Fra slutterklæring til sluttfase – dette virkemiddelet kan endre alt

Årets COP-møte ble sett på som denne forhandlingsplattformens siste reelle sjanse til å gripe de økende utslippene ved roten og innføre global klimapolitikk som kan bistå verden med transformasjonen til nullutslippssamfunnet, samt få i gang mekanismene som kan bemøte behovet for tilpasning til et allerede endret klima.

At vi endte med formuleringen «omstilling fra fossilt brensel i energisystemene på en rettferdig, velordnet og rimelig måte» er i seg selv en god nyhet. Men den overlater mye til tolkning. Bill McKibben sa det godt: «Dagens avtale er bokstavelig meningsløs – og potensielt meningsfull. Men diplomatene er ferdige nå – resten av oss må gi den mening.» For at COP28 virkelig skal utgjøre en forskjell, vil det kreve at nasjoner og beslutningstakere gjennomfører vesentlige endringer innen egne grenser – og bruker egne industrier til omstilling fremfor omkamp.

Holdt COP en beskyttende hånd over markedene?

En hovedutfordring som hindrer en rettidig omstilling, er olje- og gassindustriens interesser og profittjag, som ikke bare reduserer sjansene for å stabilisere den globale temperaturen, men også setter flere nasjonale økonomier i fare – spesielt når den krigsinduserte profittboblen sprekker.

Transformasjonen vi skal gjennom mot fornybarsamfunnet, handler nemlig ikke bare om å unngå de verste konsekvensene av klimaendringene, men også om å unngå en total økonomisk kollaps. Petroleumsstatene i Opec og andre fossileksporterende land, som Russland, Irak og Iran, har jobbet aktivt for å beskytte sine interesser og følgelig motarbeidet alle formuleringer om utfasing, som åpenbart vil ha store økonomiske følger. Men hva med kostnaden ved å fortsette som før?

Nye rapporter om den økonomiske konsekvensen av klimaendringene har kommet på løpende bånd de siste årene. Den siste, fra Exceter University og The British Institute of Actuaries – som langt fra er ansett som alarmister – viser at klimarisiko i økonomien er kraftig undervurdert og at det kan være snakk om 50 prosent nedgang i global BNP allerede i 2070. Rapporten belyser misforholdet mellom klimavitenskapen og de økonomiske modellene som ligger til grunn for klimascenariomodellering for finansielle tjenester.

Også den framtidige tapte fortjenesten i oppstrøms olje- og gassektoren er lite kjent, men er estimert til minst 1000 milliarder amerikanske dollar, hovedsakelig knyttet til aksjer i olje- og gassproduksjonsanlegg. Det meste av markedsrisikoen faller på private investorer, hovedsakelig i OECD-landene. Faren ved «stranded assets» er ikke bare noe vi kjenner fra vårt eget klimautvalg – det gjentas stadig i rapporter i all verdens ledende forskere, analyseinstitusjoner, FN, IMF, Verdensbanken og IEA. Selv om COP fortsatt beskyttet fossile markeder, anerkjente de kollapsen som finnes i enden av en lineær oljeøkonomi.

Omstillingsmuskelen

Finnes klimapolitiske virkemidler som hjelper fossilindustrien med å gå over til fleksibel, sikker og fornybar energiproduksjon på en kontrollert måte? Som vi har argumentert for i denne spalten før, finnes det en mulighet for petrostatene med ekstraordinære overskudd i disse krigsår – en kapitalstyrket muskel som gradvis, kontrollert og rettferdig kan sørge for utfasing og transformasjon.

Klimapolitisk bruk av vindfallsprinsippet – hvor ekstraordinær inntekt omfordeles til fornybarinvestering innen selskapene – kan bidra til omstillingen på svært kort sikt. Ved å beskatte eller stille krav til ekstraordinære overskudd, kan kapital effektivt flyttes – enten innad i selskapene om de har beviselige planer, eller innad i de respektive landene hvor selskapene er etablert, om man ser at selskapene kun tar ut denne profitten. Og da kan det gå fort.

Dette prinsippet, som også er anbefalt brukt av flere finansinstitusjoner, kan akselerere omstilling slik COP-avtalen nå krever av oss. For land som ikke har pensjonssparing som Norge, vil det også redusere den langsiktige risikoen forbundet med å ha for store investeringer i fossil sektor med de negative kaskadeeffekter det har på pensjoner og statsfinanser.

For Norges sentralbanks del, som nå forsøker å navigere den gode farten – eller harde gassen – i norsk økonomi gjennom stadige renteøkninger, ville denne typen klimapolitiske virkemidler kunne forhindre at det tar helt av. Vi så langt har brukt både penger og politikk på styrefart i feil retning.

Nye omstillingsverktøy som dette vil ikke bare tilpasse markedet til den typen energi vi faktisk trenger i fremtiden, de vil også sørge for å svare til behovene vi har for økt økonomisk stabilitet, miljøforvaltning og samfunnsansvar de kommende tiårene.

Ballen er på nasjonalstaters banehalvdel

Regjeringer og industriledere kan på tross av årets vage slutterklæring gjøre rett. Ved å bruke vindfallsprinsippet som et verktøy, kan både selskaper og hele industrier katalysere det grønne skiftet og redusere risiko. Ved å utvikle mekanismer som kan brukes til å trigge investeringer i fornybar energi, bygge robusthet og støtte sårbare befolkningsgrupper, kan vi få en overgang til en ny energifremtid som både er smidig, rettferdig og vellykket.

Styrefarten i verden går uansett fremover. The Clean Energy Transition Partnership får stadig nye statlige medlemmer, og The Green Climate Fund ble akkurat kapitalisert opp til 52 milliarder amerikanske dollar av 31 land. Vi er ikke avhengige av en klimakonferanse i Dubai for at regjeringene skal gjøre noe. Tvert imot vil de landene som insentiverer og sikrer omstilling, bli mer konkurransedyktige og attraktive for investorer i fornybaralderen – som heldigvis allerede har begynt.