Demokratiets dansegulv og «mer av alt» (bare ikke i min bakgård)

Arendalsuka, «demokratiets dansegulv», er avsluttet for denne gang. Tilbake står et organisasjonsliv, politiske partier og selskaper stadig mer sikre i sin sak. Kjepphestene får seg omsider en velfortjent hvil, før vi går tilbake hvert til vårt og fra vårt perspektiv forsøker å gjøre verden til et litt bedre sted.

Og om noen uker velges lokalpolitikerne som skal styre kommunene frem til kalenderen snart viser 2030. Er vi på rett vei, og går utviklingen av (lokal)samfunnet raskt nok?

Følger gamle spor

Men først til Arendal. Uken er en blanding av teater og agurknytt under en og samme paraply, og visste man ikke hva et selskap eller parti/organisasjon sto for, har man nå hatt muligheten til å se hvordan de fremstiller seg når de selv har regien. Selvsagt finnes det også sesjoner hvor man har reelle meningsutvekslinger og blir klokere sammen, men for det meste følger debatten og arrangementene velkjente spor.

Arrangementene planlegges måneder i forveien, og det er her de store linjene trekkes opp gjennom vinkling og hvem man inviterer til å delta og til innledninger og foredrag, før det hele til slutt krydres med sommerens nyheter for å gjøre det hakket mer dagsaktuelt. Eksempelvis var det ikke så mange rene arrangementer om naturskade og beredskap, men alle steder hvor det var mer eller mindre relevant, ble ekstremværet Hans eller skogbranner i Europa og andre kontinenter benyttet som aktuelle eksempler.

Fra mitt perspektiv som klima- og teknologiinteressert fremsto årets Arendalsuke på lignende måte som tidligere år med tanke på tematikk. «Bærekraft» var tema på 150 arrangementer, 70 arrangementer omhandlet «kraft/elektrisitet», årets store snakkis «kunstig intelligens» var tema for 80 arrangementer, «havvind» hadde 40 arrangementer, mens et knippe nordmenns nye favoritt «kjernekraft» var tema for 14 sesjoner. Tilsynelatende borte var arrangementene som utelukkende fokuserte på strømpris, slik det har vært gjennom de siste årene i Arendal.

Man er i Norge stort sett enige om de langsiktige målene om kutt av klimagassutslipp, omstilling av industri og bærekraftig utvikling, men man er ikke enige i hvordan man skal komme seg dit. Et sentralt spørsmål er hvor mye ny fornybar energi og elektrisitetsproduksjon man behøver, og ulike partier, bedrifter og organisasjoner har kommet med sine vurderinger av behovet. Anslagene spriker voldsomt, men man begynner å bli enige om at det ikke går fort nok fremover nesten uavhengig av hvilken fremtid man tror på eller ønsker seg.

Kina leder an

Like før sommeren kom det internasjonale energibyrået IEA med sin statusrapport for hvordan det står til med fornybar energi på kort sikt, Renewable Energy Market Update. De oppdaterte globale tallene er tydelige, aldri før har det blitt installert så mye ny fornybar produksjonskapasitet som nå. Kina leder an med over halvparten av prosjektene, mens Europa og USA ikke har klart å opprettholde veksttakten i like stor grad grunnet blant annet usikre rammebetingelser.

IEA ser nå en økt hastighet knyttet til utbygging i USA gjennom at støttepakken «Inflation Reduction Act» etter hvert har begynt å virke. Det anslås at man globalt i år vil installere 440 GW ny fornybar kraftproduksjon, tilsvarende mer enn 12 ganger norsk vannkraft. Ved utgangen av 2024 anslås det at det totalt vil være installert 4 500 GW fornybar kapasitet, tilsvarende mer enn alle kraftverk i hele USA, Kina og India til sammen.

Samtidig skjer det tilnærmet ingenting her hjemme. Måledata fra Elhub viser at man hittil i år har installert 226 MW ny kraftproduksjon, hvor sol er desidert størst med i underkant av 180 MW. Av dette kommer det aller meste fra små anlegg på bolighus, hytter og næringseiendom, og man har ikke foreløpig ikke bygget store solkraftanlegg i Norge.

Mye lokal makt

Det første solprosjektet av litt størrelse her i landet, Furuseth solkraftverk (7 MW), skal ferdigstilles nå i høst i Stor-Elvdal kommune. Fremover må tempoet i ny fornybar energiproduksjon økes betraktelig, og selv om vi venter i spenning på at de første havvindprosjektene skal tildeles på nyåre,t er ikke produksjonsstart før i 2030.

På kort sikt er det stort sett bare sol og vind på land som kan bygges ut raskt, men det krever at kommunene ønsker dette, og med endringer i konsesjonsprosessene sitter nå alle landets lokalpolitikere på mye større makt. Høstens kommunevalg vil legge grunnlaget for hvordan vi ønsker at våre lokalsamfunn skal utvikle seg, og summen av hva alle de 356 kommunene foretar seg de neste årene, vil avgjøre om man klarer å nå de nasjonale målsettingene om kutt av klimagassutslipp, omstilling og etablering av nye arbeidsplasser.

Jeg håper kommunene benytter denne muligheten på vegne av storsamfunnet og at vi ikke ender opp slik vi har gjort med tanke på hyttebygging, hvor hver kommune maksimerer sitt potensial og man ender opp med en helhet hvor vi har fått en halv million hytter.

Jeg håper energiproduksjon, mer vind, vann og sol, blir en kampsak i høstens kommunevalg og at diskusjonene kan foregå på et sivilisert vis. En forutsetning for vellykkede prosjekter er lokal aksept, forankring og at vesentlige fordeler blir igjen hos samfunnene som tillater utbygginger.

«Mer av alt raskere» har blitt gjentatt utallige ganger det siste halvåret, og nå gjenstår det å se om våre nyvalgte lokalpolitikere tar dette ansvaret på vegne av oss alle. «Mer av alt raskere» gjelder for oss som nasjon, mens hver enkelt kommune må bestemme seg for hva de skal ha mer av i årene som kommer, men noe må det være. Én ting er sikkert, dersom alle skal vente på at andre tar ansvar, skjer det ingen verdens ting.