Når teknologi og kapitalisme fører til lavere forbruk, gir det håp for en presset klode

I USA har forbruket av metaller, i absolutte tall for aluminium, nikkel, kobber, stål og gull – gått nedover siden 2000. Det samme gjelder for samfunnets totale forbruk av kunstgjødsel, vann og landbruksareal, og for stein, sement, sand og grus, tømmer og papir. Og det gjelder for langt flere ressurser – vi bruker mindre.

Samtidig som amerikanerne forbruker mer. De kjøper stadig flere tjenester, gjenstander, reiser og gleder – men de koster mindre, regnet i fysiske ressurser.

I stedet for «de» kunne vi kanskje ha skrevet «vi». Likende undersøkelser er ikke gjort for mange land, og så vidt vi kan se, øker fremdeles klodens samlede forbruk av i hvert fall flere av de ovenfor nevnte varene. Men dette gjelder altså for USA og delvis for Storbritannia.

Hva kan grunnene være? En av dem kan være at vi er blitt veldig mye flinkere til å gjøre, hva enn vi gjør.

Nærmere det papirløse samfunn

Vi snakket lenge om det papirløse samfunn – og har harselert over det enda lenger.

Det papirløse samfunn kommer neppe, vi vil forhåpentligvis alltid trenge toalettpapir. Men – og det er poenget – vi kommer nærmere. Noen høyt utviklede samfunn forbruker nå mindre papir enn de gjorde tidligere – ikke sett i forhold til antall innbyggere, men totalt.

Det er oppsiktsvekkende, uventet – og slett ikke enestående. De teknologisk best utviklede landene ser i dag ut til å bruke mindre av veldig mange ting – og nok en gang ikke per innbygger, nordlig breddegrad eller høyden over havet – men totalt.

Det har med moderne teknologi å gjøre.

Vi har alltid lært og antatt at det skulle være omvendt: Jo flere mennesker vi er på jorda, jo hardere vil vi slite på ressursene. Det er dette som kommer til å bli både vår og klodens bane, har vi ment – og det virker innlysende: Stadig flere mennesker setter et stadig dypere fotavtrykk – og det ender med forferdelse.

Slik har det sett ut frem til nå – vi har vokst raskere enn det jordkloden har klart å ta imot, og miljøproblemene har eksplodert. Forurensede hav og elver, rovdrift på ressurser, utdøing av arter, nedhogging av regnskog.

Mekanismer som letter på trykket

Men nå kan det se ut som om det snur. Velstanden og tilhørende herligheter, som vitenskap og demokrati, har frembrakt mekanismer som letter på trykket. Vi merket det først, da kvinner som fikk mer utdannelse, bedre økonomi og sosial sikkerhet, også begynte å føre færre barn. Det finnes flere årsaker, men forskere konkluderer uansett i dag at verdens befolkning vil stabilisere seg et sted mellom 9 og 11,5 milliarder, om ikke veldig mange år.

Og nå kommer altså også innsikten om at disse menneskene vil kjøpe og bruke færre ting.

Vi kan med andre ord stå foran en epoke der vi tråkker lettere på jordas overflate – en periode der vi virkelig kan klare å leve i balanse med naturen. Kanskje ikke i år eller neste år – men tegn tyder altså på at vi beveger oss i riktig retning.

Det primitive folkeslag

Vi husker Thomas Malthus, den britiske presten som på 1700-tallet slo fast at mennesket – han snakket stort sett om det man kalte primitive folkeslag, et sted langt, langt vekk – eller «de fattige» – enten ville dø av sult, eller i beste fall overleve på et absolutt minimum. Hans forklaring var at antall mennesker på jorda stiger etter en bratt, eksponentiell kurve, mens veksten i matproduksjonen følger en mye slakere. Så en dag krysser den ene den andre – og vi sulter i hjel.

Thomas Malthus førte til noe godt – mest fordi han inspirerte Darwin til å oppdage fenomenet naturlig utvalg: Artene begrenses av ressurstilgangen – og andre ytre faktorer.

Men ut over dette, har hans skjebne blitt å stå som symbol for alle de som ikke forstår: Vi mennesker er ikke som andre dyr. Vi er intelligente, kreative og lærer av våre feil. En av de tingene som kjennetegner oss, er dermed at vi blir stadig flinkere til å gjøre de tingene vi gjør.

I Malthus’ tilfelle, var det den teknologiske utvikling han ikke tok høyde for. Århundret etter ham, ga oss langt bedre landbruksteknologi, og til slutt Den grønne revolusjon – de enorme økningene i avkastning per mål som fulgte av avl og genteknologi i løpet av det tjuende århundre. I tillegg dro vi nytte av hendelser utenfor landbruket – som at nye, dampdrevne skip gjorde det mulig å transportere gjødsel – guano – over havet fra Sør-Amerika til Europa.

