Sinkverket som nektet å dø

Odda: – Målet er å utnytte hele dyret.

Kan det være selve dyret i åpenbaringen han snakker om?

Nei, Karl Ystanes i Boliden Odda bruker jegersjargong, han liker språklige bilder, denne mannen.

Han mener det felte dyret, slaktet, råvarene.

Hvordan få mest mulig ut av den anrikede malmen, konsentratet fra gruvene, som losses på kaia.

På Eitrheimsneset er det laget sink i mange tiår.

Nå skal det bli mye mer sink enn før.

Samt litt sølv. Og faktisk en smule gull.

Dyret på neset

Vi kan vel si at neset nord for Odda har huset et slags dyr i over hundre år.

Vesenet har slukt mengder av malm fra fjerne strøk og strøm fra Tyssedal på andre siden av fjorden.

Så har det sendt sinkbarrer i strie strømmer ut i den andre enden.

Døgnet rundt, året rundt, aldri noen hvile for dyret på neset. Annet enn noen timer nå og da for nødvendig vedlikehold, og da bare i deler av anlegget.

Kun en tid på våren og sommeren 1940 sto fabrikken stille.

Det måtte en invasjon til.

Eierne, det digre Boliden-konsernet, har de siste årene øst store penger inn i Odda.

1050 millioner er det snakk om. Euro.

Det de får igjen for pengene er 75 prosent økning i produksjonen, 350.000 tonn med sink i året når det hele har tatt fart.

Og en produksjonslinje som evner å kjøre skarpere og mer presist.

Som utnytter hele dyret.

Gullmakeri

Én følge av ny teknologi er at verket nå kan lage gull.

Eller mer konkret: Med et nytt prosesstrinn i den delen av produksjonen som heter lutingen skal verket kunne hente ut 40.000 tonn med såkalt blysølv i året.

Det er restprodukter som ellers ville blitt deponert i de store fjellhallene til verket, dit de årlig sender drøye 330.000 tonn med avfall og tungmetaller.

Nå kan de hente ut bly, sølv og littegrann gull. De har laget noen tonn av dette blysølvet allerede.

Men sink er hovedsaken. Grunnstoffet som gjennom galvanisering gjør at jern og stål ikke ruster.

Halvparten av sinken som blir framstilt i verden brukes til galvanisering.

Liv laga?

På Eitrheimsneset er det et yrende liv, selv om den store utbyggingen de kaller Green Zinc Odda 4.0 begynner å nærme seg mål.

– Huset står, men det gjenstår litt listing i gjesterommet, sier Karl Ystanes, en venn av metaforer og kommunikasjons- og HR-sjef i 4.0-prosjektet.

Den bevoktede porten står ikke stille lenge om gangen, det kryr av håndverkere og montører.

Og nå er det egentlig rolig, sammenlignet med de travleste utbyggingsårene, fra 2022 til 2025.

– 10.000 personer var involvert. Vi måtte bygge egen inngang, for på det meste var det 2000 arbeidsfolk som skulle inn på fabrikkområdet hver dag.

Verket fanger inn langt mer informasjon om råvarene og prosessen.

360 personer skal jobbe her når utvidelsen er helt ferdig.

3D-jobbene (de som er dirty, dull and dangerous) forsvinner.

De blir erstattet av roboter.

Før var alle operasjoner manuelle.

Nå holder to mann hele støpehallen i gang.

Hvem hadde trodd at det skulle ende slik?

– I 2011 og 2012 var det spørsmål om det var liv laga for verket, forteller Ystanes.

– Det ble en hestekur.

Enten-eller

Noen år senere hadde verket utvidet kapasiteten maksimalt. Og produksjonen møtte så veggen.

Som Raga Rockers sier det: Ekspander eller dø.

I 2021 klarte verket å overbevise eierne om at det var mer enn bare liv laga i Odda.

Boliden hostet opp 750 millioner euro, en investeringsramme som senere er økt til over en milliard.

Som Jokke og Valentinerne sier det: Spenn!

– Vi fikk investeringsmidlene og beskjed om at you fix. Da sa den daværende sjefen her: «Vad i helvete gör vi nu?»

Ny rallartid

– Og først rev vi veldig mye.

220.000 kubikkmeter fast fjell ble sprengt vekk.

– Det var en ny rallartid som startet.

Hele produksjonslinjen ble rustet opp, inkludert et røsteanlegg til, ny elektrolysehall og nytt støperi.

Produksjonen skulle øke fra 200.000 tonn til 350.000 tonn i året.

– Nytt røsteanlegg innebærer at vi kan ta imot mer komplekse råvarer. Det er bra for konkurranseevnen vår, sier Ystanes.

– Røstingen er en gigantisk grill, som holder rundt 950 varmegrader. Vi har bygd et varmekraftverk som leverer 67 GWh. Det tilsvarer 3500 husstander.

Grillen og kjøkkenet

Om røstingen er grillen, så betrakter Ystenes lutingen som kjøkkenet i verket på neset.

Et temmelig avansert kjøkken, hvor råstoffet fra røstingen går gjennom varme- og trykkbehandling, samt kjemiske prosesser.

– Vi bygde ikke nytt lutingsanlegg, men vi har utvidet kapasiteten og økt musklene.

– Traff dere noen snublesteiner underveis?

– Det manglet ikke på det.

Ystanes skisserer kort:

Utbyggingen innebar hundrevis av kontrakter, med selskaper fra hele verden. Tusenvis av grensesnitt mellom en mengde fagdisipliner og konstruksjoner.

