Avkledd av klimautvalget: Vil regjeringen feie NOU 25 under teppet?

Det er sjelden stortingsmeldinger blir en stor snakkis, men Klimautvalgets rapport ble et velkomment unntak fra regelen. Utredningen, som ble lagt frem 27. oktober, kom med stor faglig tyngde og hovedkonklusjoner som skapte nasjonale overskrifter, særlig ved at ordet «letestans» ble fremmet av en dresskledd samfunnsøkonom som på ingen måte kan avfeies som klimaktivist.

Utvalget har de siste to årene sett på hvordan Norge må gå frem for virkelig å bli et lavutslippsamfunn i 2050. Ved å hensynta utslipp som er knyttet til Norge både hjemme og ute, drøfter de omstillingen som må til steg for steg. Resultatet blir en konkret og slagkraftig anbefaling som rokker ved sittende regjerings politikk og dogmet om at utvikling og ikke avvikling er det Norge og verden trenger fremover.

Så hva er verdt å merke seg?

Et oppgjør med elefanten i rommet

For det første ser rapporten endelig skogen for bare trær. Den har en grunnleggende systematisk tilnærming og understreker behovet for en langsiktig og helhetlig planlegging av samfunn og økonomi som tar tak i rotårsaken til klimaproblemet; knapphet på ressurser som idag overutnyttes. Det er politisk upopulært å snakke om problemet ved forbruk. Nettopp derfor er det så forfriskende og viktig at Klimautvalget ikke bare utfordrer regjeringens politikk, men også Energikommisjonens konklusjon om «mer av alt raskere».

Ved å se på det underliggende problemet med overforbruk går de inn i sakskomplekset med øyne som endelig retter blikket mot elefanten i rommet. Istedenfor å se på omstilling gjennom en linse av dagens politikk, stiller utvalget blant annet spørsmålet; Hva er prinsippene for de systemene som understøtter omstillingen? Eller sagt enda enklere; Hva må være sant om vi skal lykkes med å bli et nullutslippssamfunn?

Komiteens leder er økonomen Martin Skancke, han er tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementet og ingen lettvekter. Han har gjennom to år ledet utvalget av forskere og eksperter fra ulike fagfelt som i sine anbefalinger synliggjør klimatiltak som går på tvers av sektorer og ikke minst også på tvers av regjeringens eksisterende plattform. Så hvor sterk er dissonansen mellom hvilke veivalg utvalget mener vi bør gjøre og hvor vi faktisk er på vei? Og hva betyr dette for de gryende teknologimiljøene som skal utgjøre soloppgangsnæringene i Norge?

La oss se på noen utvalgte punkter:

• Norsk klimapolitikk må legge vekt på en permanent omstilling til nullutslipp, og tempoet i omstillingen må økes.

  Nå åpner vi fortsatt nye oljefelt og øker produksjonen, og vår omstillingsevne blir gitt strykkarakter av Abelia. I de siste investeringsprogsnosene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) snakkes det om 13,7 prosent mer investering i 2024 enn anslått i forrige måling i mai. På tross av større finansielle muskler enn noen gang, lå Equinors fornybarandel i 2022 kun på 0.4 prosent av samlet energiproduksjon. Dette er foreløpig langt fra tilstrekkelig om selskapet skal kalle seg et bredt energiselskap. Når EU nå har satt en sluttdato for langsiktige gasskontrakter, er det i det hele tatt svært uheldig at vi fortsetter å lete, utvikle og investere i felt som fortsatt vil levere om 15 til 20 år. Imens flagger både nye og etablerte industriaktører ut til land som har mer attraktive og forutsigbare rammebetingelser. Dette gir grobunn for vekst og med det fremtidige skatteinntekter og arbeidsplasser som Norge kan gå glipp av.

• All politikk og beslutninger må baseres på en forståelse av at ressurser er knappe. All økonomisk aktivitet må foregå innen planetens tålegrenser. Økonomien må bli mer sirkulær.

