Når negativt er positivt

Verdens ambisjoner for hvordan utgangen av dette århundret skal se ut med tanke på global oppvarming er klare. Oppvarmingen skal i gjennomsnitt begrenses til under 2,0 °C, helst under halvannen grad. For å få dette til har over 70 land, inkludert Kina, USA og EU, satt mål for når de skal være netto utslippsfrie med tanke på klimagassutslipp til atmosfæren og de fleste land har plassert dette målet i 2050.

Så hva skal til for å begrense global oppvarming slik at det i mindre grad påvirker hvor og hvordan vi lever våre liv? Åpenbart for de fleste er at netto null ikke nødvendigvis betyr at det ikke slippes ut karbondioksid til atmosfæren, men det kan også innebære at landene absorberer og fjerner like mye som de slipper ut, så lenge resultatet er netto null.

Men selv dersom man når målet om netto null utslipp i 2050, er det flere analyser som peker på at dette ikke er nok for å begrense oppvarmingen mot slutten av århundret. Det er de kumulative utslippene som er av betydning, altså er det ikke bare «øyeblikksmålingen» av utslipp i 2050 som betyr noe, veien frem dit har også betydning.

Flere scenarioer, blant andre FNs klimapanel, IPCC, og DNVs «Pathway to net zero emissions (PNZ)» i deres Energy Transition Outlook 2022, omtaler at det blir nødvendig med aktiv fjerning av CO₂ fra atmosfæren frem mot år 2100, for at man skal holde seg innenfor ambisjonene om inntil halvannen grads oppvarming. Konsulentselskapet McKinsey trekker også frem nettopp dette poenget at FN nå anerkjenner at også aktiv fjerning av karbon fra atmosfæren er nødvendig for å begrense oppvarmingen.

Hvordan putte tannkrem tilbake i tuben?

Men så er det store spørsmålet. Hvordan kan man fjerne CO₂ fra atmosfæren? Det første bildet man får i hodet er kanskje å dytte tannkrem tilbake på tuben.

De globale klimagassutslippene tilsvarer i dag om lag 50 milliarder tonn CO₂ per år. I anslagene fra FNs klimapanel er behovet for fjerning av karbon fra atmosfæren i området fra 100 til 1000 milliarder tonn, i løpet av inneværende århundre, en helt ufattelig størrelse. Som i så mange andre tilfeller er det ingen enkeltløsning som løser alle problemer. Også i forbindelse med fjerning av karbon, må man ta i bruk alle tilgjengelige verktøy for å få dette til.

Et relativt enkelt svar på hvordan vi kan fikse deler av dette, er gjenoppretting og utvidelse av skog og planter. Dette binder netto utslipp akkurat i perioden skogen vokser, men effekten begrenses når veksten avtar, og vi får etter hvert ingen ytterligere effekt når det er like mye bruk og forråtnelse som årlig tilvekst. Et alternativ er da å bruke biomasse i industriprosesser og til energiproduksjon, for deretter å benytte karbonfangst og lagring til å oppnå en nettogevinst, såkalt bio-karbonfangst og lagring, BECCS.

Det tekniske alternativet – bruk kraft til å suge CO₂ ut av luften

Den enda mer tekniske utgaven er rett og slett fjerning av CO₂ direkte fra luften, for deretter å lagre denne i reservoarer. Hvis man tenker at karbonfangst og lagring fra industriprosesser, røykgass og andre prosesser hvor CO₂-andelen er fra 10 prosent oppover er utfordrende, sier det seg selv at fangst av CO₂ fra luft, hvor andelen er i overkant av 400 milliondeler, er en helt annen utfordring.

Men som TU har skrevet om tidligere, finnes det norske selskaper som har ambisjoner om karbonfangst fra luft, og lagring gjennom Langskip-prosjektet på Vestlandet. De har der ambisjoner om å fange en million tonn per år, om lag 2 prosent av dagens klimagassutslipp i Norge.

Teknologien som benyttes per i dag beskrives som veldig umoden, og i konkurranse med annen bruk av kraftressurser, er mitt inntrykk at dette neppe blir noen storskala løsning med det første. Det finnes i dag pilotanlegg som til sammen fjerner om lag 0,01 millioner tonn per år, men dette skaleres til et enkelt pilotanlegg som skal fjerne inntil 1 million tonn per år og skal stå klart på midten av 20-tallet.

Teknologiutvikling er selvsagt essensielt for hva det måtte være over tid, og man skal ikke undervurdere eksponentielle forbedringer, men akkurat slik det ser ut i dag er tallene tydelige. Det er i dag i hovedsak to typer teknologier, enten basert på flytende eller faste medier for å fange CO₂ fra luften. Ser man på det rene strømforbruket under drift bruker disse fra 2000–2400 kWt/tonn CO₂, oversatt til kraftkostnader og en mer normal strømpris på 1 kr/kWt (totalt for strøm, nettleie, avgifter) vil dette altså koste i overkant av 2000 kroner per tonn, i ren energipris. Så kommer selvsagt investeringskostnad i anleggene, selve transporten og lagringen i reservoarer og alt annet på toppen. Men med lovnader om at utslipp av karbon til atmosfæren i Norge skal koste minst 2000 kroner per tonn, kan man se for seg at dette minst må bli en potensiell inntekt for fjerning av karbon.

Så er spørsmålet til slutt, er dette en fornuftig bruk av strøm, og er det verdt kostnaden?

Jeg mener i utgangspunktet nei, men svaret er ikke svart-hvitt.

Dersom 1 million tonn CO₂ skal tas ut av luften årlig i Norge, vil dette kreve i overkant av 2 terawatt-timer strøm, eller om lag halvannen prosent av dagens norske kraftproduksjon. Ikke ubetydelig, men heller ikke helt like avskrekkende som jeg først hadde trodd. Samtidig står kraftkrevende prosjekter i kø landet rundt, og prioriteringene av hva som skal tildeles kraft først, vil fremover bli beinharde.

Sett opp mot tiltakene listet i Klimakur 2030 er det også veldig mange av tiltakene der som anslås å være vesentlig billigere enn karbonfangst fra luft (selv om det ene beskriver kutt av utslipp, mens dette er fangst av CO₂ fra omgivelsene).

Men man har gang på gang sett at teknologiutvikling flytter fjell (og kostnadskurver), og som i alle andre spørsmål er ikke svaret på det grønne skiftet et enkelt grep eller en enkelt teknologi, det er summen av mange teknologier og bruk av hele verktøykassen som får oss videre.

Jeg er, har vært, og kommer trolig alltid til å være en evig teknologioptimist. Dette gjelder også når vi etter hvert må fjerne gammel moro fra atmosfæren i siste halvdel av århundret.