Utenforlandet og EU-valget

Tidligere i vår kom utredningen av EØS-avtalen som konkluderte med at avtalen fortsatt er svært viktig for Norge og norsk næringsliv – på tross av det Senterpartiet nok håpet å avstedkomme med å etterlyse NOU-en. Utredningen var også tydelig på at det er behov for et reelt kraftløft i norsk Europa-politikk, for de eneste som taper på at vi ikke er med i utforming og forhandlinger, er norsk næringsliv.

Norge henger etter

Norge henger etter når det gjelder å implementere EU regelverk i Norsk lov, noe som var tema da EU-kommisjonen møtte EFTA til EØS-rådet forrige uke. Etterslepet gjelder over 400 EU-lover som skulle vært innarbeidet i EØS-avtalen. Problemet med dette er at det ofte stiller næringslivet i Norge i en kinkig situasjon, siden vi skal være med i det indre markedet, men utenfor i norsk lovverk.

Denne tregheten svekker norske bedrifters konkurransekraft overfor europeiske bedrifter, samtidig som det skaper en rekke praktiske utfordringer for å forstå og forholde seg til fremtidige rammebetingelser

Fortsetter EU som grønn ledestjerne?

Ikke alle vil være med på EUs grønne transformasjon, og vi har tidligere i denne spalten snakket om både bondeopprøret og de gule vestene. Deler av denne misnøyen har handlet om at transformasjonen skjer for fort og at kostnaden for omstilling oppleves for høy for samfunnsgrupper som allerede er svært presset. Dette skaper polarisering og sosiale ulikheter. Da målene frem mot 2030 ble konkretisert i lover, politikk og avgifter, kom demonstrasjonene i gatene. Nå skal jo også målene for 2050 konkretiseres, og hva enn som skjer etter valget, vil man trenge parlamentarikere som kan ta ambisjonene fra ord til handling – om klimamålene skal nås.

Men dette parlamentsvalget handler om mer enn klima. Polykrisen er her – med alt det innebærer av utfordringer for natur, energi, jordbruk og flyktning- og geopolitikk. Sammenliknet med valget i 2019 er det nå krig i Europa, og kampen om ressurser i helhet er tydeligere enn før. På den andre siden er felles konkurransekraft enda viktigere for unionen. Regional rivalisering gjør at den felles avhengigheten handler om mer enn et felles marked for produkter og tjenester, som et styrket felles sikkerhetssamarbeid.

Den grønne given er fyringsoljen i fakkelen til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, fortsatt fremgang for et EU uten denne retningsdriveren er vanskelig å forestille seg. Utslippsmålene mot 2050 vil i alle fall bli mye vanskeligere å konkretisere i etapper frem mot EUs månelanding om man ikke fortsetter i samme takt som vi har sett til nå.

Et høyreorientert EU er dårlig nytt

«Økt polarisering vil få EU-toget til å stagnere på klima, natur og sirkularitet, det vil stagnere markedssamarbeid, få all saksbehandling til å stoppe opp og felles mål både for samfunn, økonomi og miljø til å fordunste», sa EU-korrespondent Alf Ole Ask nylig i podkasten Energi og Klima.

Dette bør også uroe norske politikere. Et mer høyreorientert Europa vil blant annet påvirke Norge ved at det hever kampen for oppmerksomheten og skaper et mindre vennlig samarbeidsklima. Enn så lenge har vi fått mye tålmodighet om EU spørsmål – men med høyere konfliktnivå vil forhandlingskreftene innen unionen trolig først og fremst bli brukt på medlemmer.

Der Norge tidligere ble møtt med tålmodighet og «pustehull» for å hente seg inn i etterslepet av EU lover, kan vi nok ikke forvente all verdens tid og medhårs strykning om konfliktnivået i unionen er et annet.

Og hva betyr det her hjemme? Rapporten EU på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner fra 2018 slår fast at halvparten av sakene på dagsordenen i kommunestyrer og fylkesting er berørt av EU eller EØS. I 2018 var EU-lovgivning og -politikk gjeldende i 49 prosent av kommunestyresakene. Med oppgraderingen i hastighet av nye lover i EU i bølgen av den nye grønne given, er det grunn til å tro at dette gjelder et enda større omfang i dag – og i årene fremover.

Demokratiet som outsources

Det estimeres at 90 prosent av vedtakene som fattes i Europaparlamentet i den neste femårsperioden vil ende opp i det norske lovverket, og flere anser allerede at vi lider et demokratisk underskudd ved ikke å ta reell del i forhandlingene. På tross av et mulig nytt og tøffere forhandlingsmiljø etter valget vil mye sannsynligvis fortsatt handle om et styrket indre marked og økt felles sikkerhetssamarbeid. Noe som selvfølgelig også vil være av vesentlig betydning for Norge.

Et mindre samarbeidsvennlig forhandlingsklima vil også mest sannsynlig bety mindre fokus på verdens fysiske klima. Her har Norge en rolle å spille som en betydelig energinasjon med eksplosive inntekter fra olje og gass. Vi har en historisk mulighet til å bidra til Europas fremtidige energisituasjon, først og fremst gjennom å stille garantier som kan forsere omstillingen med sårt trengt finansiering. Norge vil tjene på et fortsatt grønt og klimafokusert Europa. Alternativet er langt mer uforutsigbart for det rike annerledeslandet i nord.

Om tonene tilspisser seg mellom medlemmer, og det forventes at alle skal bidra, blir det hardt å fortsette å spille utenfor spilleplanen.

Kilder:

• https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-7/id3033576/;
• https://www.forskning.no/eu-partner-politikk/ny-eos-utredning-et-demokratisk-problem-at-norge-har-null-innflytelse-over-regler-fra-eu/2351202
• https://frifagbevegelse.no/debatt/eosavtalen-er-viktigere-enn-noen-gang-6.490.1040989.ab059528ea
• https://www.tu.no/artikler/norge-kan-bli-holdt-utenfor-nar-eu-skal-bygge-opp-fornybare-verdikjeder-bekymret/545706