Kritisk dårlig sikkerhet på Svalbard

Longyearbyen er blitt et svært sårbart lokalsamfunn. Verken vann- eller energiforsyning er sikker. Dette beskrives også i den nye Svalbardmeldingen, men regjeringen gir ingen forsikring om at det skal investeres i ny infrastruktur. Både reservevanns-løsning og ny energiforsyning skal utredes.

Store Norske har fått i oppgave å vurdere tilstanden på dagens infrastruktur, samt utrede hvilke fornybare energikilder som egner seg etter at kullkraftverket ble stengt i fjor. I vinter har byen fått sin strøm og varme fra diesel. Med den følge at strømprisen gikk i været, spesielt for næringsdrivende. Noen har fått helt opp til 90 prosent økning i energikostnader.

Mange savner kullet

En spørreundersøkelse før vinterens problemer, i regi av Cicero, viste at nær 60 prosent av beboerne ønsker at det skal satses videre på kull som energibærer. 66 prosent mener Lokalstyrets energiplan tar for lite hensyn til forsyningssikkerhet. Hvis man hadde spurt om man burde ventet med å stenge kullkraftverket til man hadde bygget mer fornybar energi, ville enda flere svart ja til det.

Nylig uttalte styret i Svalbard Arbeiderparti at styret i Svalbard Energi bør trekke seg. Bakgrunnen er dobling av dieselkostnader og flere havarier på dieselaggregatene. Partiet mener man stengte ned kullkraften for tidlig og viser til at Sysselmesteren i vinter måtte be Forsvaret om hjelp til å sikre forsyningssikkerheten med generatorer som tidligere er brukt i bl.a. Afghanistan og Irak.

Sårbar vannkilde

Vannforsyningen er kritisk. I vinter frøs noen av vannrørene og Isdammen hvor ferskvannet kommer fra, ligger svært utsatt til uten skjerming. Om en bil kjører ut i dammen eller dyr drukner, risikerer man alvorlig forurensning. Legionella ble påvist i vinter med den følge at svømmehallen er blitt stengt. Sommerstid kan ikke drikkevannet komme fra Isdammen, men fra en liten elv i nærheten.

Lokalstyret har fått tre millioner fra regjeringen til et forprosjekt for å utrede rensing av sjøvann som alternativ drikkevannskilde. All kloakk og gråvann går urenset i sjøen. Etter at man fant masse q-tips og tamponger i Adventfjorden fanges dette nå opp av en rist som må tømmes manuelt.

Som om ikke dette er nok, skal veldig mange flere boliger rives fordi de ligger utsatt til for skred eller mangler sikker fundamentering på grunn av permafrostens bevegelser. Det er boligmangel og stor frustrasjon blant flere hundre utenlandske ansatte som ikke er subsidiert med bolig og strøm. De er fra før mye dårligere betalt enn norske offentlig ansatte og i fjor mistet de fleste av dem også stemmeretten. I dag er det rundt 50 nasjoner representert byen, de fleste innen reiselivsnæringen.

Mer positive til solkraft enn vindkraft

Innbyggerne er mer positive til solkraft enn vindkraft på land. Seks store bygg produserer sin egen strøm fra solceller fra februar til oktober, men byen trenger både et stort solkraft-anlegg på land og vindkraftverk på fjellet over Gruve 7 når også en siste kullproduksjonen stenges neste sommer. Selv med en stor batteripark må man fortsette med diesel som reservekraft i en langvarig overgangsfase.

En så krevende omstilling kan ikke være Lokalstyrets ansvar. Verken turistskatt eller «korkepenger» fra Nordpolets overskudd kan finansiere strøm, fjernvarme, vann og avløp.

Det må være regjeringens ansvar om den ønsker å styrke den nasjonale kontrollen av øygruppa, Men da er beslutninger viktigere enn vage formuleringer i en stortingsmelding som kommer med syv til ti års mellomrom. Svalbardpolitikk handler ikke først og fremst om avstand til isbjørn og hvalross, men om å etablere en trygg og bærekraftig infrastruktur i Longyearbyen.

I dag er den så sårbar at innbyggerne må evakueres om en såkalt «uforutsett hendelse» fører til at vann og varme blir borte over lengre tid.

Tør Putin angripe Svalbard?

Forfatter Birger Amundsen, tidligere mangeårig redaktør av Svalbardposten, lanserte boka «Spillet om Svalbard» under solfestuka 8. mars. Boka avslører sovjetrussiske planer for å okkupere Svalbard ved bruk av sovjetiske gruvearbeidere under den kalde krigen. Nylig stilte også Amundsen spørsmålet som svært få tør å gjøre offentlig, «Tør Putin okkupere Svalbard?» - i en kronikk i Svalbardposten.

Nei, det er ikke realistisk i dag, men Amundsen viser til en rekke kilder i boka om at russerne ser på Svalbard som en utpost for Nato. Han har rett i at ingen vet hva som kan skje om krigen i Ukraina flytter seg nordover mot Kola-basen.

Da flyplassen i Longyearbyen åpnet i 1975, skjedde det under protest fra Russland som viste til Svalbardtraktatens artikkel 9 om at øygruppen «aldri må nyttes i krigsøiemed». Russerne laget også planer om hvordan de skulle ta kontroll over flyplassen og dermed hele Svalbard, ifølge Birger Amundsen.

Suvereniteten må voktes

Regjeringen Støre understreker i sin nye melding om Svalbard at det aller viktigste er å opprettholde en fast og konsekvent håndhevelse av suvereniteten. Dernest en «korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd», samt bevare ro og stabilitet i området.

En stortingsmelding kan ikke spekulere i fremtidige storpolitiske scenarier, men det er et faktum at det er økt interesse for nordområdene fra blant annet Kina. Dette ligger også bak regjeringens strengere håndheving av grensekontroll og begrensning av utlendingers stemmerett i valget av Lokalstyret i Longyearbyen.

Det viktigste fundamentet for nasjonal kontroll er å legge til rette for et norsk familiesamfunn på øygruppen. At ikke bare ansatte i det offentlige kan jobbe der, men at man prioriterer et lokalt næringsliv. Da må det bevilges penger til nødvendige investeringer i fornyelse av energiforsyning og infrastruktur.