Samfunnsansvar i krig og kriser

I skrivende stund oppleves verden litt som en trykkoker. 2023 var det varmeste året noen gang målt med enorm margin – og året der man for alvor så konsekvenser av klimaendringene og påvirkningen på økonomisk aktivitet.

Samtidig øker konfliktnivået i verden. I 2022 så man en dobling i antall dødsfall i aktive konflikter globalt, og ifølge Universitetet i Uppsala var fjoråret en forverring med intensivering av invasjonen i Ukraina og krigsutbrudd på Gaza. Global Peace Index viser at det gjennomsnittlige fredsnivået i verden i fjor forverret seg for niende år på rad, og i dagens verdensbilde lever hvert femte barn i områder med væpnet konflikt.

En farlig verden blir farligere

Richard Hass, mangeårig diplomat og president i tankesmia Council of Foreign Relations, har kalt tiden vi er inne i «The dangerous decade». Han peker på tre store utviklingstrekk:

• På den ene siden opplever vi en vekkelse av geopolitisk rivalisering mellom stormakter som konkurrerer om tilgangen til landområder, teknologi, kritiske råmaterialer og ressurser. Det er et nytt imperialistisk kappløp der autoritære stater som Russland, Iran og Kina ikke følger demokratiske spilleregler i sin søken etter regional og global dominans, noe som ytterligere forsterker etablerte konfliktlinjer med USA og Vesten. Militære provokasjoner, spionasje og opprustning gjør avstanden mellom konkurranse og konflikt veldig kort.
• Parallelt står vi i store skifter, med utfordringer som pandemi, teknologi og klima. Dette er fellesutfordringer som uten samarbeid på multilateralt nivå vil utgjøre eksistensielle trusler mot menneskeheten.
• Vi beveger oss fra en USA-dominert verden til en multipolar verden. Man kan si mye om USAs rolle som verdenspoliti og global leder de siste 75 årene, men et polarisert USA med en potensiell løs kanon som president skaper grobunn for svært farlig destabilisering, spesielt om Trump skulle melde USA ut av Parisavtalen nok en gang, eller gå bort fra viktige allianser.

Oppsummert viser Hass' analyser at det aldri har vært så store geopolitiske spenninger i verden i en tid der vi trenger globalt samarbeid og diplomati mer enn noen gang.

Får ikke frikort fra klimakrisen

Mens det later til å være global konsensus rundt sammenhengen mellom et varmere klima og økende konfliktnivå som rammer sårbare land og økonomier, snakkes det mindre om hvordan krig og militarisme driver globale utslipp og dermed bidrar til å opprettholde en ond sirkel som undergraver den globale sikkerheten.

Det er estimert at 20 prosent av globale klima og naturødeleggelser stammer fra militær aktivitet. En nylig artikkel i The Guardian viser til tall fra The Conflict and Environment Observatory hvor forsvar står for omtrent 5,5 prosent av verdens CO₂-utslipp. Det betyr i realiteten at om verdens forsvarsmakter hadde vært et land, hadde de samlet hatt det fjerde største nasjonale klimafotavtrykket i verden, mer enn utslippet fra hele Russland.

Forskergruppen Initiative of GHG accounting of war har de siste 18 månedene kartlagt klimaødeleggelsene fra krigen i Ukraina. De har estimert at et år med krig utgjør det samme utslippet som CO₂-avtrykket fra Belgia. På kort sikt førte det til en økning i fossile utslipp fra energisektoren i EU, som grunnet gassmangel måtte fyre opp svært forurensende kullkraftverk. På lengre sikt belyses konsekvensene for migrasjon, globale verdikjeder, flytrafikk, infrastruktur og gjenoppbygging, som heller ikke må overses.

Det har aldri vært viktigere å stå opp for menneskerettigheter og demokrati, men det må samtidig skapes transparens rundt avtrykket og alternativkostnaden av krig, både for fremtidige generasjoner og de samfunn som er rammet. I en verden som ruster opp, flyttes viktig kraft og kapital fra omstilling og tilpasning i møte med et endret klima, som i sin tur forsinker det globale klimaarbeidet og transformasjonen vi sårt trenger.

Ingen vet hvor det ender

Det globale våpensalget forventes bare å gå oppover. Norsk våpenindustri eksporterte for historiske 4,6 milliarder i 2022, og i 2023 gikk én kontrakt alene pålydende 16 milliarder kroner. Kontrakten på et kystforsvarssystem til Polen var den største enkeltkontrakten til Kongsberg-Gruppen noensinne. Det kan vel trygt sies at Norge vil få solide vindfallsinntekter drevet hovedsakelig av den ulovlige invasjonen i Ukraina, men indirekte også av de mange andre konfliktene i verden.

Dette er jo vel og bra for norsk eksport, men det blir et spørsmål om samfunnsansvar hvis staten støtter våpenproduksjon med midler fra Nansen-programmet. Støttepakken, som har fått navnet sitt etter fredsmannen Fritjof Nansen, skulle gå til bistand til Ukraina. Om støtten går til egen industri, må regjeringen også sikre at milliardene faktisk ender opp i ordrer med støtte til Ukraina, ikke subsidier til en allerede lønnsom næring.

En annen side av saken er at våpen har en lei tendens til å ende opp i hender man ikke opprinnelig solgte dem til. Når forsvarsmateriell oppgraderes, selges gjerne gammel teknologi videre – eller doneres, som vi har sett mange eksempler på de siste årene. Hvor materialene til slutt ender opp, har vi – tross ønske om noe annet – dårlig kontroll på. Dette er også Norges ansvar.

Det er i det hele tatt et økt behov for transparens rundt vår rolle som våpeneksportør og debatt rundt «produsentansvaret» for bomber og våpensystemer, spesielt i lys av at norske komponenter brukes i fly og missiler som benyttes av Israel i krigen på Gaza. Lovkravet om aktsomhetsvurderinger må gjelde for alle, også norsk våpenindustri.

For morgendagen

Like viktig som våpenstøtte til forsvar av demokratiet bør forpliktelsen til å sanksjonere okkupanter og krigsherrer, bidra finansielt i gjenoppbygging, humanitært arbeid og fredsbevaring være. Ifølge Paul Dunne fra University of Cape Town kan hver dollar investert i slike intervensjoner avverge 10 dollar med harme. En fornuftig avkastning for økt fred.

I Eisenhovers kjente Chance for Peace-tale satte den tidligere forsvarsmannen kostnadene ved opprustning mot kostnadene for utvikling. Talen ble verdenskjent fordi den belyste hvordan en verden i kamp ikke bare kostet penger, men også brukte opp «sine arbeideres svette, sine forskeres genialitet og sine barns håp». Poengene hans blir enda sterkere i en verden som møter økende kostnader for å reparere krig og klimakrise. Særlig sluttsitatet gir en vond, men viktig historisk gjenklang: «Dette er ikke liv i noen som helst forstand. Under skyggen av truende krig er det menneskeheten som henger på et kors av jern.»

Manglende forståelse for sammenhengen mellom økt konflikt og økt press på ressurser vil få uante konsekvenser. Vi må ikke få et for snevert syn på klima og sikkerhet. Fortsetter vi ned denne veien vil nye kriger og klimakatastrofer forsterke eksisterende ulikheter – noe som kun tjener maktstrukturene som utnytter dem.