Rettsgenetikere vil gi fullt signalement av forbrytere bare ut fra DNA-spor

Fantomtegninger basert på bittesmå DNA-spor ville være et kraftig verktøy for etterforskere, og rettsgenetikerne jobber seg stadig nærmere dette. Men dette er verktøy som må brukes med varsomhet.

«11 fasaderuter har blitt smadret. Det vites ikke hvilket kjønn gjerningspersonen har. Vedkommende var spinkel, iført lyse, stramme bukser, en lys hettegenser og mørke sko med lyse såler og et lyst merke på siden. Gjerningspersonen hadde en svart søppelsekk over hettegenseren og halvt opp foran hodet og var bevæpnet med en stein.»

Slik lød det i på nyhetene på Danmarks TV 2 Øst for en måneds tid siden om en sak i Holbæk. Men hvis gjerningspersonen har etterlatt bare et minimum av celler fra hår, hud eller spytt kan politiet kanskje snart bare ut fra DNA-sporene si:

«Det dreier seg om en mann på omtrent 20 år, som er rundt 1,80 meter høy og 80 kg, lys i huden, med nordeuropeiske trekk, blondt hår og blå øyne. Han har høye kinnbein og bred kjeve samt tendens til plattfot.»

Fantombilde ut fra DNA

Lengre ut i fremtiden kan rettsgenetikerne kanskje til og med lage et fantombilde ut fra DNA, som omtrentlig viser den mannen/kvinnen politiet leter etter, slik at etterlysningen kan bli enda mer konkret.

Og selv om det fremdeles ikke er mulig å lage et bilde av forbryteren ved å fôre maskinen med et hår og en spyttklatt, er det denne veien det går, forteller adjunkt Jeppe Dyrberg Andersen ved Retsgenetisk Afdeling på Københavns Universitet.

– På lengre sikt jobber vi med å kunne forutsi alt det som skal brukes når man vil beskrive en gjerningsperson i nyhetene. For tiden jobber vi hovedsakelig med øyenfarge, hudfarge og alder, men på lengre sikt jobber vi mot å kunne forutsi alle signalementsopplysninger ut fra en DNA-prøve, sier han.

De biologiske sporene

Det danske politiet henvender seg til Retsgenetisk Afdeling hvis de har funnet et mulig brukbart biologisk spor som de vil ha laget en DNA-profil fra.

Et biologisk spor kan være spytt, blod, sæd eller hår som er funnet på et åsted, og som politiet sikrer og sender til Retsgenetisk Afdeling. Dreier det seg om et spor på et offer, blir det sikret av en rettsmedisiner, og deretter sendes prøven til Rets­genetisk Afdeling slik at man kan undersøke om man får treff på en mulig gjerningsperson.

Men rettsgenetikerne vil gjerne gå et skritt videre og bruke det biologiske sporet til å foreta en estimering av forbryterens utseende.

Jeppe Dyrberg Andersen forsker i nye metoder for å peke ut de såkalte biologiske signalementopplysningene, og snart er rettsgenetikerne klare med en forutsigelse av øyenfarge, noe som har vist seg å være både mere komplisert og potentielt mer nyttig enn man tidligere hadde forestilt seg.

Artikkelen fortsetter under illustrasjonen.

– Øyenfargen har vi kommet langt med, fordi det er ganske få gener som styrer den. Faktisk styrer ett gen ca. 75 prosent av øyenfargen. De siste 25 prosentene er litt vanskeligere å ha med å gjøre. Det ser ut til, at det er opptil seks gener som bidrar til nyanseforskjeller, forteller han.

Øynene gir trøbbel

Det er spesielt definisjonen av øyenfargene som skaper problemer. For markører i genene kan riktig nok peke i retning av bestemte farger og blandinger, men hvordan beskriver man dem?

– Helt blå og helt brune øyne er ganske enkle å beskrive, men når det handler om nyansene mellom dem, blir det vanskelig hvis de skal brukes i etterforskningssammenheng. Vi arbeider veldig intensivt for å finne en løsning på dette, sier Jeppe Dyrberg Andersen, og understreker at innenfor rettsgenetikken og forutsigelse av signalementopplysninger er det problematisk hvis det ikke er konsensus mellom beskrivelsene.

Forskerne har derfor foretatt en studie hvor de har vist 500 bilder av øyne til 30 frivillige for å se om det var enighet om fargene.

– Øyenfarger som verken framstod som brune eller blå, var folk dypt uenige om. Derfor kan vi bli nødt til å begrense signalementet til lys/blå eller mørk/brun. Det blir mer unyansert, men dermed blir folk mer enige. Alternativt kan det være at vi er nødt til å legge ved et foto til beskrivelsen, sier han.

Med tiden vil politiet også kunne få informasjon om hudfarge, for dette blir det også jobbet med på Retsgenetisk Afdeling.

– Hudfargen er ekstremt viktig, for den sier veldig mye om hvordan en person ser ut. Men den er også vrien, siden den er svært påvirkelig av UV-stråler fra Sola. Dessuten er det opp mot 50 gener involvert, og vi må undersøke opptil 180 hudfargemarkører, forteller Jeppe Dyrberg Andersen, som har testet de foreløpige modellene i Brasil.

Brasil har alt i hudfarger

Brasil har nemlig vist seg å være et utmerket testland for hudfarge, siden det finnes alt fra den helt lyse hudfargen til den helt mørke, forteller han.

