KI og Munch hører sammen

Edvard Munch – verdens kanskje mest berømte nordmann – var kontroversiell da han levde. Da han døde i 1944, etterlot han sin enorme kunstproduksjon til Oslo kommune. Etter mange tiår med diskusjoner åpnet kolossen Munch dørene høsten 2021. Det spektakulære museet har ikke dempet engasjementet for hverken arkitektur eller kunstneren selv.

Kritikere mener at museet er en koloss i Oslos havnebilde. Andre hyller bygget og funksjonaliteten. Jeg befinner meg i den sistnevnte gruppen, men synes det er bra at museet i seg selv også er omstridt. Akkurat som kunstneren selv i sin tid var det.

Ny turbulens med KI

Godt er det også at Munchmuseet fortsetter å skape engasjement og debatt. Det siste er museets avtale med det globale konsulenthuset Tata Consultancy Services (TCS). Konsulentene skal utvikle en løsning basert på kunstig intelligens (KI) og maskinlæring. Løsningen vil gjøre det mulig for alle – også for oss som absolutt ikke kan tegne – å leke seg med egne streker og interaktivt oppleve at streker fra det digitale arkivet av 7000 Munch-tegninger popper opp underveis. Målet er å engasjere oss alle til både å utforske Munchs kunst og oss selv.

Initiativet med å bruke KI til å hjelpe oss til å «tegne som Munch» har vakt reaksjoner. Kritikken går blant annet på at det fremstår som et desperat forsøk på å nå unge. Og at det vil undergrave viktigheten av den (fysisk) statiske opplevelsen det er å stå foran Munchs originalverk og suge til seg den opplevelsen det er. Munchmuseet inneholder tross alt nær 27.000 verk som stilles ut i 11 utstillingssaler over 13 etasjer. Det er et vell av opplevelser å ta av.

En av de fremste kritikerne mot prosjektet er NRKs kunstkritiker, Mona Pahle Bjerke, som rett og slett ikke skjønner hva vi skal med et slikt prosjekt.

Også ledere kan lære av Munch

Debatten om prosjektet kommer neppe til å avta med det første. Slik er kunst- og kulturbransjen. Og det skal vi være glade for. Det gir gode debatter, økt perspektiv og ikke minst temperatur.

Som et innspill i debatten kan det være verdt å trekke inn den høyst lesverdige artikkelen «Hva kan ledere lære av Munch», som ble publisert av BI-professorene Birgit Helene Jevnaker og Johan Olav Olsen i februar i år. Det er mye å hente derfra. Ikke minst poengene om at Munch i sin tid var en svært produktiv kunstner, at han hele tiden forsøkte seg på nye tilnærminger i arbeidet og at han stadig satte et nytt blikk på sin samtid.

Kort oppsummert konkluderer Jevnaker og Olsen med at: Edvard Munch er et eksempel på nyskaping i en brytningstid som har inspirerende kraft også for vår tid.

Jeg leser det som en ikke-planlagt støtte til KI-prosjektet.

Endelig ro i graven?

Gitt Munchs turbulente liv kan jeg forestille meg at han kontinuerlig spinner i sin grav på Vår frelsers gravlund. Om det skulle finnes overnaturlige dimensjoner, tipper jeg at han lengter etter ro i sin evige spinning. Og om han i det hinsidige oppfatter den hete debatten om KI og ham selv, så forestiller jeg meg at det endelig gir ham et øyeblikks ro. Før han igjen opptar sin evige spinning.

Min konklusjon må kort og godt bli at Edvard Munch og KI hører sammen. Og jeg ser frem til å oppleve «tegneøvelsen» som utvikles i samarbeid mellom TCS og Munchmuseet.