Selv små kommuner kan flytte store fjell

COP 28 ble avsluttet som planlagt tidligere denne uken, og resultatene er et steg i riktig retning, selv om det gjerne skulle ha vært større.

Opprettelsen av et fond for tap og skade for utviklingsland som følge av de klimaendringer som den industrialiserte delen av verden nå påfører hele kloden, er på sin plass og på overtid. At fondet ved opprettelsen er latterlig lite, 700 millioner dollar, tilsvarende salg av et par-tre dagers produksjon olje og gass fra norsk sokkel, er ikke til hinder for at det er et steg i riktig retning selv på et ekstremt lavt nivå.

En ytterligere «nyvinning» var at alle verdens land ble enige om at fossil energi er noe man skal bevege seg bort fra. Dette må selvsagt ikke forveksles med at noe faktisk skal fases ut, men det er en sped anerkjennelse om at fossil energi faktisk er et problem her og nå, som truer fremtidige generasjoner. Energiministeren gikk ut samme dag og slo fast at dette selvsagt ikke påvirker Norge eller norsk energipolitikk, for ting kommer rett og slett «til å skje av seg selv». Og for et par uker siden påpekte to av mine medspaltister her i TU at rapporten fra Klimautvalget 2050 ikke måtte havne rett i en skuff.

Utbygging i raskt tempo

På møtet i Dubai fantes en tredje ting man også ble enige om, nemlig at 1,5 grader fortsatt er målet, og man anerkjenner at dette krever inngående tiltak i alle land for å kutte utslipp av klimagasser. Her slår de også fast (i pkt. 28) at det bør bygges tre ganger så mye fornybar energi som i dag innen 2030, og at energieffektiviteten må dobles. Med andre ord en helt formidabel oppgave!

Punktene i avtalen er ikke juridisk bindende, men punktet «…calls on Parties..» er i diplomatiske termer en av de sterkeste henstillingene man kan ha til medlemsland i FN-systemet om å handle i henhold til målene i avtalen.

Norske kommuner er en forutsetning

Samme dag som enigheten i Dubai var klar, slapp Miljødirektoratet en oversikt over utslippene for 2022 i alle norske kommuner. Konklusjonen er at innsatsen for kutt i utslipp må økes betraktelig og at de besparelser som har kommet, som regel er et resultat av økt elbilandel og ulike former for biodrivstoff i veitrafikken eller nasjonale reguleringer som forbud mot oljefyring.

Datagrunnlaget går kun tilbake til 2009, men nedgangen for alle kommunene samlet i alle sektorer er da i underkant av 9 prosent. Det store bildet er altså at kommunene i større grad må bidra til utslippskutt i fremtiden. Kommunenes ansvar bør i stor grad også betraktes fra et teknologiperspektiv hvor man tar innover seg hva som er lett tilgjengelig i dag og hvilke teknologier og verdikjeder som behøver ekstra tilrettelegging.

Etter forrige klimatoppmøte skrev jeg i en kommentar her i TU at vi har teknologien vi behøver for omstillingen, dette gjelder også for kommunene. Store bykommuner går som regel et lite stykke foran og benytter sin innkjøpsmakt til å forberede leverandører på omstillingen som kommer, hvilket baner vei for at små og mellomstore selskaper investerer i mer bærekraftige løsninger for å kunne konkurrere om oppdrag eksempelvis i Oslo.

Det er ikke vanskelig å se paralleller til elbilutviklingen og reaksjonene da de første versjonene av Nissan Leaf rullet på norske veier i 2011, om at dette var noe som aldri kom til å komme utenfor Ring 3. Når jeg nå drar tilbake til barndomshjemmet i Hallingdal, er det få som ikke er overbevist om at dette er teknologi som fungerer utmerket hvor som helst.

Størrelse er ingen hindring

De samme kommunene har også fått en enda større rolle i å legge til rette for utbyggingen av mer ren energi rundt omkring i landet, og jeg håper de forvalter dette ansvaret på vegne av oss alle med omhu. En tredobling av fornybar energiproduksjon i Norge innen 2030 er verken realistisk eller særlig ønskelig, men målet fra Dubai om en dobling av energieffektiviteten burde kunne være innen rekkevidde, og også her kan kommunen stille krav både til nybygg og ved rehabiliteringer.

Så til en liten titt på utslippstallene for en liten distriktskommune. Gol i Hallingdal, mitt barndomshjem, en liten turistkommune 180 kilometer fra Oslo med 4700 innbyggere, ingen utpreget industri, men mye vannkraft og turisme.

Dette er relativt lave tall, men som oversikten viser, er det elektrifisering av veitrafikk som er den mest lavthengende frukten. Det vil også være mulig å gjøre tiltak innen «Annen mobil forbrenning» som inkluderer alt av anleggsmaskiner, traktorer osv. For jordbruk er det ikke like lett å kutte utslippene gjennom tiltak annet enn ved lavere produksjon, men som Klimautvalget 2050 beskriver det: «Spørsmålet er ikke hvilke utslipp som skal reduseres, men hvilke små utslipp som gjenstår i 2050. Alt annet må bort». I dette ligger det også at dersom vi også klarer å redusere utslippene fra jordbruk fra dagens nivå, vil dette være et viktig bidrag til de utslippene vi ikke klarer å kutte.

Nyttårsønske: Rask forflytning, ingen beinsubbing

Mitt ønske for kommune-Norge i 2024 er at man tenker helhet og bærekraft i alle avgjørelser. Arealplaner som ikke er i tråd med utfordringene for natur og klima, må revideres, og nye arealplaner som skal på plass, må være rigget for fremtiden. Tall over direkte klimagassutslipp viser deler av bildet, men for eksempelet vist over sies det ikke noe om arealer til hyttebygging, vei, boligfelt og lignende.

Norge har store utfordringer for omstillingen de neste årene, og landet består av 356 kommuner, med store muligheter til å flytte oss raskere i riktig retning – eller til å subbe beina etter oss.