Kong kraftproduksjon

Det internasjonale energibyrået, IEA, slapp denne uken sin Electricity Market Report 2023. Der tar de en nærmere titt på hva som skjer i kraftsektoren de neste tre årene. Analysene deres viser en vekst i verdens totale elektrisitetsbruk på 2500 terawatt-timer (TWh) globalt, en helt formidabel vekst! Til sammenligning er norsk kraftproduksjon i et normalår om lag 160 TWh, og norsk olje og gasseksport er om lag 2300 TWh.

Fornybar og kjernekraft står for all denne veksten, fossile kraftverk fases i stor grad ut (selv om også noen bygges). Og før man går av skaftet og trekker frem at kjernekraft er svaret på de fleste energispørsmål, er tallene som presenteres, overtydelige. Av en netto vekst på 2500 TWh (hvor man også reduserer produksjonen fra kull og oljekraftverk), står kjernekraft for like i overkant av 300 TWh, og fornybar står for i underkant av 2500 TWh, eller altså åtte ganger veksten innen kjernekraft.

De presiserer også at vi passerer en annen vesentlig milepæl innen 2025, nemlig at fornybar energi går forbi kull som den største energikilden med tanke på elektrisitetsproduksjon. I 2025 er det anslått at gasskraft holder seg på en relativt stabil tredjeplass med 6500 TWh kraftproduksjon, kun slått av kull (10.200 TWh) og fornybar energi på topp med 10.800 TWh! Kjernekraft har også en svak økning i perioden og øker til i underkant av 3 000 TWh.

Tyngdekraften tar tak

Hvorfor er dette viktig? Jo, for det første har skala betydning. Teknologikostnadene for nye sol- og vindprosjekter er på nåværende tidspunkt generelt sett lavere enn andre energiformer, og kostnadene synker fortsatt på tross av økende press i leverandørmarkedet, alle skal selvsagt ha sol og vind nå om dagen. Men større skala og mer teknologiutvikling bidrar til å motvirke at leverandørene i tiden fremover i første omgang vil være overbooket med oppdrag.

Tilbud og etterspørsel har på sikt en slags selvregulerende effekt. Hvis det i perioder er begrenset kapasitet i leverandørmarkedet som fører til at produksjonen tar tid og kostnadene øker, gir det insentiver til at flere leverandører slenger seg med og på sikt fører tyngdekraften til en mer effektiv utvikling i tiden fremover.

Norge er i en særstilling, enn så lenge

Utfordringene vi står overfor knyttet til omstilling av samfunnet og vår energibruk, er store – både i Norge, Europa og resten av verden.

I dag er hele den norske kraftproduksjonen (med unntak av litt gasskraft knyttet til noen raffinerier og LNG-anlegg) basert på fornybar energi. I tillegg til dette brukes en hel del fossil energi i industriprosesser og i transportsektoren, med andre ord har vi en helt utslippsfri kraftproduksjon, mens den totale energibruken i Norge i stor grad fortsatt er basert på fossil energi.

Man må jobbe langs to dimensjoner samtidig, for det første må man fjerne karbonutslippene fra dagens kraftproduksjon, deretter må ren elektrisitet benyttes der det er mulig. Dette betyr at vi ikke bare skal erstatte dagens kraftproduksjon, vi skal også benytte kraft til nye formål. Her i Norge vil det gi utslag i økt elektrisitetsbehov fra industrien, transportsektoren og hos oss forbrukere.

For Norges del har vi et forsprang med tanke på at vår kraftproduksjon er basert på fornybare kilder. Derfor er vår jobb relativt sett enklere, vi må «bare» øke vår fornybare kraftproduksjon. Men som jeg skrev om på vårparten i fjor, får vi ved å øke elektrisitetsandelen i norsk energibruk også en stor direkte gevinst knyttet til energisparing.

Europa og verden har det annerledes, da elektrisitetsandelen av total energibruk er svært mye lavere, i tillegg er elektrisiteten i stor grad basert på fossil kraftproduksjon. For det første må de gjøre dagens kraftproduksjon utslippsfri. Deretter må de mangedoble dagens kapasitet for å ta unna eksisterende fossil energibruk. På toppen av dette kommer vekst knyttet til lansering av ny industri.

Mer av alt – raskere!

Til slutt vil jeg komme med et lite hjertesukk og håp for fremtiden.

Jeg (og Norge?) ønsker «Mer av alt – raskere». Energikommisjonen lanserte tidligere i februar sine anbefalinger, og konklusjonen ligger i stor grad i dette navnet. For å sikre norsk konkurransekraft fremover, må det skje noe både med tanke på kraftproduksjon og energieffektivisering dersom vi skal ha den omstilling og industriutvikling man tilsynelatende ønsker i samfunnet. Vi må ha mer av det meste, og ting må skje i et raskere tempo..

Men det er noen (etter min mening naturlige) begrensninger. Selv om utredningen ikke tar for seg kjernekraft i detalj, annet enn å påpeke at man må følge utviklingen tett, er jeg spent på veien videre. Det trekkes av flere forkjempere frem at neste generasjons kjernekraft vil kunne være en viktig brikke også i utviklingen av det norske kraftsystemet, noe jeg er mer tvilende til. I Europa og andre deler av verden vil bildet kunne være annerledes. Kostnadene knyttet til fornybar energi er rett og slett for høye, og prosjektene som nå er i tidlig utvikling, er rett og slett i en så tidlig fase at det er vanskelig å ta prospektene for god fisk før man har bygget noen konkrete eksempler, noe også energianalytiker Jarand Rystad påpekte i TU denne uken.

Helt avslutningsvis vil jeg som selverklært teknologioptimist ikke avskrive noe som helst, jeg er teknologinøytral og mener at med riktig tilrettelegging politisk vil man nettopp kunne få en situasjon hvor vi ender opp med mer av alt – raskere. Men som genuint opptatt av energispørsmål, og generelt bekymret for hvilken omstillingsevne Norge har vist de siste årene, mener jeg det er viktig at vi gjør mer av alt og ikke venter på den ene tingen som skal løse alle (norske) verdensproblemer.

Om det er storstilt havvind eller neste generasjons kjernekraft som skal løse det hele ene og alene, er en total avsporing. Jeg håper vi har politikere og en befolkning som ser behovet for at vi snart beveger oss fremover!