– Noen er jo så høyt utdannet at de ikke skjønner hvordan ting skal gjøres

Nå har Ola Tronrud overlatt de daglige lederoppgavene til en av sine to sønner, Olav, mens den andre, Borgar, jobber med 3D-printing i bedriften. Fremdeles eier familien 100 prosent av aksjene i Tronrud Engineering, som i 2019 ble kåret til Norges smarteste teknologibedrift av Norsk Industri.

Og la det være sagt: Tronrud vet selvfølgelig godt at en bedrift er avhengig av dyktige ingeniører. Han har selv ansatt mange av dem. Men han har også ofte erfart at mekanikere eller operatører er blitt dyktige uten formell utdanning. Som han selv.

Da Tronrud guider oss gjennom noen av de 11 bedriftene som holder til i Eggemoen Aviation & Technology Park, får vi hilse på Lais Omar. Han er en syrisk flyktning som fikk jobb fordi han kunne sveise og som i dag opererer en datastyrt vannskjæringsmaskin.

Rett fra musikklinja

Erik Hjertaas er general manager og leder av pakkemaskin-produksjonen som har revolusjonert snacks-industrien i store multinasjonale selskaper. Han sier når jeg spør om bakgrunnen hans:

– Jeg har ingen utdanning, men jeg begynte å jobbe med Ola i 1991 da vi leverte noe til bildele-produksjonen på Raufoss, og siden har jeg blitt her.

Gunda Sandli, som kommer fra musikklinja på videregående, har bestemt seg for å «gå i læra» for å bli montør i Tronrud Engineering.

– Dette er morsomt. Som å bygge lego, sier hun.

Det er varme smil begge veier. Ola Tronrud glir inn i samtalen med ansatte enten de 3D-printer lyddempere til våpenindustrien eller tester lukkemekanismer for artilleriskyts til Ukraina.

– Noen er jo så høyt utdannet at de ikke skjønner hvordan ting skal gjøres. Jeg skal være forsiktig med å karakterisere andre, men min fordel er at jeg har jobbet praktisk med å bygge maskiner hele livet, sier han.

Vi møter Tronrud hjemme i Hønefoss, der han bor med utsikt over byen. Han er født og oppvokst i det grå huset nede til venstre.

Privatboligen er tegnet av Snøhetta og varmes opp med propan. Bergvarme lot seg ikke realisere på grunn av geologiske forhold.

Ola Tronrud må være en av veldig få som har innredet et komplett mekanisk verksted rett innenfor kjøkkenet i sin private bolig.

For 15–16 år siden fikk han kjøpt denne eiendommen, som ligger bare et par hundre meter fra huset hvor han vokste opp. Faren drev klesbutikk i Hønefoss fra 1938, mens bestefaren var skredder. Han var visjonær og sørget for å bygge ut rutebilstasjonen med forretningsgård og restaurant på toppen.

– Far pleide å si at han var heldig, for da han startet var det færre lover og regler. Jeg kan si det samme til mine to sønner, for alt var mye enklere på 70-tallet, da jeg startet. Jeg kunne bare registrere et selskap og ha enkelt regnskap, men det var ikke noe krav til rapportering om alt mulig, slik det har blitt vel mye av i dag.

Allerede mens han bodde hjemme, begynte Ola Tronrud å samle seg utstyr til et verksted. Pengene han tjente, brukte han til å kjøpe flere maskiner. Den siste bedriften han var ansatt i før han begynte for seg selv i 1977, var Nor-Reg, som gikk konkurs så sent som i 2015. Da kjøpte Tronrud konkursboet og sikret 19 av de ansatte nytt arbeid.

– Fram til 1984 bodde jeg i Haugsbygd, der jeg hadde verksted i kjelleren. Da solgte jeg det huset jeg hadde bygd for å få nok penger til å investere i et nytt bygg med verksted i Hole. I den perioden leide jeg en kårbolig av en bonde, så jeg kunne ha fullt fokus på verkstedet. Jeg liker jo orden både hjemme og på jobb.

Telefon-suksessen

En av de første kundene hans var Jordan, som er mest kjent for tannbørster og malerverktøy. Tronrud utviklet en smartere produksjonsmetode for pakking av tannstikker og tannbørster.