Og en fabrikk som skulle holdes i drift døgnet rundt, hele året, på et ganske trangt område.

– Å få flere hundre trailere hit på vinteren var ikke bare enkelt, sier han.

– Og: Når kompleksiteten øker, blir kommunikasjonen mer krevende. Det var noen episoder. Gassutslipp, for eksempel, og noen påfølgende evakueringer.

Og mer hypotetiske problemer, som tsunamifaren ved campen for alle arbeidsfolkene nede ved fjordkanten på neset, hvis det skulle skje at fjell raste ned i Sørfjorden.

Møkkete og kjedelig

Ystanes kjører oss rundt på den største private arbeidsplassen i Hardanger.

Akkurat nå er 440 personer i jobb på verket, men når driften er blitt helt regulær vil tallet synke til 360. Det er 40 flere enn for noen år siden, og produksjonen er altså økt med 75 prosent.

– Jobbene som er dirty, dull and dangerous blir det færre av. Vi erstatter dem med roboter som styres av smarte programmer.

I de sentrale kontrollrommene sitter operatørene med joysticker og styrer råvaresiloene. Før satt de i selve lageret.

Likeledes i det nye støperiet, hvor roboter stryker snerken av opptil 35 tonn med flytende sink i timen.

– Nå betjenes hele den nye støpehallen av to mann, sier Ystanes.

Tunge metaller

Boliden Odda mener de blir et av verdens mest klimaeffektive sinkverk.

Men den tunge industribedriften påvirker omgivelsene på flere vis. I mars i år skrev blant andre NRK om at Boliden Odda fikk refs og varsel om bot for ulovlig høye utslipp av flere tungmetaller og gasser gjennom flere år.

– Om vi går en del år tilbake i tid, holdt ikke sinkverket på å ta knekken på Sørfjorden?

Ystanes er nok ikke helt enig i det, men sier det slik: – Om vi går mange tiår tilbake var situasjonen ganske ille.

Han viser til grepene som er gjort siden slutten av 1970-tallet, med for eksempel omfattende vannrenseanlegg og deponi i fjellhaller.

– Utslippene i dag er en brøkdel av hva de var da. Og vi jobber med å redusere dem videre, sier Ystanes, som mener det er blitt mye bedre biologisk mangfold i fjorden.

Fanger data og kjemi

– Vi har tatt nye grep i hele den fysiske produksjonskjeden, forteller Bjørn Børve, disiplinleder for digitalisering ved Boliden Odda.

Siloene der malmen finnes er blitt autonome. Her går kranene av seg selv, uten hytter der det før satt folk.

Overvåkningen i siloene gir også mer informasjon om hva fabrikkfolkene vil møte i røsteovnen, og hva som skjer der.

Etterpå, i lutingen, foregår de kjemiske analysene online.

– Før tok vi en eller to prøver i skiftet. Nå tar vi en prøve hvert kvarter, sier Børve.

– Vi kan kjøre driften mye skarpere og mer presist.

Sinken som skal ut i verden.

Over halvparten av verdensproduksjonen går til galvanisering.

Verket skiper 3800 tonn ut fjorden hver uke.

Hele utstyrsparken har fått nye og bedre instrumenter. For eksempel infrarøde kameraer i elektrolyseprosessen, og smartkameraer i fleng.

– Vi har investert mye i maskinstyrke.

– Hva er KI-strategien?

– Å ha kontroll på informasjonen som går inn i KI-løsningen. Vi må ha kvalifiserte data.

Kompleks metallurgi

Børve omtaler produksjonen i smelteverket som en kompleks hydrometallurgisk prosess.

– Smelteverket er blitt langt mer avansert?

– Ja, ut fra våre forutsetninger, at det fantes en stor fabrikk her fra før, for eksempel.

– Hva er den vanskeligste delen av produksjonen?

– Lutingen, der vi tar ut sinken, er det mest komplekse. Der kreves det stabilitet og effektivitet, sier Børve.

Han kaller det hjertet i driften.

– Litt kjipt at det største potensialet finnes i den vanskeligste delen av prosessen.

Et stort urverk

I løpet av 2026 skal sinkverket opp på et helt nytt produksjonsnivå.

– Det vi har er en stor maskin med mange signaler som må synkroniseres. Sterke og svake korrelasjoner, og uendelig mange kule kombinasjoner.

Og igjen: Når røsteanlegget starter så må hele prosessen i gang. Her er ingen mellomlagring. Buffersonen er på noen få timer.

– Se for deg et urverk av tannhjul, og så skal vi montere inn et nytt tannhjul mens verket er i gang, sier Børve.

Og alt må fungere for å få ut de 350.000 tonnene på kaia i løpet av et år.

– Både teknisk krevende og krevende for organisasjonen. Vi har ikke den luksus det er å stoppe driften.

Skatteskipet

Hver fredag seiler sinkskuta ut fjorden, ennå med sine 3800 tonn om bord.

Og sitter da Karl Ystanes på verandaen sin på slektsgarden Ystanes lenger ut i Sørfjorden, som det hender han gjør på en fredag, så tenker han:

– Der reiser 150 millioner kroner.

PS: 2. juli bekreftet Boliden at de forhandler om å kjøpe aksjemajoriteten i latinamerikanske Nexa Resources, som produserer kobber og sink. Aksjeposten har en anslått verdi på 10 milliarder svenske kroner, ifølge nettstedet DagensPS.

Nexa Resources har tre smelteverk og fem gruver i Brasil og Peru. Selskapet står for fire prosent av verdens sinkproduksjon.