Mer av alt raskere – og en rettferdig omstilling

Denne uken gikk Norges største industribedrifter nok en gang ut med budskapet om at det må på plass mer fornybar kraft, også i Norge. Industribedriftene Yara, Hydro, Kongsberg, Aker, Equinor og Statkraft gikk samlet ut med beskjeden om at norsk satsning på ny energi inn i energisystemet er for puslete.

«Mer av alt raskere» krever politisk handling, sier de og fremholder at det kreves en bred politisk samling om de viktigste prioriteringene i industri og energipolitikken. Havvind er bra, men kommer for sent, og det er vind på land som kan gi kraft raskt nok til å ta unna deler av etterspørselen. Kjernekraft nevnes ikke i noen grad.

Noen tar støyten

For noen uker siden kom den sjette oppsummeringen av det internasjonale klimapanelets (IPCC) arbeid. Disse oppsummeringene kommer hvert sjette til syvende år, og dette er trolig den siste før kalenderen for alvor nærmer seg 2030. De trekker frem at mer må til på alle fronter og at utslippene må halveres innen 2030 for at man skal ha mulighet til å nå ambisjonene om 1,5 graders global oppvarming.

De trekker også frem at dette må gjøres på en rettferdig måte som også sikrer omstilling i de fattigere delene av verden, da det er disse som sitter igjen med de største konsekvensene av klimaendringene samtidig som det er de som har bidratt minst til de globale utslippene. Her kommer sikkert noen til å henge seg opp i Kina og India, men også der foreligger det planer om utslippskutt, og det er ikke nok spalteplass til å gå inn på det i dag.

På samme måte er EUs omstillingsfond under Green Deal rettet inn mot å sikre en forsvarlig overgang til lavutslippssamfunnet og sørge for at ingen blir glemt.

Energisparing hjemme

Parallellen til hva som skjer her hjemme, er tydelig. Det er et stort behov for ny energiproduksjon, samtidig som det er behov for mer energieffektivisering. Energibesparelsen i eksisterende bygninger, inkludert bolighus, er for lav sammenlignet med potensialet, og effektene av dette har vært ekstra tydelig de siste to årene, med økte strømpriser.

Dagens strømstøtte er god og skjermer de fleste fra de største utgiftene (selv om etterlatt inntrykk hos folk flest er at støtten er dårlig). Men det er de som allerede har hus med stort potensial for energisparing, som særlig har blitt truffet av de økende energiprisene. Eneboligeiere i velstående deler av de største byene har allerede byttet sine vinduer, etterisolert veggene og installert en eller flere varmepumper. For denne gruppen har økte utgifter til oppvarming vært for en krusning i vannet å regne sammenlignet med de som ikke har hatt råd til å gjennomføre slike kostbare energioppgraderinger.

På denne måten har de som relativt sett har hatt det tøft, fått det enda tøffere, og det er forståelig at dette skaper frustrasjon. Når insentivene og støttetiltakene med tanke på enøk ikke har truffet den delen av befolkningen som har hatt det største behovet og potensialet, har vi ikke lyktes med å få alle med oss. Denne delen av energiomstillingen i Norge har så langt ikke vært rettferdig.

Økt forståelse for sammenhengene

Samtidig er det viktig at utbygging av ny infrastruktur gjøres på en måte som bevarer natur og befolkningens interesser. Som min medspaltist Silje Skjelsvik skrev om i forrige uke, er det viktig at vi har en forvaltning som ikke er styrt av tilfeldigheter.

Her vil jeg trekke frem at den nasjonale rammen for vindkraft, som dessverre ble lagt i en skuff i 2019, nettopp var en slik plan, som skulle legge grunnlaget for videre planlegging og en god forvaltning. Dessverre strandet denne fordi det på den tiden tok for lang tid mellom at konsesjoner ble gitt og prosjekter ble gjennomført. Samtidig ble prosjektene i stor grad endret, og folk kjente ikke igjen prosjektene de tidligere hadde godkjent, i tillegg til at det sjelden ble synliggjort hva nettopp den nye kraften betydde for eksisterende og ny industri i lokalområdet.

Heldigvis er bevisstheten om energi i befolkningen økende, og det er økende forståelse for alle de kompliserte sammenhengene. Men enkelttiltak som skal løse alle utfordringer, finnes simpelthen ikke, og det er heller ikke et alternativ å vente på at det skal komme en enkel løsning på alle problemer. Fusjon har vært en fremtidsløsning som kommer «en eller annen gang i fremtiden» siden 1920-tallet, men resultatene har latt vente på seg. Og mens vi venter på gullegget og det neste store paradigmeskiftet, er det fortsatt for liten reduksjon av norske og globale klimagassutslipp til at vi kan sitte på gjerdet, det er nettopp derfor energikommisjonen sier at vi må ha «mer av alt – raskere».

Behov for offentlig styring

Det internasjonale byrået for fornybar energi, IRENA, har nylig lagt frem en sniktitt på sin nyeste World Energy Transition Outlook med fokus på hva som må til for å holde oss innenfor 1,5 graders oppvarming. Tallene er formidable, og de anslår at globale investeringer i energiomstilling må firedobles fra dagens nivå på tretten tusen milliarder kroner til over femti tusen milliarder årlig. Til sammenligning er oljefondet vært fjorten tusen milliarder.

De trekker også frem behovet for offentlig styring av kapital og ressurser og peker på at 85 prosent av investeringene i fornybar energi og energiomstilling skjer i land med under halvparten av verdens samlede befolkning.

De trekker også frem at 75 prosent av investeringene i perioden 2013-20 kom fra private selskaper og at privat kapital gjerne tilfaller teknologier og land med lavest oppfattet risiko, være seg reell eller innbilt. I lys av dette er jeg spent på hvordan private investorer ser på Norge som egnet land for å gjøre investeringer etter regjeringens krumspring på energifronten det siste året. Dette vil vi trolig få en forsmak på allerede i løpet av inneværende år når de første havvindfeltene skal tildeles, og forhåpentligvis blir konkurransen om prosjektene stor.

2023 blir nok et spennende klima- og teknologiår, og når de neste store energiprosjektene i Norge er tildelt, viser kalenderen snart 2024. Og med det er i det minste én ting sikkert. Med konsesjonstid, press i leverandørmarkeder og byggetid for ulike energiprosjekter, kommer 2030 til å komme i en voldsom fart!