Statskonsulentens tango for tre

For et par måneder siden skrev jeg kommentaren «Synd at så mange nyutdannede ender opp som powerpoint-ingeniører». Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Et poeng i teksten var at offentlig sektor gir for mange og kostbare oppdrag til de internasjonale konsulentselskapene. Med Senterpartiet i regjering skulle man tro dette var mulig å gjøre noe med. Men to år etter at regjeringen satte seg mål om å kutte antall statskonsulenter, er det ifølge staten selv for tidlig å si om tiltaket har hatt effekt.

Hvorfor får man det ikke til?

Vil ikke jobbe i staten

Et av svarene ligger i at kun 10 prosent av ingeniørstudentene vil jobbe i offentlig sektor, ifølge en undersøkelse fra Nito utført i 2021. Et varsku kom også 29. mai i år, hvor vi kunne lese at en rekke ingeniørutlysninger i Forsvaret ikke fikk noen søkere. Skal offentlig sektor klare å kutte i innleie, samtidig som de skal levere lovpålagte tjenester, må flere ansettes i staten.

Men de unge arbeidstakerne vil ofte til konsulentselskapene i stedet. Der bygges det opp avdelinger som er spesialisert for å jobbe i offentlig sektor, med slagord som «public services today for stronger communities tomorrow». Mange nyutdannede ender altså opp i offentlig sektor likevel. Staten betaler, men det er de internasjonale konsulentselskapene som eier kompetansen, verktøyene og metodegrunnlaget.

I sentrum av avgjørelsene

Økonomiprofessoren Mariana Mazzucato fra University College London uttaler at konsulentselskapene som pleide være en rådgivende part på siden, nå faktisk er en integrert del og i sentrum av myndighetsutøvelsen. Vi ser i Norge at 66 prosent av offentlige virksomheter i stor eller svært stor grad mener de er avhengig av eksterne IT-konsulenter.

Mazzucato mener at vi har fått en «infantilisering» av offentlig sektor hvor både byråkrater og politikere sliter med å ta avgjørelser uten konsulenter. Vi har sett eksempler på dette i Asker kommune, hvor de folkevalgte trenger en utredning for å bestemme om formuesskatten skal kuttes eller ikke.

Utrolige summer

Denne rådyre prakisen fortsetter og fortsetter. Et eksempel på feil pengebruk kan vi hente fra Accentures replikk på min kommentar:

Nylig var jeg med da Altinn feiret sin 20-årsdag, der noen av mine Accenture-kolleger har vært med helt fra begynnelsen. Det er utrolig å tenke på at den første versjonen av Altinn ble utviklet mens jeg gikk i barnehagen (!).

Det er mer utrolig at offentlig sektor kanskje har brukt 100 millioner kroner på én seniorkonsulent. «Noen» i sitatet over impliserer kanskje at vi snakker om fire–fem stykker. Da nærmer vi oss en halv milliard, gitt at de var utleid på fulltid.

Vil gjøre en forskjell

Nå må staten gjøre det som trengs for å få de ansatte fra public service-avdelingene inn på knallgode offentlige kontrakter. Så hvordan kan stillingen som statsingeniør bli mer attraktiv igjen?

Etter melodi fra Monty Pythons «The Lumberjack song» synger byggstudentene på NTNU:

Noe går i tre, og du skal få se,tunneler i betong.Konstruer en bro, ofre svett og blod,ta en ferie til Hong Kong!

Verset summerer opp den jevne byggstudents motivasjon. De ønsker faglig spennende oppgaver, mulighet til å gjøre en forskjell i samfunnet og få godt betalt.

Tre svar

For det første er det flust med faglig spennende oppgaver i offentlig sektor. Hvordan skal vi sørge for en miljøvennlig reise mellom Oslo S og Trondheim S på under tre timer før 2040 uten at det koster et statsbudsjett? Ansvaret for slike oppgaver er det offentliges beste kort når det kommer til ung rekruttering. Samfunnsutfordringen kan løses med å innhente deloppdrag fra privat sektor, men «hjernen» og det sentrale fagmiljøet bør være forbeholdt staten.

For det andre: Hvordan sikrer vi grensen mot Russland? Å sørge for at Norge står sterkere militærteknisk er en jobb som gjør en reell forskjell for det norske folk. Slike oppgaver bør beholdes i staten både av kompetansemessige og sikkerhetsmessige hensyn. Skal vi løse oppgaven, må det organiseres tverrfaglige, målrettede og høykompetente team som bevarer og utvikler kunnskapen internt. En matriseorganisering med statlige ansatte som tar oppdrag i ulike deler av offentlig sektor, kunne vært interessant å se på – en form for «Statkonsult».

For det tredje: Penger. Regjeringen må innse at vi har et marked hvor arbeidskraft er en svært begrenset ressurs som kjøpes og selges til høystbydende. Tilbyr man ikke gode vilkår til sine ansatte, er alternativet innleie. Det spørs om ikke statens harde streikelinje mot Akademikerne i praksis kan bli en gavepakke til konsulentselskapene.

Som vi alle vet, fungerer tango for tre ganske dårlig. Det er på tide at staten byr opp ingeniøren og ingeniørstudenten til dans helt på egen hånd. Denne gangen uten en internasjonal danselærer med litt for blanke dansesko.