Swecoingeniøren har vært utbrent. Hun har tatt 5 grep for å hindre at det skjer igjen

For ett år siden, før koronaen traff oss, fortalte Sweco-akustikeren Jenny Luneng om hvordan hun ble utbrent på jobben og at hun måtte gjøre en rekke endringer i livet.

Da koronapandemien sendte alle til hjemmekontor i mars 2020, var hun fremdeles ikke helt tilbake til å føle overskudd etter smellen.

– Jeg er jo fremdeles i en tilfriskningsprosess, sier Luneng.

Hun opplevde at det ble vanskelig å jobbe hjemmefra, og hun er ikke alene.

Mange Tekna-medlemmer at de opplever slitasje, også psykisk.

En tredjedel føler seg ensomme. 12 prosent har følt seg så nedstemte at de trengte å snakke om det.

Andre undersøkelser viser at det er større fare for å bli utbrent på hjemmekontoret.

Alltid på jobb

– Den største utfordringen min var at jeg var konstant til stede på jobben. Det var jo derfor jeg ble utbrent, sier Luneng.

To barneskolebarn på hjemmeskole og en mann som ble permittert hjalp heller ikke på situasjonen.

– Jeg innså veldig kjapt at dette går ikke. Etter to uker hjemme i mars kjente jeg igjen signalene og skjønte at jeg måtte ta grep, sier Luneng.

Hun opplevde at flere av de gamle tegnene på utbrenthet kom tilbake.

– Det var en litt økende uro og følelse av utilstrekkelighet. Stressnivået økte, og jeg slet med å sove igjen, sier Luneng.

Følte hun alltid kunne gjort mer

Hun forteller at hun også følte på et kontrollbehov når verden ble så uforutsigbar. Og hun ble, på veldig menneskelig vis, mer sint på ungene og mannen.

– Jeg fikk litt kortere lunte. Det var nok stressnivået, usikkerheten rundt hva dette viruset er, og frykten for å være den som gjør at noen blir syke. Det er jo det verste, å smitte noen som ikke tåler det, sier Luneng.

Og så var det pc-en som var så lett tilgjengelig, også etter at arbeidsdagen egentlig var over.

– Jeg fikk følelsen av at jeg alltid kunne gjort litt mer. Jeg burde sjekket den rapporten og svart på den e-posten. Det var det jeg slet med før jeg ble utbrent, at jeg alltid burde jobbet litt mer og prestert litt bedre.

Kom tilbake til cellekontoret

Hun forsto hvor det gikk, fikk time hos psykolog, og tok kontakt med lederen sin og sa at hun var raskt på vei mot sykmelding hvis hun skulle fortsette å jobbe hjemmefra.

Lederen var rask til å si at det gikk fint at hun satt på cellekontoret på jobben.

– Sweco har tilpasset hele veien. Jeg er utrolig takknemlig for det, sier Luneng.

Som et hell i uhell, fordi hun allerede var utbrent og ikke tålte kontorlandskap, hadde hun eget cellekontor. Hun kunne sitte der og jobbe uten bekymringer for smittefare.

Tungt i mai

Det gikk bra ganske lenge, men i mai raknet det litt.

– I mai kom jeg inn i en depressiv periode. Jeg er usikker på hvorfor, men det kan jo være alt fra følelsen av isolasjon og ensomhet, til usikkerheten rundt situasjonen, og jeg ble sykmeldt i to uker. Så kom jeg meg tilbake igjen, forteller Luneng.

Hun forteller at hun er glad for at hun klarte å se at hun ikke skulle ta seg sammen, men heller akseptere at akkurat nå er det for mye.

– Strategien min før jeg ble utbrent var jo bare å ta meg sammen og ta meg sammen. Mens jeg nå er mer bevist på hvilke begrensninger jeg har.

Hun roser både Sweco-ledelsen og HR-avdelingen på jobben.

Men ikke minst har hun tatt tydelige grep selv. Nå har hun helt andre leveregler, og hun synes det er fint hvis andre kan bruke hennes hardt opparbeidede innsikt til noe:

1. Ikke ta deg sammen

En viktig regel er at hun ikke skal ta seg sammen, men være tydelig når hun gir beskjed om hva hun har behov for.

– Strategien min før smellen var å ta meg sammen og jobbe hardere. Nå vet jeg at denne strategien ikke fungerer i lengden, og jeg har lært meg å være mer tydelig på hva mine behov er. Hvis jeg ikke hadde lært meg å være så tydelig på hva jeg trenger, hadde det nok ikke gått.

Hun måtte begynne å kjenne etter hva som skulle til for at situasjonen skulle fungere for henne.

– Det er ingen som tjener på det hvis jeg tar meg sammen og jobber meg syk. Jeg må sette mine egne begrensninger.

2. Si nei

Et annet viktig grep var å være bevisst på at hun kunne si mye mer nei.

– Det å si nei forsvant litt i koronaen. Da var stemningen at nå må alle stå på og bidra, sier Luneng.

Hun merker at hun er veldig rask til å hoppe på oppgaver, slik at det var viktig å begrense seg for henne.