Forbruker mer – med færre ressurser

Vi har selvfølgelig hatt en tilsvarende økning i innsikt, nye løsninger og nye strategier også innen alle andre deler av samfunnet. I dag er vi blitt så flinke, helt overraskende for de fleste av oss, at land som USA og Storbritannia, nå forbruker mer og mer – samtidig som de bruker opp færre ressurser.

Økonomen Andrew McAfee presenterer i sin siste bok More From Less en rekke interessante grafer, de fleste handler om USA, noen om Storbritannia, han sier det ikke er gjort liknende utregninger for andre vestlige land: En graf viser forbruket av metaller, i absolutte tall. Aluminium, nikkel, kobber, stål og gull – alle har gått nedover siden 2000. Det samme gjelder for kunstgjødsel, vann og landbruksareal, og for stein, sement, sand og grus, tømmer og papir.

En av de få tingene vi ikke bruker mindre av, er plast – men selv her har forbruket begynt å flate ut.

Vi bruker altså mindre – selv om vi blir flere, og alle forbruker mer. Til og med CO₂-utslippene og energiforbruket har flatet ut de siste årene.

Hvordan kan dette ha seg?

Kapitalisme, teknologisk utvikling, demokrati og bevisste borgere, er McAfees svar. Det vil si, han skriver ikke «demokrati», han skriver «responsive government» – altså politikere som ser og hører på sin befolkning. Et fenomen som har en tendens til å sammenfalle med «demokrati».

Hvordan kan disse føre til dette?

Jakten på bedre og billigere løsninger

Vel, McAfee bruker en hel bok på å forklare det. Kortversjonen er at kapitalismen alltid søker å tjene penger, og vil derfor være på jakt etter bedre løsninger. OG: Billigere løsninger. Kan du konstruere en bil, bygge et hus eller et skip, hva som helst – med en reduksjon i materialbruk på 10, 20 eller 30 prosent – ja, da gjør du det.

Og dette er vi altså blitt så flinke til, at vi nå totalt sett forbruker mindre – selv om vi forbruker mer.

Noen eksempler er enkle å forstå: De første ølboksene ble på 1930-tallet laget av stål, og var tunge. Bryggeriene begynte å gå over til aluminium sent på 1950-tallet. De første boksene veide fremdeles en god del, 85 gram. I 1972 var vekten nede i 21 gram, i 1988, 16 gram og i 2011, 12,75 gram. En ytterligere reduksjon kom da man rekonstruerte boksen, og nå klarer seg med bare to deler – topplokket og resten. Tidligere måtte man også sveise på bunnen – noe som førte til høyere vekt. En gjenstand kan alltid forbedres, gjøres enklere og lettere, billigere, mindre … Her spares både penger og ressurser.

Et annet eksempel er smarttelefonen din. Den er en telefon, en båndopptaker, en pc, et fotoapparat, en telefaks, et filmkamera, et stereoanlegg – denne ene greia har erstattet en drøss med ulike dingser. Du eide sikkert ikke alle disse dingsene, før du kjøpte mobilen – men noen av dem har du nå i hvert fall ikke lenger et behov for. La oss si at du tidligere hadde en telefon, en walkman og et videokamera. Alle tre ville ha trengt en høyttaler og en mikrofon – og en masse andre greier. Nå trenger du bare én av hver, én mikrofon, én høyttaler …

Den gnagende stemmen i bakhodet

Dette ser i det hele tatt ikke så ille ut, gjør det?

Vi kan starte med å slå fast at vi er blitt rikere, alle sammen. Målt i kjøpekraft og velstand, har vi det bedre enn noensinne. Det har vært skrevet en del bøker om dette de siste årene. De fleste grafer over levestandard, levealder, barnedødelighet, befolkningsutvikling, helse, kriminalitet, krig, vold og veldig mye mer, peker den veien vi vil at de skal peke. Men vi, i hvert fall jeg, har likevel hele tiden hatt en gnagende stemme i bakhodet: Dette er vel og bra – men vi kommer til å møte veggen. En eller annen gang tar det slutt, rett og slett fordi ressursene tar slutt. Vi kommer til å føkke kloden – og Game over!

Noe slikt.

Men hvis verden nå de siste ti til tjue årene også er blitt lettere og luftigere – hvis hele menneskeheten i fremtiden, etter hvert som stadig flere nasjoner når opp på vårt avanserte teknologiske og politiske nivå fortsetter å bruke stadig mindre av jordens begrensede ressurser – da ser fremtiden faktisk enda lysere ut.

Vi kan, i hvert fall i våre villeste drømmer, forestille oss at vi vil få både plass og råd til å oppfylle naturvernernes drøm: Halv Earth – drømmen om å bevare halvparten av kloden intakt. Noe som vil sikre den, også for fremtiden.