– For tiden er vi der hvor vi er i ferd med å undersøke veldig mange gener og markører. Etter dette skal vi ut fra denne kunnskapen sette sammen den helt riktige kombinasjon av markører, og undersøke hvor robuste disse er til å forutsi de forskjellige hudfargene. Spørsmålet er hvor langt vi kan komme, sier Jeppe Dyrberg Andersen, som regner med at de lander på å beskrive hudfarge ut fra fire nyanser.

Han hadde en nederlandsk analysemodell med seg til Brasil, HirisPlex-S, som kan forutsi hud-, øyen- og hårfarge. Ifølge Jeppe Dyrberg blir ikke modellen brukt noen steder, og det er det en god grunn til.

– Spesielt er resultatene på hudfarge altfor unøyaktige, men når det gjelder hårfarge klarte den det ganske bra. Den mindre modellen HirisPlex, som bare ser på hår- og øyenfarge, blir også brukt i blant annet Frankrike i dag, forteller han om årsaken til at de nå selv forsøker å skape en mer nøyaktig modell.

Epigenetikk

Noe som til gjengjeld foreløpig er en for stor oppgave, er å trekke inn det voksende området epigenetikk.

Epigenetikk dreier seg kort fortalt om de faktorene som arbeider rundt genene, og er med på å styre aktiviteten deres. For én sak er å ha et gen, men det er også avgjørende hvordan det blir regulert – på fagspråket metylert – og det kan godt endre seg og ha en betydning for hudfargen.

Ifølge Jeppe Dyrberg Andersen er dette likevel enklere å undersøke i konkrete spor med hudceller, men mye vanskeligere å trekke ut av blod eller spytt, som er det genetikerne oftest blir bedt om å analysere.

Til gjengjeld er epigenetikken et område som det er relevant å titte på når det gjelder bestemmelse av en persons alder, siden metyleringsmønstrene i visse gener forandrer seg ganske taktfast med alderen.

Den kunnskapen er relevant og aktuell når det dreier seg om å vurdere alderen til asylsøkere med mer nøyaktige metoder enn den nåværende undersøkelsen av blant annet tenner og håndrotsknokler. Her kommer man ikke unna et spenn på et visst antall år, og derfor vil forskerne bruke epigenetikken for å snevre inn alderen enda mer.

– Det ville vært et supert verktøy for Udlendingestyrelsen, for det er viktig for asylsøkernes rettigheter om de er under eller over 18 år. Vi har forsket på dette i et par år, men det er et veldig nytt område, og teknikken er fremdeles umoden, sier han.

Usikkerhet holder ikke

Pigmentering er helt klart det området hvor forskerne har kommet lengst, mens høyde, bredde, vekt og ansiktstrekk straks er vanskeligere. Dette skyldes at her spiller miljøpåvirkninger inn i større grad, og i tillegg er ansiktstrekk en svært kompleks sak hvor det er veldig mange gener involvert.

– Det er ganske enkelt en vrien disiplin som gir mange usikkerheter. Og er det noe som man ikke vil innenfor rettsgenetikk, så er det å ta feil, konkluderer Jeppe Dyrberg Andersen.

– Satt på spissen bør det jo helst gå raskt hvis man skal fange en voldtektsmann, og da er det jo ikke spesielt nyttig hvis man sender politiet i en feil retning.

80 prosent gener, 20 prosent miljø

Jens Fagertun, som i dag er senior-­systemutvikler i IHFood, hvor han blant annet utvikler sanntidsverktøy for bildescreening etter sykdommer, skrev i 2014 en ph.d. på Danmarks Tekniske Universitet (DTU).

Da handlet det om å se på menneskeansikter. Han brukte maskinlæring og såkalt multivariat statistikk for å sammenligne menneskers ansikter med DNA-et deres for å se hvor mye det var å hente i forhold til å komme nærmere å kunne tegne en fantomtegning av en forbryter bare ut fra DNA.

Konklusjonen hans ble at genene har utrolig mye å si for hvordan ansiktet er skrudd sammen, men at det sannsynligvis ikke blir skrevet ut helstøpte forbryterfotos på Retsgenetisk Afdeling på en stund ennå.

– Et stort internasjonalt metastudium har vist at et menneskes høyde ligger omtrent 80 prosent i genene og 20 prosent i miljøfaktorer. Det samme gjelder sannsynligvis for ansiktet, men det bildet er mye mer sammensatt, forteller Jens Fagertun.

I arbeidet med sin ph.d. fikk han tilgang til DNA og fotos fra knappe 1300 islendinger i samarbeid med den islandske forskningsinstitusjonen Decode Genetics. Deretter satte han en datamaskin til å dekomponere ansiktene i holistiske komponenter, som for eksempel uttrykte hodenes bredde og avstanden mellom øynene.

– Vi fikk faktisk noen statistisk signifikante signaler når vi gikk etter først og fremst å fastslå om personen hadde et smalt eller bredt hode. Vi kunne også si noe om størrelsen på lepper og øyne; spesielt hos kvinner. Men usikkerheten var for stor til å kunne tegne et nøyaktig bilde, sier Jens Fagertun.

Han understreker at 1000 mennesker også er en veldig liten gengruppe å studere, og at den tidligere omtalte høydestudien hadde flere enn 100.000 individer representert. Derfor er det på ingen måte sikkert at de tegnene som han kom fram til i sin ph.d. ville kunne etterprøves i senere studier.

– Vi prøvde selv å reprodusere andre forskeres studier om avstand mellom øynene, men kunne dessverre ikke etterprøve resultatene deres. Så det er ganske enkelt vanskelig å si noe generelt, for det er veldig mye som vi fremdeles ikke forstår, understreker han.

Artikkelen ble først publisert som Plus-sak i danske Ingeniøren og formidles her på norsk for abonnenter av TU Ekstra.