På denne fabrikken gjør de «alt» riktig – sjefen frykter nedleggelse

I slutten av september fremstår den nordre delen av Luxembourg som et grønt drømmelandskap. Her glir ferdighøstede åkre sømløst over i dypgrønne skoger. På toppen av åskammene spinner hvite rotorblader som forsyner befolkningen med fornybar strøm.

Midt i den grønne drømmen ligger den eventyraktige kommunen Clervaux, med sine 6000 innbyggere. Folk hilser på hverandre på gaten. På hustakene er det ofte solcellepaneler.

Akkurat her pågår en kamp om fremtiden til Europas industri.

Og foreløpig ser det ut til å gå feil vei.

Én manns søppel…

I Clervaux ligger en industriklynge med rundt 750 arbeidsplasser og en norskeid fabrikk. Norsk Hydros resirkuleringsanlegg er på mange måter utstillingsvinduet for hva fremtidens industri skal være, og en fortsettelse av 200 år med omfattende metallindustri i Luxembourg.

Her samles det som i utgangspunktet er søppel: gamle hjulkapsler, vinduslister og deformerte aluminiumsbiter. Så smeltes det sammen, avhengig av forskjellige legeringer i råmaterialet, og det lages flunkende nye aluminiumsruller som kan brukes på nytt i bygninger, biler eller datamaskiner.

Det er det største omsmelteanlegget for aluminium i Europa, med kapasitet til å produsere over 115.000 tonn i året. Ved utgangen av 2025 hadde fabrikken 64 fast ansatte..

Anlegget bruker 95 prosent mindre energi per kilo aluminium enn anleggene som smelter det sammen fra scratch. Og i stedet for bauxitt importert fra Chile eller Australia, bruker det skrap fra Europa.

…en annens skatt

Likevel sliter fabrikksjef Ludovic Dardinier med å få fabrikken til å gå rundt. Årsaken er at han ikke får tak i nok skrap. Det er kanskje «søppel», men den globale appetitten på skrapaluminium er enorm. Og europeisk skrap forsvinner ut til Kina, India og USA. Ett europeisk lands søppel er et annet lands skatt.

– Vi kan være fabrikken som er best til å bruke aluminiumsskrap. Men hvis vi ikke får tilgang på nok skrap, får vi ikke utnyttet produksjonskapasiteten vår fullt ut, sier Dardinier til Energi og Klima.

Han forteller at innkjøpsprisen stiger, mens prisen på aluminiumet fabrikken selger, bestemmes i et internasjonalt marked.

– Vi klarer ikke å sende hele prisøkningen videre til kundene. Marginene våre presses. I dag går vi på rundt 80–85 prosent av kapasiteten. Vi kunne produsert mer, sier han.

Det går fortsatt i pluss: Resultatet var på 46 millioner før skatt i 2025. Men det er ingen garanti, sier Dardinier.

– Konsernet har allerede stengt fabrikker. Og fabrikkene som ble stengt, var ikke bare fabrikker som tapte penger.

Paul Warton, konserndirektør for Hydro Extrusions, utelukker ingenting, selv om Clervaux-anlegget ikke er i den umiddelbare faresonen. Han har selv måttet stenge flere fabrikker i Nederland, Italia og Storbritannia som lager aluminiumsprofiler.

– Jeg har stengt fire resirkuleringsanlegg i Europa. Et femte er nå til vurdering, sier Warton.

Det kom en telefon

Norsk Hydro trodde de hadde en løsning. De hadde fått beskjed direkte fra EUs mektige handelskommissær Maros Sefcovic om at det 23. september skulle komme kraftige eksportrestriksjoner på skrapaluminium. Fredag 25. skulle de ansatte på Clervaux-anlegget feire sammen med kommisjonens visepresident, Stéphane Séjourné.

Men så kom det en telefon fra New Delhi. EU og India har inngått en frihandelsavtale som Ursula von der Leyen har kalt «alle avtalers mor». Det forhandles så det fyker om de siste detaljene. Og inderne var misfornøyd med aluminiumstiltakene EU skulle legge frem, forteller kilder til Reuters. Dermed ble feiringen i Clervaux  til brannslukking for kommisjonen.

