Politiske hetetokter går over etter hvert – imens går vi stadig mot en varmere fremtid

Nok et fremtidsscenario er presentert, og beskjeden er igjen dyster. DNV anslår i sin nyeste rapport, Energy Transition Outlook 2022, at verden styrer mot 2,2 graders oppvarming. Det er mulig å holde seg innenfor 1,5-gradersmålet, men det krever drastiske grep.

For å nå ambisjonene om et nullutslippssamfunn i 2050, må det på plass en krigslignende mobilisering innen utvikling av regelverk og byggingen av ny infrastruktur for energi. Årlige globale utslipp må reduseres 8 prosent hvert år frem mot 2050, til sammenligning var reduksjonen i koronaåret 2020 på 6,4 prosent. Forskjellen fremover blir at reduksjonen kommer som følge av effektivisering, ikke gjennom store nedganger i aktivitet.

DNV trekker frem en voldsom vekst innen sol- og vindkraft, og de understreker betydningen elektrifiseringen av samfunnet har for reduksjonen i total energibruk. I deres veikart mot nullutslipp anslås det at det fra 2028 ikke er plass til investeringer i leting og utvikling av nye olje- og gassressurser. For rike land som Norge bør dette skje allerede fra 2024.

Ren energi for alle europeere

TU-spaltist Silje Skjelsvik skrev i september om regjeringens strømstøtte for bedrifter og om kravet til energieffektivisering at «Den billigste energien er den du ikke bruker». Regjeringen er der, kanskje vel vitende, helt i tråd med et av hovedmomentene i EUs fjerde energimarkedspakke, Clean Energy for all Europeans package (CEP). CEP ble lansert i 2019, og når vi alle vet at det tok ti år å få den tredje pakken inkludert i norsk lovverk, krysser jeg fingrene for at det går adskillig fortere denne gangen.

Et av poengene som ble trukket frem da CEP ble lansert, var nettopp at energieffektiviteten reduserer regningene for hver enkelt, men vel så viktig var at redusert energibruk fører til mindre importbehov og gjennom dette bedret energisikkerhet. Kombinert med å legge til rette for investeringer i ny fornybar (lokal) kraftproduksjon, står medlemslandene bedre rustet mot ulike trusler.

Kortsiktig og populært – på kort sikt

Den offentlige energidebatten har det siste året stått i stampe, og den ene raske løsningen etter den andre har blitt lansert. Regjeringen har vært flink til å skjerme husholdningene gjennom strømstøtten i en tid preget av høyere energiregninger, lånerenter og matvarepriser. Men den siste fremleggelsen av forslag til statsbudsjett bar preg av en del kortsiktige løsninger fremfor langsiktige tanker.

Før sommeren skrev jeg om det store behovet for mer effekt i det norske og nordiske kraftsystemet og applauderte investeringene som var på trappene, dette er en av flere brikker som er nødvendige for en utbygging av havvind i norske områder. En annen viktig del for havvindutvikling er finansieringen.

Dette er nå satt i spill, og jeg har ikke tro på at Finansdepartementet kan ha rådført seg med Olje- og energidepartementet før forslagene ble lansert. Det har rett og slett gått for fort til at de har sett tilsynelatende åpenbare svakheter med forslagene, eksempelvis ved å sørge for at det såkalte «høyprisbidraget» skal beregnes time for time og ikke basere seg på et gjennomsnitt. Dette barberer bort store deler av lønnsomheten i effektkraftverk, og vi sitter igjen med et mindre fleksibelt kraftsystem. For folk flest vil dette kanskje høres ut som noe som speiler strømstøtten husholdningene mottar, og at det derfor ikke vil være urimelig at også kraftbransjen bidrar direkte, men en vesentlig forskjell er her altså gjennomsnitt sammenlignet med prisen time for time.

Uklar midlertidighet

Forutsigbarhet og langsiktighet er av stor betydning, særlig når det skal investeres i anlegg med lang leve- og nedbetalingstid. Administrerende direktør Idar Kreutzer i Finans Norge var særdeles skarp i høringen om statsbudsjettet i Stortingets finanskomité denne uken: «Regjeringen har en forpliktelse til å utrede og klargjøre konsekvensene av forslag som oversendes Stortinget, det kan jeg ikke se har skjedd i tilstrekkelig grad når det gjelder forslaget om kraftskatten». Eller sagt på en litt annen måte, her vet man rett og slett ikke omfanget av sitt eget forslag.

At forslagene som nå er lansert, skal være midlertidige, er ikke beskrevet skriftlig, og det er heller ikke beskrevet når denne midlertidigheten skal opphøre. Dersom dette avgrenses konkret, vil det være mulig å vurdere effektene og se det opp mot nye investeringer, men som Kreutzer er inne på, innfører man her en stor politisk risiko som kan rive ned tilliten til investeringer i Norge for lang tid fremover.

I en global verden, hvor landene nå setter fart i utbyggingen av ny infrastruktur og omstillingen av sine samfunn, vil konkurransen om kompetanse og kapital bli beinhard. Skal vi være rustet for fremtiden, må vi også evne å tenke langsiktig og vise politisk handlekraft ut over en eller flere stortingsperioder (eller neste års kommunevalg, for den del). Jeg krysser fingrene for at vi etter Stortingets budsjettbehandling har en bred enighet om både fart og retning.

Politiske hetetokter går forhåpentligvis over etter hvert, så slipper vi unna den verste varmen på lang sikt.