Når går startskuddet?

Statkraft la denne uken frem sin rapport om lavutslippsscenario for Norge i 2050. Rapporten oppsummeres med ti hovedfunn, hvor ingen av dem kan sies å være veldig overraskende. Men den gjentar nok en gang budskapet om at omstillingen tar for lang tid, både i Europa og i verden, men ikke minst i Norge, og at det begynner å haste.

Omstillingen er viktig av flere årsaker, hvor de mest åpenbare etter min mening er våre forpliktelser om betydelige kutt av utslippene våre innen 2030 og behovet for omstilling av arbeidskraft og økonomi bort fra olje og gass.

Samtidig viser neste års statsbudsjett at om lag 400 av 1900 milliarder kroner i budsjettet kommer fra fossil industri, og det er klart at slik det norske samfunnet er satt sammen i dag, vil det bli svært sparsommelig dersom man forskyver denne balansen over natten. Samtidig er det nettopp det som må til. Investeringer må flyttes fra fossilt til fornybart, og ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) ble det i Norge i 2022 investert 177 milliarder kroner i fossil energi – mot 24 innen fornybart, altså over syv ganger så mye. Globalt investeres det nå 1,7 dollar i utslippsfri energiproduksjon per dollar investert i fossil!

Støvsuger markedet for talenter

For å ta et eksempel fra min egen hverdag som ansatt i hos Norges nest største kraftprodusent, Hafslund, ser vi fortsatt at kampen om mange av talentene er vanskelig i konkurranse med en fossilindustri som fortsatt går godt og hvor budskapet om at vi skal være de siste som slukker lyset på sokkelen, gir gjenklang hos deler av befolkningen. Teknologiutviklingen er fortsatt stor innen olje- og gassindustrien, men leverandørene omstiller seg for tiden også mot en mer bærekraftig fremtid.

Utviklingen har jeg også selv fått bevitne gjennom det forskningsrådsfinansierte prosjektet Ocean Grid, hvor man blant annet arbeider med utviklingen av subsea transformatorstasjoner og tilkoblinger for bruk i forbindelse med havvind, i tett samarbeid med industripartnere i prosjektet. Her benyttes kompetansen innen skreddersøm av løsninger fra fossilindustrien til å legge til rette for masseproduksjon for fornybare prosjekter. Fremover må det bli slik at Norge øker investeringer innen fornybar og reduserer investeringene i fossil energi.

Mens vi venter

I neste års statsbudsjett holder man fast på at prisene for utslipp av CO₂ skal opp til 2000 kr pr. tonn i 2030, og man trekker frem satsningen på karbonfangst og -lagring, viktige grep som tar oss et steg i riktig retning. Samtidig er det som har blitt omtalt som et av de viktigste verktøyene for omstilling, regjeringens «grønn bok», tydelig på at man heller ikke i 2024 er i nærheten av å gjennomføre nødvendige kutt. Kuttene utsettes beleilig nok i enda noen år, og store deler av utslippskuttene i Norge skjer ved innblanding av større mengder biodrivstoff, et grep som ikke gjør noe som helst med den faktiske energieffektiviteten eller energibruken.

Regjeringens handlingsplan for energieffektivisering inneholder også få konkrete virkemidler eller fremmer bruken av teknologiske løsninger for å kutte energibruk. Samlet sett sitter jeg igjen med inntrykket av at den brede tverrpolitiske enigheten dreier seg om en forestilling om at dersom vi bare venter lenge nok, vil det tvinge seg frem en løsning som fikser alle problemer. Det siste kommer ikke til å skje.

Må ta den nye teknologien i bruk!

Fra et teknologiperspektiv har vi mange av verktøyene vi behøver for omstillingen. Man vet hvordan man kan utnytte vindressurser effektivt og billig på land, man vet hvordan man bygger storskala solkraft, utvider effekten i vannkraftverk og hvordan man utnytter spillvarme og varmepumper for å redusere energibruken.

Teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner er fortsatt nødvendig innen eksempelvis havvind eller for kjernekraft i andre land, og man må få smarte energilagringsløsninger på plass i stor skala. Men for å få dette til, kreves langsiktighet som strekker seg ut over fire år av gangen, og politikerne må utforme rammebetingelser som muliggjør sunn konkurranse og rettferdig fordeling av kostnader og utgifter i omstillingen.

Men det er jo nettopp derfor vi har politikk, hvor ulike hensyn kan veies opp mot hverandre og hvor man forhåpentligvis ender opp med et resultat som er til det beste for samfunnet som helhet. TU kommenterte behovet for teknologiutvikling for å klare det grønne skiftet på lederplass for kort tid siden. Noen selskaper kommer til å forsvinne på veien, mens andre dukker opp, men viktig for tilliten til støtteordninger og den nødvendige hastigheten rundt det grønne skiftet er at ingen stikker av med uforholdsmessig store deler av gevinsten, verken som selskaper eller som del av deres fremste ledelse, som vi dessverre har sett antydning til i det siste.

Oljeavhengighet er et hinder

Siste utgave av Eksportmeldingen fra NHO, utarbeidet av Menon, slår fast at norsk eksport vokser saktere enn våre naboland og at vi er mindre produktive enn industrien i våre naboland. 2000 av 3100 milliarder kroner fra norsk eksport i 2022 stammer fra olje og gass. Samtidig importerte Norge varer og tjenester for 1500 milliarder, hvilket gir oss et handelsunderskudd på om lag 400 milliarder dersom vi ser på alle andre deler av økonomien.

Det må altså være lov til å spørre seg i hvor stor grad vi som samfunn skal lene oss på den etablerte fossilindustrien på en slik måte at det hindrer nødvendig omstilling. Eller skal man rett og slett bare komme i gang med arbeidet?