Warton, som også leder bransjeorganisasjonen European Aluminium, beskriver reaksjonen blant aluminiumprodusentene slik:

– Det var knusende, ikke bare for Hydro og vår resirkulering, men for den europeiske aluminiumindustrien.

I bunn og grunn dras Séjourné mellom to veldig viktige hensyn: Han må beskytte europeisk industri mot urettferdig konkurranse fra land som ikke har klimatiltak, men han må også skaffe EU store, mektige venner for å åpne nye markeder. Igjen og igjen må EU jobbe for å balansere grønne tiltak opp mot konkurransekraft.

Nye handelsavtaler, eller beskytte lokal industri? Bærekraft og utslippskutt, eller større marginer for bedriftene? Dette er dilemmaer som går igjen på tvers av det europeiske kontinentet, for eksempel når EUs nye klimapolitikk diksuteres. Det er spesielt mye ståhei rundt bilindustriens fremtid, som aluminiumsprodusentene leverer til. Innenfor andre sektorer som legemidler og flyprodusenter går det bedre.

Séjourné var opptatt av å uttrykke sin forståelse for utfordringene.

– Vi kan ikke stadig stille strengere krav til europeiske produsenter og samtidig slippe inn produkter som er laget under andre regler, sier kommisjonens visepresident når han taler til de fabrikkansatte.

Fra avfall til produkt?

Det kommisjonen setter sin lit til, er EUs regelverk for handel av avfall, Waste Shipment Regulation. Ifølge Séjourné kan endringer i dette regelverket sikre at nok skrapaluminium forblir i Europa, og samtidig ivareta EUs handelsavtaler. Han planlegger å endre reglene slik at eksport av avfall til land utenfor OECD skal forbys. Unntak kan gjøres for land med frihandelsavtaler.

– Jeg har lyttet til industrien fra starten, og jeg vet at mange hadde foretrukket bruken av et handelsverktøy. Men vi har valgt å bruke avfallsreglene først, fordi jeg mener de kan virke raskere og mer effektivt for å beholde denne strategiske ressursen i Europa, sier Séjourné.

Men det er mye som ikke er så veldig tillitvekkende. Tiltakene skal først legges frem i mai neste år. Det er lenge til. Warton frykter også at skrap kan bli behandlet som et produkt snarere enn som avfall. Da kan det falle utenfor reglene EU vil bruke for å begrense eksporten.

– Hvis det skjer, endrer ingenting seg. Skraphandlerne vil fortsatt kunne sende dette verdifulle materialet ut av Europa, sier han.

For Europa betyr det mindre tilgang på egne råvarer. For klimaet betyr det høyere CO₂-utslipp. Og for de 64 ansatte på fabrikken betyr det at de mister jobben.

En av dem, Laurence Puig, håper hun og kollegaene kan fortsette å ta på seg den oransje kjeledressen:

– I dag kan vi ikke være sikre på noe. Hvis vi en dag ikke lenger klarer å produsere konkurransedyktig, kan vi bli nødt til å stenge. Det er flere år siden vi var på full kapasitet. […] Jeg håper vi kommer tilbake dit.

Séjourné sier at Kommisjonen vil se på resultatene før den avgjør om mer må gjøres.

– Hvis dette ikke virker, hvis eksporten fortsetter å svekke industrien vår, vil vi vurdere situasjonen på nytt så raskt som mulig og bruke andre virkemidler.

Han ønsker ikke å svare på spørsmål fra pressen og viser til tidspress.

Ansvaret er stort. Clervaux kan gå fra å være et levende utstillingsvindu av hva en industriby kan være, til å være et museum for turister, slik det gikk med den nærliggende stålfabrikken i Belval i 1997.

Med mindre EU lykkes med å navigere de mange vanskelige politiske dilemmaene mellom klimahandling, handelspolitikk, industri og økonomi, kan historien gjenta seg igjen og igjen.

Hun forsker på smulene fra solcelleindustrien