Ustabile, men enkle. Terroristenes foretrukne sprengstoff kan lages med ingredienser fra supermarkedet

Paris-bombinger, terrorsaken fra Glasvej og Vollsmose-sakene i Danmark, London-bombingene og arrestasjonen av ei 16-årig jente fra Kundby har alle én ting til felles: sprengstoffet TATP, også kjent som acetonperoksid – eller i terroristkretser: Satans mor.

Nå ser den nye terrorsaken i Danmark ut til å føye seg til listen over angrep eller forsøk på angrep der TATP er med i bildet. Torsdag ble ni personer brakt inn til avhør og anklaget for å planlegge en større terroraksjon i Danmark. Av disse ble tre siktet for å ville produsere TATP, som er et særdeles kraftig og ustabilt sprengstoff.

TATP krever verken et stort laboratorium eller inngående kjennskap til kjemi. TATP er nettopp terroristenes foretrukne sprengstoff, fordi det kan lages av ingredienser som kan kjøpes i ethvert supermarked og blandes sammen hjemme. For eksempel ble jenta fra Kundby, Natascha Colding-Olsen, som den gangen bare var 16 år, dømt for å ha planlagt to terrorangrep mot skoler, samt at hun hadde kjøpt hydrogenperoksid og aceton til dette formålet i to varehus.

– Når en 16-årig pike kan finne på å brygge TATP hjemme, viser jo dette ganske godt at du ikke trenger den store kunnskapen, sier formannen for Dansk Sprengteknisk Forening Jørgen Schneider med henvisning til den 16-årige jenta fra Kundby.

Eksploderer mellom hendene på folk

TATP blir produsert av aceton, hydrogenperoksid og svovelsyre. Dette er ingredienser som kan kjøpes i supermarkeder eller byggevarehus. Produksjonen krever kontroll av temperatur og kunnskaper om den rette doseringen, og sluttproduktet er et høyst ustabilt produkt som for mange wannabe-terrorister og spenningssøkende kjemikere har gått av mellom hendene på dem i «laboratoriet».

I 2006 eksploderte TATP i et hjem i Texas og drepte en 21-årig da han og en kamerat produserte TATP, og i Danmark var produksjon av TATP også en del av moroa på Danmarks Tekniske Universitet på begynnelsen av 90-tallet. Dette førte til flere uhell, og ble stanset i 1993.

Ekspert: Vi kan ikke vedta oss vekk fra bombene

Til tross for at stoffet er ustabilt, har sprengstoffet den fordelen – sett med en enkel terrorists øyne – at det er enkelt å antenne, for dette er ellers et klassisk problem:

– Sprengstoffer som benyttes av profesjonelle, krever en detonator som er vanskelig å få tak i, mens TATP bare krever et hardt slag og er meget friksjonsfølsomt, sier Jørgen Schneider.

TATP virker på den måten at det frigir en acetonenhet noe som deretter frigir oksygenatomer, slik at det dannes vanlige oksygenmolekyler og ozon. I denne prosessen frigis det nok energi til at reaksjonen kan spre seg til det neste molekylet. Noen få hundre gram TATP kan på denne måten bli til flere hundre liter gass på en brøkdel av et sekund, og dermed produsere en ødeleggende kraft. Den samme prosessen kjennes også fra natriumazid, som produserer nitrogen til å fylle airbager i biler når den dekomponerer (men da uten å avgi varme).

– Sprengstoff som er produsert hjemme med vanlige og tilgjengelige stoffer, kan vi ikke vedta oss bort fra. Stoffene brukes overalt av for eksempel malermestere, mekanikere, i skjønnhetssalonger og andre steder. Dette er jo også med på å forklare hvordan folk i Gaza kan fortsette å produsere sprengstoff selv om Israel har lagt en jernring rundt området og kontrollerer alle varer inn og ut, sier Jørgen Schneider.

Kunstgjødsel også vanlig

Kunstgjødsel i form av ammoniumnitrat er også en typisk ingrediens i bombeproduksjonen, noe som massemorderen Anders Breivik brukte. Det er også helt vanlig at man både finner kunstgjødsel og TATP hos terrorsiktede.

Kunstgjødsel er vanskeligere å få til å detonere – i hvert fall kunstgjødsel kjøpt i byggevarehus – fordi den har lavt nitrogeninnhold. Gjødselen er også produsert slik at olje ikke så lett trenger inn og gjør den sprengfarlig.

(Denne artikkelen ble – bortsett fra en rekke endringer for å oppdatere den – publisert første gang i 2016. Fra den stammer også sitatene fra Jørgen Schneider.

Denne artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter og gjøres tilgjengelig for abonnenter av TU Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.