Men Tronrud hadde også oppdrag for Grorud Jernvarefabrikk og Standard Telefon og Kabelfabrikk, for å nevne noen.

– Den største kunden ble etter hvert det svenske Ericsson-konsernet. Vi laget utstyr for montering av telefoner i et enormt stort volum. Den gang kom det en ny modell hver 9. måned, så vi tilpasset våre leveranser til nye produksjonslinjer. Det gikk bra helt fram til sommeren 2000. Da fikk jeg en dårlig følelse, og snart fikk jeg bekreftet at Ericsson var kjøpt av japanske Sony, som overtok hele produksjonen. Over natta var vi plutselig ikke leverandør lenger.

Men Tronrud var ikke rådløs. Han snudde seg mot Forsvaret, som hadde tre militærleirer i nærheten av Hole og Hønefoss.

– Vi bygde om stormpanservogner, feltvogner og produserte granater. Vi drev med testing på Hjerkinn og laget mye utstyr til Kystvakten. Forsvaret, Kongsberg-miljøet og Nammo på Raufoss har betydd mye for vår utvikling, sier Tronrud.

Han smetter ofte inn en læringsregel basert på sine erfaringer – som her: – Man må bare innse at de store bedriftene er viktige.

– Hvorfor?

– Jo, fordi de sitter på store ressurser og har behov for mye utstyr. Det er vanskelig å bygge opp en industri om man er alene. Vi fikk til et samarbeid med store aktører som Ericsson, Alcatel og Hydro, noe som var veldig viktig for oss.

Solcelle-eventyret

En tidlig morgen våren 2000 fikk Tronrud en telefon som skulle få stor betydning. Det var Alf Bjørseth, gründeren av Scatec, som spurte om Tronrud kunne bygge en maskin for waferproduksjon til solceller.

– Han sa ikke noe mer, og jeg turte ikke spørre hva det var i frykt for å virke dum. Han ville ha meg til Glomfjord samme dag. Jeg så på kartet og fant ut at det var like sør for Bodø. Jeg hadde full tank på helikopteret, så jeg sa ja til å komme.

Da Tronrud og tre av hans ansatte fløy hjem dagen etter, hadde de med seg en ordre på to waferlinjer. Fabrikken skulle starte ni måneder senere, så det hastet.

– Dette ble starten på vårt solcelle-eventyr. Vi laget maskiner for kutting, vasking, tørking og pakking av wafere.

Alf Bjørseth kjøpte etter hvert fabrikken i USA som produserte råmaterialet, superrent silisium. Det ble starten på Renewable Energy Corporation (REC), som etter hvert hadde fabrikker i Glomfjord og på Herøya. En periode var REC verdens største produsent av multikrystallinske wafere.

Tronrud hadde full ordrebok og bidro også med kompetanse og utstyr til RECs fabrikk i Singapore. Den sto ferdig i 2010.

– Jeg har aldri sett maken til ekspansjon som vi så innen solceller det første tiåret på 2000-tallet. På åpningsdagen til en av de norske fabrikkene kom direktøren bort til meg og spurte når vi kunne levere neste maskin. Vi sendte container på container med utstyr til Singapore. Sønnen min, Olav, jobbet der borte i et par år, for å lede installasjonen. Vi hadde også folk fra Singapore på opplæring hos oss.

Ble utkonkurrert

Tronrud mener Alf Bjørseth var forutseende som så verdien i å sikre seg tilgang på superrent silisium. Tidligere gjenvant man det fra brukt elektronikk. Han fikk et forsprang på både USA og Kina.

– Men på en reise til Kina i 2010 forsto jeg at markedet var i ferd med å endre seg. Når den kinesiske staten satser, blir konkurransen krevende.

Han måtte selv snu seg rundt for å finne nye kunder, da den norske solcelle-produksjonen havarerte i 2012. Da var det godt å vite at han hadde investert en stor del av inntektene fra solcelle-industrien i eiendom og infrastruktur på Eggemoen.

Der disponerer Tronrud et areal på over 1,5 kvadratkilometer og industrilokaler til for tida 11 bedrifter, samt en flyplass med en rullebane på 2,1 kilometer lengde.

