Rikingen i skammekroken

Europaparlamentet kom nylig med en tilnærmet enstemmig resolusjon mot Norges beslutning om å fremme gruvedrift på havbunnen i Arktis.

Der uttrykte parlamentet sin sterke bekymring og felles motstand mot Stortingets vedtak om å åpne områder for utvinning av havbunnsmineraler – og oppfordrer til et internasjonalt moratorium mot dyphavs gruvedrift.

Blir Stortingets ønsker en realitet, blir Norge nemlig det første landet i verden som åpner for denne typen kommersiell aktivitet, som mange frykter vil sette en global presedens med katastrofale følger.

Resolusjonen fordømmer ikke bare avgjørelsen om å åpne for utvinning, den understreker det kritikkverdige i at staten Norge blankt overser sine egne faginstanser ved å henvise til at Miljødirektoratet «mener at konsekvensutredningen inneholder betydelige kunnskapshull om natur, teknologi og potensielle miljøeffekter og at den derfor ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for mineralutvinning».

Det bør ikke være noen nyhet for Stortinget, som har fått motstand fra forskningsmiljøer verden over. Hva betyr det for Norges omstilling at EU i stadig større grad oppfører seg som vår formynder og irettesetter oss i miljørelaterte saker?

Olje, gruver og gråstein

Mange av oss husker eventyret om Askeladden og de gode hjelperne, der mannen som spiser gråstein, eter seg gjennom dalen fordi han ikke får kjøttmetta si. Litt sånn oppleves det når staten Norge gjør naturvedtak som ikke bare strider mot faglige anbefalinger, men mot internasjonale avtaler og EUs vedtatte klimapolitikk. Har vi blitt den oljeavhengige økonomien, som snakker mye og høyt om omstilling, men som bidrar til å låse Europa og verden inn i mer vekst og utnyttelse?

Det tror i hvert fall de tusener som demonstrerer mot Equinor-prosjektet Rosebank i Storbritannia. I fjor ble det avslørt at Rosebank etter all sannsynlighet vil sprenge Storbritannias karbonbudsjett det neste tiåret. Bare utslippet fra produksjonen alene vil gå langt ut over de anbefalte rammene for olje- og gasssektoren. En artikkel i The Guardian viser til at Norge troner øverst som Europas mest «aggressive» utvinner av fossil energi, med over 700 nye letelisenser utgitt de siste 10 årene.

«Utvikle og ikke avvikle» resonnerer bare til et visst punkt. Når staten deler ut letelisenser i Barentshavet og legger opp til ny infrastruktur som vil kunne produsere langt frem mot 2050, holder det ikke vann å prate om energisikkerhet. Det er slett ikke sikkert å vente på den siste olje med Russland som nabo, ei heller vedde mot EUs klimapolitikk og markedsutsikter som kan gjøre investeringene ulønnsomme.

Mens vår appetitt for fossil energi har vært i søkelyset lenge, er det et nytt fenomen av Norge får internasjonal oppmerksomhet for egne naturvedtak. Senest denne uken kunne vi lese at den internasjonale organisasjonen for vern av kulturminner (ICOMOS) reagerer sterkt på statens avgjørelse om å bygge et steinbrudd i nærheten av Vingen helleristningsområde, et unikt kulturminne som av flere ansees som historisk verdensarv. «Men akk. Andre land gjør vel langt verre ting. Er det så farlig med et steinbrudd?» Forskjellen er at andre land ikke har verdens største pengesekk og et vell av forskningsmiljøer for natur, hav og miljøkunnskap – som burde gi klimapolitisk forrang.

Satt litt på spissen; vi er for rike og for høylytte til å gjemme oss. Verden forventer mer av Norge.

Vi finansierer forskning, men hører ikke på den

For hva sier det om oss, at vi har politikere som stadig overser forskningen? Forskningen som de samme politikerne har investert milliarder i å produsere? Kunnskapen som skal veilede oss, men som nå blir ignorert.

I det verdensledende forskningstidsskriftet Nature argumenterer en gruppe forskere for at Norge burde trekke seg som leder av det internasjonale havpanelet. Panelet er en koalisjon av stater som har forpliktet seg til å ta lederskap i havspørsmål, og som samlet står bak en visjon om kunnskapsbasert havforvaltning. Nå går flere av de totalt 250 rådgivende forskerne ut og sier «Vi er stolte av det panelet har oppnådd, men vi er dypt bekymret over utviklingen i Norge».

Det er flaut å tenke tilbake på at det var vi, havnasjonen Norge, som i 2018 tok initiativ til etablering av denne koalisjonen og som er i ferd med å bryte formålsparagrafen om bærekraftig forvaltning av hav.

Tillit er ikke en fornybar ressurs

Klima- og naturkrisen skriker etter lederskap, og akkurat nå er det ikke heiarop vi hører om Norge. EUs klimapolitikk er svært offensiv, og toget av omfattende reformpakker durer videre.

Allerede nå sliter Norge med å henge med når direktiver skal behandles og innføres i norsk lov, og det har vært flere bekymringsmeldinger rundt vår manglende evne til å påvirke politikkutvikling og strategi når vi ikke sitter rundt bordet. At vi allerede er bakpå med våre egne klimamål, bidrar heller ikke til å øke Norges troverdighet som medspiller i det grønne skiftet, og det er ikke utenkelig at tilliten svekkes ytterligere for hver gang vi bryter med EUs stramme linje.

For det er rart dette med tillit, det er hardt å opptjene, men ufattelig lett å miste. Norge har i mange tiår posisjonert seg som et tillitsfullt demokrati våre naboer og allierte kan stole på. Men er det i ferd med å slå den andre veien? Rikdom, innflytelse og omdømme har gitt Norge et fantastisk handlingsrom, men det gir også forventninger. Som et lite land skal vi ikke glemme at alle disse tre også er avhengig av tillit.