3. Tenker at 80 prosent er nok

For Luneng har det også vært viktig å tenke at 80 prosent stort sett er godt nok.

– Det med 80 prosent har kanskje noe med mine høye standarder for leveranser å gjøre. Alle må finne sin grense, men det trenger ikke alltid være perfekt, sier Luneng.

Kundene må være fornøyde, men å svare på en e-post kan innebære en hyggelig beskjed om at man tar kontakt.

– Veldig mye kan vente til i morgen. Vi har en praksis på at vi skal svare kunden innen 24 timer. Men det svaret kan være en beskjed om at jeg kommer tilbake til dem. Da kjøper jeg meg selv litt mer tid, sier Luneng.

4. Sluttet å si burde, begynte å si velge

Et annet mål er å slutte å gi seg selv dårlig samvittighet.

– Tidligere sa jeg til meg selv at jeg burde ha klart å svare på den e-posten eller gjort klar den rapporten. Nå sier jeg heller at jeg velger. Jeg velger å gå hjem og ta den rapporten i morgen, sier Luneng.

Det var stort sett selvpålagte krav, som vi alle kan oppleve. Og da føltes det som et nederlag å ikke gjøre det hun burde.

Men da hun heller kalte det å velge, føltes det annerledes.

– Jeg velger noe annet, jeg velger å gjøre det på den måten, og det er mitt valg, sier Luneng.

Luneng har tatt det med seg til hjemmelivet også. På en sliten dag, når det er brødskiver til middag, sier hun til seg selv at hun kunne valgt å lage middag, men hun velger å la være fordi det, akkurat i dag, er viktigere å ta en pause.

5. Fjernet jobben fra mobilen

Luneng har som nyttårsforsett å ikke ha jobbens e-post på mobiltelefonen i hele 2021. Så langt har det gått fint.

– Tipset du får, er å skru av varsler, men det er ikke nok for meg. Jeg blir så nysgjerrig og opphengt og må bare inn og sjekke, sier Luneng.

Derfor slettet hun hele appen.

– Jeg jobber når jeg er på jobb, sier Luneng.

Hun klarte etter hvert å kjenne igjen hvilke situasjoner hun er i når hun sjekker e-posten.

– Jeg sjekker e-post når jeg kjeder meg. Men nå prøver jeg heller å bare kjede meg, sier Luneng.

Hun har også slettet andre jobbrelaterte apper, som Teams, og dessuten LinkedIn.

– På snapchat har vi en gruppechat for akustikerne på jobben, men der er det bare koselige skibilder og sånt, ikke noe som er jobb.

Luneng prøver dessuten å ikke gjøre som vi alle gjør, sjekke telefonen bare for å sjekke. Selv om den telefonen må brukes som kokebok, leksikon og musikkspiller også.

6. Pauser (og meditasjon!)

– Jeg er så forkjemper for å ta pauser. På jobben forsøker jeg å ta nok pauser i løpet av dagen, sier Luneng.

Hun passer på at pausen ikke er verken foran en pc-skjerm eller mens hun ser på telefonen.

– Jeg har mange meditasjonspauser, sier Luneng, og legger til:

– Haha, der mistet du 60 prosent av leserne.

Meditasjon er noe hun begynte med for å finne ro etter at hun ble utbrent. Hun tar en pause for å meditere ti minutter i løpet av en arbeidsdag. Men hun skjønner at det ikke er for alle, og særlig ikke i arbeidstiden.

– Men i hvert fall en skikkelig pause der du gjør noe annet enn å se på skjerm, og hviler blikket på noe som er langt borte. Jeg har av og til gått opp og ned trappene på jobben.

Hun kan kjenne på at hun er mye mer sliten etter jobb nå, mer enn før korona. Det kan bli for få pauser i løpet av dagen, og det er mange teamsmøter.

– Jeg tror ikke det er noe som er så slitsomt for meg som teamsmøter. Det er færre treffpunkter som ikke involverer en PC. Det sosiale på jobben er ofte også via skjerm.

– Sånn er det nå, det er bare en refleksjon av hva som tapper meg for energi, legger hun til.

Gode kolleger

Heldigvis møter hun kolleger til gåtur med jevne mellomrom.

– Jeg har veldig gode venninner på jobben som jeg har gått tur med og truffet jevnlig. Det å kunne ta en vennskapelig prat med dem som skjønner akkurat hvilken situasjon du snakker om, det er fint.

Luneng bor i Bergen og vil helst ikke tenke på det britiske muterte viruset som har stengt ned Nordre Follo og deler av Østlandet.

– Skrekken min er at vi får en reprise av mars 2020. Men jeg tror jeg har tatt med meg nok erfaringer til å sette begrensninger for meg selv, sier hun. Og det er jo også en strategi hun har tatt med seg etter smellen i 2018. Legg bekymringene på hyllen.

– Det er ikke som om jeg er bedre forberedt på et mutert virus om jeg har bekymret meg for det i forkant.

Nå håper hun at det snart går mot lysere tider på alle måter.

– Jeg savner folk så inderlig. Jeg gleder meg til vi kan gå ut uten de konstante vurderingene som må gjøres nå, sier Luneng.