Hva vil vi høste av det som sås i årets statsbudsjett?

Årets statsbudsjett er tydelig – det er hovedsakelig CO₂-avgiften og import av biodrivstoff som er statens prioriterte virkemidler i det grønne skiftet. Å nå 2030-målene på papiret er imidlertid ikke det samme som å skape en konkurransedyktig industrinasjon som vil lykkes med omstilling.

Smørbrødlisten som ble glemt

«Klimaomstillingen må akselerere. Det er tid for mobilisering», sa direktør Ellen Hambro da rapporten Klimatiltak i Norge frem mot 2030 ble lansert av Miljødirektoratet tidligere i år. Rapporten analyserte 85 skrivebordsklare tiltak og virkemidler som vil redusere utslipp i alle sektorer – dersom de gjennomføres. Med denne smørbrødlisten friskt i minne ble årets statsbudsjett derfor et antiklimaks for dem som hadde håpet på økt forutsigbarhet, takt og tempo i klimapolitikken.

Regjeringen foreslår som sine hovedtiltak å redusere utslipp fra veitrafikken gjennom innfasing av mer biodrivstoff og å øke bevilgningen til CO₂-kompensasjonsordningen for industrien med om lag 1,7 milliarder kroner til 6,4 milliarder kroner. Planen for å kutte ikke-kvotepliktige klimagassutslipp med 50 prosent, kommer gjennom grunnlagsutvidelser i CO₂-avgiften.

Det som monner og det som drar

For i industrien mangler det ikke nødvendigvis på vilje til å omstille, men evne til å forutse fremtidige kostnader og behov for investeringer som gjør det attraktivt å satse på hydrogen, fornybar energi og CCS-teknologi. Vi vet at elektrifisering, karbonfangst og lagring har desidert størst potensial for utslippskutt – og at dette sammen med batteriteknologi representerer gryende teknologieventyr for Norge.

Nettop derfor er det underlig selvmotsigende at årets budsjett eksempelvis mangler støtte til karbonfangst og lagring og mer målrettede incentiver for CO₂-fjerning som er anbefalt av Miljødirektoratet. Som påpekt av Bellona er det ikke ubegrenset med tålmodighet til å drive selvfinansiering i en tøff overgangsperiode. Industriselskapene vil ikke kunne fortsette utvikling av CCS-prosjekter hvis ikke regjeringen får på plass systematisk støtte som avlaster risiko og bidrar til realisering av flere fangstanlegg.

Minste felles multiplum

For hva betyr det egentlig at klima er rammen for alt? Slik det ser ut nå, betyr det å forhandle seg frem til et utfall som akkurat bringer oss i mål med klimaavtalen med EU gjennom et minste felles multiplum. Jada, regjeringen foreslår å styrke virkemidlene for grønn omstilling med 15 milliarder til en kombinasjon av egenkapitalvirkemidler, låneordninger, garantier og tilskudd. Men alvoret i krisen vi står i, fortjener større fokus enn som så. Hestehandler og skiftende politiske vinder undergraver behovet for en mer målrettet klimaomstilling som tar i bruk hele den politiske verktøykassen.

Som kjent løper rentene ved utsatt betaling, og slik er det også med klimakrisen. Kostnaden ved å gjøre nødvendige investeringer i tilpasning og beredskap mot ekstremvær vil bare bli høyere ettersom behov og omfang øker med tiden. Å ikke gjøre tydelige grep for å styrke flom- og skredforebygging gjennom arealplanleggingen i kommunene – som kunne vært gjort med en offensiv opptrappingsplan for klimaforebygging og beredskap gjennom for eksempel klimatilpasningsmidlene – er ikke bare en trist, men også skummel tapt mulighet.

Gamle triks om igjen

Til sist er det leit å se at man i stedet for å satse på nye hestekrefter, rett og slett kjører gamle politiske triks om igjen. Klimasatsordningen har vært svært effektiv for konkret omstilling i kommunene og har vært igangsettende for over 2000 lokale tiltak. Nå er ordningen skrevet ut igjen, nokså sikkert planlagt for å forhandles inn – igjen. Vi har ikke tid til spill som forsinker og fordummer Norges klimainnsats. «Mer av alt raskere» krever tverrpolitisk handling, ikke partipolitisk drakamp.

Også hos söta bror har de folkevalgte gått en omvei unna det som var politisk forankrede klimamål. Det resulterte i fjor i at 600 store svenske selskap fant det nødvendig å signere en underskriftskampanje mot at landets klimamål skulle svekkes ytterligere. Samlet representerte de over 183 milliarder dollar i omsetning, og slik finansiell styrke er det vanskelig å ignorere.

#MadeInNorway – hva skal vi ta med oss til COP?

Inn mot klimatoppmøtet COP28 er Ikea og Volvo cars blant selskapene som krever en plan for utfasing av fossil energi. Det er første gang i historien at en så stor allianse av selskaper oppfordrer verdens myndigheter til å ta ansvar for energitransformasjonen.

Hva kommer så Norge med til COP? Vestre grønne industriløft og lansering av eksportmerkevaren #MadeInNorway signaliserer store ambisjoner på landets vegne. Men om verken tilstrekkelig med penger eller tiltak følger ord, kan Norge fort bli forvist til en klimapolitisk innbytterbenk, slik tilfellet nylig var under UN Climate Week. Da spørs det om #MadeInNorway gir riktige assosiasjoner.

Det heter seg at man høster som man sår – akkurat nå er det få tydelige investeringer i storstilt omstilling å finne i statsbudsjettet. Langsiktige avtaler og mål må være til å stole på over tid for at investeringene skal komme og omstillingen skal skje. Kanskje er det på tide med et næringsopprør også i Norge?