Robert vil etablere gartneri på Svalbard

Longyearbyen, Svalbard: Dette er Robert Johansen i tre utgaver av hans liv. 65-åringen driver Svalbard Bryggeri, som med sin merkevare Spitsbergen sørger for å tilfredsstille mang en øltørst turist i Longyearbyen. Sammen med sin sønn har han planene klare for å starte eksport til Tyskland. Og etablere gartneri på Svalbard. For nesten halvparten av grønnsakene som importeres hit, går rett i søpla.

– Vi har etablert et ølsalg gjennom et eget selskap i Hamburg. Markedet i Longyearbyen er begrenset. Men om vi får ølet vårt inn i EU og Tyskland, kan vi få mer salg, forteller Robert Johansen da vi treffer ham i bryggeriet en søndag ettermiddag.

Her er alt på stell, og selv om bryggerimesteren fra Tyskland er på plass for å tappe ut noe gjærmasse, er det som kjent ikke tillatt med smaksprøver.

Men hva gjør vel det – Robert serverer svart kaffe og forteller om sitt eget Svalbard-eventyr, som startet i 1982. Da tok han seg jobb som gruvearbeider i «Gammelgruva». Det er Gruve 3, som ble stengt i 1996 og som nå er åpen for turister. Der var det tøffe tak på 80-tallet – med altfor høye tall på dødsulykker. Johansen var en som sa ifra og kjempet for at også HMS ble tatt på alvor i Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

Kjøpte eget fly som gruvearbeider

– Jeg jobbet til sammen 12 år i Gruve 3, men jeg kjøpte meg et fly allerede i 1983. Jeg hadde tatt utdanning og fått sertifikat i Sverige. Men jeg var jo ansatt i Store Norske, og de hadde eget flyselskap og egen hangar med en person som var både flyver og mekaniker. Jeg fikk ha flyet mitt i den hangaren.

Store Norske hadde flyselskapet primært for å transportere gruvearbeidere til gruva i Svea, der bedriften også hadde etablert en liten flyplass. Da Svea første gang ble nedlagt i 1987, stoppet flyvningene. Robert Johansen fortsatte i jobben som gruvearbeider til 1994, men startet allerede i 1991 et selskap for sjøfly-transport i Svolvær i Lofoten, der han er født og oppvokst. Dermed kunne han jobbe som flyver om sommeren og som gruvearbeider om vinteren. Det holdt han på med i ni år.

– I 2001 startet de opp kullproduksjonen igjen i Svea Nord, og da trengte Store Norske et fly til. Dermed fikk jeg jobben med å fly mellom Svea og Longyearbyen og Ny-Ålesund. Jeg fløy en 19 seters Dornier 228, sier Johansen, som de 15 første årene var basesjef for selskapet Lufttransport. Da han gikk av med pensjon i fjor, hadde han fløyet i 40 år.

Måtte endre loven

– Men hvorfor starte bryggeri på Svalbard når du hadde nok med å fly?

– Jeg hadde jo holdt på med brygging til eget forbruk i mange år. Så fikk jeg lyst til å gi noe tilbake til øya. Ikke det at folk i Longyearbyen trenger mer øl, men jeg hadde lyst til å skape noen arbeidsplasser. Og om jeg fikk det til her oppe, ville jeg jo få enda en god historie å fortelle.

I dag gir virksomheten til Svalbard Bryggeri fem-seks arbeidsplasser. Starten var ikke lett. Få lover på fastlandet gjelder på Svalbard.

– I utgangspunktet var det ikke lov å produsere øl her, så jeg startet allerede i 2009 med en søknad til Helsedepartementet hvor jeg ba dem gjøre om på loven. Det gikk fem og et halvt år før en lovendring ga meg tillatelse til å starte bryggeri.

Johansen har brukt mest egne penger for å finansiere bryggeriet, men fikk også støtte fra Innovasjon Norge. Tromsø-bryggeriet Mack har investert og eier 25 prosent av selskapet. Nå ligger produksjonen på ca. 190.000 liter øl. Av dette selges 150.000 liter på restauranter og butikker i Longyearbyen. De resterende 40.000 går til kunder i andre deler av Norge.

Vann fra Isdammen

– Hva er det som karakteriserer kvaliteten på ølet fra Svalbard?

– Det har mer smak enn industriølet. Før i tida var det vannet som dannet grunnlaget for smaken på ølet. Vi tar vannet vårt direkte fra Isdammen. Det inneholder mer mangan enn andre vannkilder, men det er ikke farlig for mennesker. Ved å tilføre et mineral og enzymer av gjær og malt, får vi til en kjemisk prosess som setter sitt preg på ølet, sier Johansen.

En årsak til satsingen i Tyskland er interessen for øl hos tyske turister på Svalbard.

– Vi er allerede i gang med internettbutikk i Tyskland, og målet er å levere 150.000 liter til det tyske markedet. Planen er at sønnen min skal ha hovedansvar for eksportsatsingen – han var ferdig med en bachelor i innovasjon og ledelse ved UiT i år.

Nå har Johansen nettopp fått tillatelse til å bygge et destilleri for å lage vodka, gin og akevitt. Han skal samarbeide med destilleriet Bivrost i Lyngen. De har fått flere priser, blant annet to gullmedaljer for sin single malt whisky ved konkurranser i Skottland.

