Vi ødelegger det vi er avhengige av. Det skremmer meg

Brusende bekker, grønn og frodig skog, majestetiske fjelltopper og et rent hav med et rikt dyreliv så langt øyet kan se. Naturen som er livsgrunnlaget vårt, som er fundamentet i verdensøkonomien, som er ressursene vi lager mat, drikke, medisiner og energi fra. Naturen er verdt å ta vare på. Naturen er verdt å ha en god politikk for.

I år har jeg levd en gjennomsnittlig klimaperiode. Tretti år. I løpet av min levetid har den globale temperaturen økt mer enn for de foregående hundre årene, og jeg har aldri i min levetid opplevd et år der årets gjennomsnittstemperatur er kaldere enn gjennomsnittet. Varmerekordene har stort sett preget mine leveår.

Ekstremnedbør, flom og skred er det bare å bli vant til. Til tross for klimaforskningen og all vitenskap vi har på området, så fortsetter Norge å bygge ned urørt natur fortere enn vi klarer å få med oss. Arealbruksendringer står for en fjerdedel av den globale oppvarmingen, ifølge naturrisikoutvalget.

Naturen er en viktig demper for konsekvensene av klimakrisen – den naturlige klimatilpasseren. Hva er i vente de neste tretti årene? Barndomsminnene mine i nasjonalparkene i Norge har endret seg fra urørte, mektige naturopplevelser til et møte med turisme, fabrikker, hytteutbyggelse, energiparker og veier.

Dårligere velstand, økt samfunnsrisiko

Ikke misforstå, jeg er ikke imot samfunnsutvikling. Men hva gjør vi når måten vi driver samfunnsutvikling på fører til dårligere velstand og økt samfunnsrisiko? Alle vil ha hytte på fjellet tettest mulig på urørt natur. Men det sier seg selv at med fem millioner hytter tett inntil urørt natur så er det ikke mye urørt natur igjen.

Oppsynsmannen, naturprogrammet på NRK med Bård Tufte Johansen i hovedrollen, viste oss hvordan Norges natur bygges ned bit for bit. Når det skjer i små porsjoner av gangen, i alle Norges kommuner parallelt, så er det vanskelig å se når det skjer. Men når man samler alle mindre og større inngrep over litt tid blir bildet klart og tydelig. Det er selvsagt lett å være etterpåklok. Men trenger vi å være etterpåklok når vi allerede vet at måten vi styrer samfunnsutviklingen i dag ikke bidrar til bærekraftig utvikling?

Slik vi ligger an nå vil ikke generasjonene etter meg få muligheten til å oppleve nydelige naturopplevelser jeg som liten hadde i flere av Norges fantastiske nasjonalparker. Men heldigvis skjer det ting i Europa og i verden. EU som det grønne toget i front slo fast en ny naturrestaureringsavtale i februar i år. Den pålegger medlemslandene å restaurere minst tretti prosent av ødelagte grøntområder og våtmarker innen 2030. Innen 2050 skal nitti prosent av økosystemet være i balanse igjen. Samtidig sier den internasjonale naturloven at tretti prosent av land- og havarealene skal vernes mot nye inngrep.

Gruvedrift er feil svar

Hva er Norges svar på EU sine nye natur- og klimalover? Feil svar vil være gruvedrift på havbunnen og motorveiutbygging i naturvernområde på Lillehammer. Kan Norge klare å kopiere EUs klima- og naturmål, og faktisk følge de? Det korte svaret er ja. Med politisk vilje og riktige virkemidler, med et engasjert næringsliv – som jeg opplever at det er, og med kunnskap fra forskningsinstitusjonene våre, ja så kan vi komme i mål.

Det vi trenger er en helhetlig plan på samfunnsutvikling i Norge, som forener kommuner til å samhandle om energiproduksjon, hytteutbygging, infrastruktur, boliger og arbeidsplasser. Vi trenger en plan og et regelverk som fremmer sirkulære løsninger for energi, materialer og CO₂. Vi må tegne bildet på hvordan vi vil at det skal se ut i 2050 leve etter å oppnå dette.