Teknologien er her, nå må foten over på gasspedalen

Det 27. klimatoppmøtet i rekken avsluttes denne uken i den egyptiske byen Sharm el-Sheikh. FNs generalsekretær satte en alvorlig tone da han åpnet møtet med «We are on our way to climate hell with our foot on the accelerator» og fulgte opp med «We can sign a climate solidarity act, or a collective suicide pact».

Teknologien som behøves for en grønn omstilling, finnes allerede, men vi må sette foten på den riktige pedalen.

Nedfase eller utfase?

Et av målene for årets klimatoppmøte var å øke ambisjonene, samt at landene nå går over til implementeringen av tidligere vedtak blant annet fra fjorårets toppmøte i Glasgow, som bygger på målene fra Parisavtalen.

Et av de store diskusjonstemaene i 2021 var formuleringer knyttet til utfasing av kull, hvor store land som Kina og India, men også Australia og USA, til slutt landet på et kompromiss hvor man ble enige om å nedfase bruken av kull. I tillegg skulle landene fokusere på en rask overgang til et energisystem med lave klimagassutslipp, inkludert bedre energieffektivitet. Ordbruken om nedfase fremfor utfase høres kanskje til forveksling lik ut som den norske tverrpolitiske enigheten om utvikle fremfor avvikle? Vel nok om det.

Til årets forhandlinger har India frontet et forslag om å fase ned all fossil energibruk, altså inkludert olje og gass. Norge har stilt seg åpne for forslaget etter at EU og Storbritannia åpnet for å gi sin støtte, men siden det krever enstemmighet, er sannsynligheten liten for at det blir vedtatt. I forkant av møtet skjerpet regjeringen klimaambisjonene marginalt mot FN ved at man gikk fra 50–55 prosent reduksjon i klimagassutslipp innen 2030 og til å slå fast at kuttene faktisk skal være 55 prosent basert på utslippene i 1990.

Vi kutter praktisk talt ikke utslipp

I 2021 var norske utslipp på fastlandet like i underkant av 49 megatonn CO₂-ekvivalenter, i 1990 var tallet i overkant av 51 Mt. Regjeringen har slått fast at de totale utslippene skal ned 55 prosent, også inkludert ikke-kvotepliktig sektor, som betyr at vi må slippe ut 23 Mt eller mindre i 2030. Fordelt på årene vi har igjen til 2030, tilsvarer dette i overkant av 3,7 Mt reduksjon per år. For å sette dette i perspektiv er det om lag det samme som de totale utslippene fra de tre største norske utslippspunktene i 2021, nemlig Mongstad (2 Mt), Kårstø (0,85 Mt) og Norcem Breivik (0,76 Mt). Dette er formidable mengder, som skal kuttes hvert eneste år. På toppen av dette er det planer om omfattende industriutvikling som vil utfordre det norske klimabudsjettet ytterligere.

Har vi det som trengs for å kutte?

Har vi det som behøves for å kutte store norske utslipp innen 2030? Svaret er delt.

Vi har i stor grad teknologien som behøves, eller er i ferd med å utvikle den. Hos Norcem bygger man nå et fangstanlegg for CO₂ i forbindelse med produksjonen av betong og satser på å kutte 400.000 tonn utslipp pr. år. Elektrifisering er en annen kjent mulighet, både for å skape varme og eventuelt for elektrolyse av hydrogen som kan inngå i industriprosessene fremfor hydrogen basert på naturgass. NVE gjorde et arbeid i 2020 med tanke på hva direkte elektrifisering kunne kutte av utslipp hos noen av de største norske industriaktørene. De kom frem til at det kunne kuttes i om lag 2 Mt ved bruk av kjent teknologi og at dette ville kreve 10 TWh.

Svaret på om man har teknologien som behøves, er i en stor del av tilfellene ja. Om man har kraften som skal til innen 2030, er et litt annet spørsmål. Statnett lanserte nylig en oppdatert versjon av sin kortsiktige markedsanalyse, som ser på utviklingen de kommende fem årene. En av hovedkonklusjonene der er at med alt forbruk som tilknyttes grunnet utslippskutt og ny industri, går Norge mot et underskudd i energibalansen fra 2027. Det ligger lite vekst i kraftproduksjonen på kort sikt som kan ta unna den store forbruksveksten.

Når man snakker om infrastruktur og store prosjekter med lange ledetider er det slik at 2030 er i dag, 2050 er i morgen.

I Klimakur 2030 fra 2020 ble det lansert en rekke muligheter for hvordan vi kan kutte norske utslipp i ikke-kvotepliktig sektor, og det ble gjort anslag for hva kuttene kunne koste. Uten å ta altfor mange detaljer grupperte man der tiltakene i prisklasser per tonn utslippsreduksjon, hvor dyreste klasse var over 1500 kr/tonn. Ser man dette opp mot at det er besluttet at kostnadene for CO₂-utslipp i Norge skal opp til 2000 kr/tonn i 2030, burde det rent logisk sett være slik at alle tiltak i de andre klassene bør gjennomføres (selv om Klimakur kun tar for seg ikke-kvotepliktig sektor). Effekten av CO₂ er den samme og burde ha samme verdi, uavhengig av hvor utslippene skjer.

Hvor lenge har vi råd til å vente?

De siste ukene har vi hatt en usedvanlig våt høst, hvilket har bedret fyllingsgraden i kraftmagasinene, men også gjort skade. På Voss har man siden 2014 hatt to tilfeller av flom som har nærmet seg nivået for 200-årsflom, og man har hatt fem flommer i samme periode som passerte 20-årsnivå. Skadene beløper seg til om lag 100 millioner kroner, relativt beskjedent i dette tilfellet og for Norge sammenlignet med kostnader i andre land, men totalt sett koster klimakonsekvensene penger også her til lands.

I en tid med press på økonomien maner man til forsiktighet, og jeg frykter at omstillingen nok en gang utsettes eller i det minste bremses. Det første som kastes på sjøen når ting blir vanskelig, later til å være klimaambisjoner og tiltak, selv om kostnadene ved å handle for sent er vesentlig høyere enn å gjennomføre tiltak i dag.

Oppsummert: Vi har målene, vi har tiltakene, vi har teknologien, og vi har tidsplanen. Spørsmålet nå er om vi har ønske om faktisk å nå disse målene. Jeg er redd for at 2030 kommer for fort og at norske politikere ikke tar nødvendige kostnader, både finansielt og politisk, for å skaffe oss en annen fremtid enn status quo.