– Dette blir bare et lite anlegg med 200 liters-moduler som vi kan bygge på.

Vil starte produksjon av grønnsaker

Nå har han satt seg et nytt mål – av alle ting vil han etablere et gartneri i permafrostens rike. Johansen håper å komme i gang med en 40 fots container fra det amerikanske selskapet Freight Farms, som var de første som lanserte «containerfarmer», hydroponiske dyrkingsmetoder som bruker vann i stedet for jord. Norske Auk selger samme prinsipp til husholdninger.

– Hele dette konseptet er datastyrt og krever ikke mer enn ett årsverk. Restaurantene i Longyearbyen er interessert, og vi ser for oss at vi kan produsere 80 prosent av grønnsakene som i dag må fraktes til Svalbard. 40 prosent av grønnsakene som importeres hit fra fastlandet, går i dag rett i søpla. Ofte ødelegges de også av for lang transporttid og frostskader i tillegg til at de mister noe av næringsinnholdet.

Mask er restene av maltet fra brygging av øl og består av mye kornskall. Fordi det ikke er lov til å deponere organisk avfall på Svalbard, var alternativet å frakte dette til fastlandet.

Derfor investerte Johansen i en forbrenningsovn til 4,5 millioner kroner for å brenne masken. Det gir varme til industribygget.

Avtalen med Lokalstyret var at forbrenningsanlegget også skulle ta hånd om brukt trevirke i stedet for å sende dette tilbake til fastlandet, sier Johansen. Men nå har det gått fem år uten at noe har skjedd.

På et display kan de ansatte få oversikt over varmeutviklingen i forbrenningsovnen. Planen var at den skulle sende varmen til byens fjernvarmeanlegg.

– Når Gruve 7 stenger neste år, forsvinner 70 arbeidsplasser. Skal vi da fylle opp med enda mer reiseliv? I dag fungerer Lokalstyret som et gissel for sentrale myndigheter, mener Johansen.

Johansen er opptatt av at mer av næringsvirksomheten i Longyearbyen må resirkuleres. For fem år siden investerte han i en forbrenningsovn til 4,5 millioner kroner. Han hadde selv behov for å brenne opp masken. Mask er restene av maltet fra brygging av øl etter at det meste av stivelsen er fjernet i meskeprosessen, og det består av kornskall, tungt oppløselige karbohydrater, fett og noe av råproteinet i kornet. Fordi det ikke er lov til å deponere organisk avfall på Svalbard, var alternativet å frakte dette til fastlandet.

Kunne produsert varme av trevirket

Johansen forteller at han hadde en avtale med Lokalstyret om at en investering i denne forbrenningsovnen kunne gjøres fordi bryggeriet skulle få tilgang på trevirke som var til overs og som nå sendes tilbake til fastlandet.

Avtalen gikk ut på at Lokalstyret skulle sørge for å flise opp trevirket og at bryggeriet kunne bruke flisa i forbrenningsovnen og utnytte restvarmen i fjernvarmeanlegget.

– Vi varmer opp vårt eget bygg med vår egen mask, men har kapasitet til å ta mye av trevirket som i dag sendes tilbake til fastlandet. Tenk bare på alle trepallene som kommer med skip til Longyearbyen og som nå sendes tilbake. Vi skulle stå for investeringen, men skulle få betalt for varmtvannet som vi førte inn i fjernvarmeanlegget. Men etter så mange år har altså ingenting skjedd. Det er håpløst. Hvis vi skal ha et privat næringsliv her oppe, må de legge til rette for oss som driver her. Egentlig er det bare vilje det står på, sier Robert Johansen.

Lokalstyrets leder Terje Aunevik sier til TU at det er beklagelig at denne saken ikke er blitt ordnet.

– Vi trenger å sette oss ved samme bord for å diskutere hvordan vi kan få ned kostnader og utslipp, men vi må også legge til rette for plusskunder, slik Svalbard Bryggeri kan bli. Energiloven gjelder jo ikke på Svalbard, men Store Norske jobber nå med en utredning der det også blir spørsmål om staten skal ta en større del av ansvaret for energiforsyningen. I dette spennet skal vi forsøke å agere som eiere av noe vi ikke vet om vi eier om et halvt år.

Styremedlem i NHO Arktis

Johansen er nå valgt inn i styret for NHO Arktis i Troms, Finnmark og Svalbard. Han vil jobbe for å få myndighetene til å forstå at det må investeres mer i lokalt næringsliv.

– At Longyearbyen fikk 125 millioner i strømstøtte i revidert budsjett, var positivt, men selv har jeg hatt 90 prosent økning i strømkostnader på grunn av dieselprisen. Jeg mener Lokalstyret må få mandat til å styre mer. Når Gruve 7 stenger neste år, forsvinner 70 arbeidsplasser. Skal vi da fylle opp med enda mer reiseliv? I dag fungerer Lokalstyret som et gissel for sentrale myndigheter, mener han.

– I Vadsø og Vardø sliter de med å få folk til å fylle offentlige arbeidsplasser, mens alle vil til Svalbard. Nå er det blitt slik at de statlig ansatte tar nesten alle boligene, mens ansatte i næringsliv ikke har råd til å bo her, til tross for at de betaler bare 17 prosent i skatt. Det er blitt for dyrt, mens utlendingene gjerne tar de dårligst betalte jobbene og er fornøyd.