershus amt i serien Norges land og folk, utgitt i Kristiania i 1897.
• Romerike Historielags Årbok VII 1970