  Disse tre setningene rommer enorme forretningsmuligheter, som noen av innovasjonsmiljøene i Norge har begynt å ta tak i. Men regjeringens plan for sirkulærøkonomien her til lands er fortsatt ikke troverdig og mangler funksjonelle virkemidler som faktisk endrer verdikjeder og markedsmekanismer gjennom skatte- og avgiftsgrep. Vi har rotet oss bort i en evigvarende debatt om brukthandelsloven som avsporer oss fra å planlegge for det EU allerede er godt igang med: Å skape et marked der utdaterte forretningsmodeller ikke lenger er lønnsomme. Dette mulighetsrommet kan navigeres ved hjelp av UFF-rammeverket (unngå, flytte, forbedre) som Klimautvalget bruker på tvers av sektorer for å identifisere handlingsopsjoner som øker ressurseffektiviteten i samfunnet.

• Prisen for karbonutslipp må økes, og det må utarbeides en bindende plan for en gradvis og forutsigbar økning i karbonavgiften som også gjelder etter 2030.

  Så langt har vi blitt verdensmestre i å reversere eller kompensere avgifter, og det er også det neste års statsbudsjett går til. Hvordan skal næringslivet starte med omstilling om virkemidlene stadig endres? En mer forutsigbar økning i karbonavgiften kunne også ha gitt penger i kassen til de næringene vi vet vi skal ha i fremtiden – som økt karbonfangst, -bruk og -lagring. Da slipper også regjeringen å bli kritisert for manglende dialog med industrien, slik Stortinget innstendig oppfordret til i fjor.

• Planer og beslutningssystemer må ta utgangspunkt i at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050.

  Vi må gå til en tenkt virkelighet og regne bakover. Vi er nå svært langt unna å ha et klimastyringssystem i Norge som bidrar til oppfyllelse av klimamålene. Vi er ansett som en sinke i nordisk og europeisk sammenheng og klarer år etter år ikke å nå egne klimamål. Også siste Production Gap Report, som kom fra et UNEP-konsortium i november, omtalte Norge som en brems, grunnet vår manglende strategi for nedskalering og konkret politikk for rettferdig omstilling. Rapporten viser også til den kritiserte oljeskattepakken som kom under Covid19 som «en skattesubsidie på 26 milliarder kroner» som vi den dag i dag ikke vet den endelige prislappen på. Grønn bok er vel og bra, men når regnskapet kun går opp med kreative grep som virker å være innrettet for ikke å øke konfliktnivået blant velgere, så uteblir også de store skiftene.

Summen av alt

Vår nye klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen har ikke sittet lenge i stolen, men har allerede rukket å gjøre et freidig førsteinntrykk. Han snakker med selvsikkerhet om at vi ligger godt an til å nå våre klimamål, problemet er bare at strategien for å komme dit verken henger sammen med politikken eller Klimautvalgets anbefalinger. Summen av alt blir det samfunnet vi ønsker oss i fremtiden. Det spørs om det skapes av klimakvoter og biodrivstoff. Vi trenger omstillingsverktøy som gjør oss i stand til å fungere i et marked med en kommende grensekarbonskatt, hurtig omstilling av europeiske rammevilkår og nye lovpakker.

I Aftenposten denne uken lover Eriksen at det blir en helhetlig tilnærming til klimapolitikk som kommer i egen klimamelding til våren. Tar regjeringen Klimautvalgets utredning på alvor, kan det hjelpe oss vel på vei og samtidig gjenreise Norges troverdighet i kommende klimaforhandlinger og EU-samarbeid. Vi venter i spenning på en klimapolitikk som virker – og omstiller.

NOU 2023: 25 ble lagt til offentlig høring 31. oktober. Høringsfristen er 30. januar 2024. Vi oppfordrer på det sterkeste til å gi innspill. Ditt syn på saken trengs for at våre politikere skal starte omstillingsarbeidet på ekte.