Den er fortsatt ikke i bruk, 14 år etter at den sto ferdig.

– Vi vet fortsatt ikke hva den skal brukes til, men jeg er glad vi fikk den bygd, sier Ola Tronrud.

Flyplassen har vært viktig for utviklingen av Eggemoen som teknologipark. Og interessen for luftfart har vært der siden Tronrud som barn begynte å bygge modellfly. Et 1x1,5 meter stort modellfly av typen Curtiss Jenny fra 1909 henger i hjørnet på kjøkkenet hans – der det er høyt under taket.

Bygde helikopter

– Det første helikopteret mitt bygde jeg selv, sier Tronrud.

Senere på dagen får vi se hans skinnende sølvgrå Eurocopter EC 120, som han foretrekker å bruke enten han skal besøke datterbedriften i Moss eller reise til hytta i Ål. Nå står det strippet inne i en ledig del av pakkemaskin-hallen for å gjennomgå 12-årsservice. Den gjennomføres av Østnes Helicopters, som er sertifisert for å gjøre vedlikehold av alle helikoptre fra Airbus. At de etablerte seg på Eggemoen har sammenheng med at Tronrud tidligere hadde serviceavtale med Airbus.

– Jeg har flydd EC 120 siden 2000 og aldri hatt problemer. Det er et praktisk helikopter med god plass til bagasje. Dessverre er det gått ut av produksjon, sier han.

Sitt første helikopter bygde Ola Tronrud på egen hånd. Det er over 40 år siden.

Siden 2000 har han flydd Eurocopteret EC 120, men for tida er det inne til service.

På Eggemoen produseres Black Hornet – nanodronen som brukes av militære i flere land. Ola Tronrud jobbet sammen med Petter Muren for å lage de første versjonene.

Tronrud Engineering kjøpte halvparten av selskapet Robot Aviation da de fikk økonomiske problemer. Nå er droneproduksjonen blitt mer lønnsom.

Nedbyggingen av Forsvaret førte til at både Helgelandsmoen, Hvalsmoen og Eggemoen ble nedlagt i 2001. Under andre verdenskrig bygget tyskerne flyplass på Eggemoen.

Da Fornebu ble nedlagt i 1998, kjøpte Ringerike kommune et område på Eggemoen med tanke på å legge til rette for en flyplass for småfly. Myndighetene ønsket et alternativ til Fornebu.

– Siden vi hadde kjøpt en større tomt av kommunen i 1999 for å bygge nye lokaler, kom rådmannen til meg og spurte om jeg ville kjøpe kommunens tomt for å bygge en småflyplass. Dermed fikk jeg kjøpt stadig mer areal, også fra private grunneiere og Forsvaret.

I 2009 besluttet Tronrud å bygge ny rullebane. Den gamle måtte graves for å fjerne alt sprengstoff som tyskerne hadde plassert i tilfelle de måtte overgi seg.

Viktig med rullebane

Kommunen ville ikke godkjenne planen for ny rullebane på 45 x 2105 meter med asfaltering, men Tronrud reiste opp til Luftfartstilsynet i Bodø, der han fikk tillatelse. Da sa også kommunen ja.

Rullebanen er blitt brukt til demonstrasjoner av nye bilmodeller og innspilling av filmer, men den benyttes mest til testing av droner fra to produsenter på Eggemoen. Her lander også helikoptre som skal inn til service.

På Eggemoen holder Teledyne til – de produserer Black Hornet Nano, den militære dronen som kjøpes inn av stadig flere land. Dronen ble utviklet av Petter Muren og hans folk i Prox Dynamics før de ble kjøpt av Flir, som igjen ble kjøpt av Teledyne. Men Muren og Tronrud har samarbeidet i mange år før Black Hornet ble en suksess, og det er en viktig årsak til at Black Hornet nå produseres på Eggemoen.

– Black Hornets første versjon ble montert i verkstedhallen vår, og det var vi som laget maskinen som viklet motorene til den. Dronen veide bare 17 gram.

Tronruds tette samarbeid med Alf Bjørseth førte også til at Norsk Titanium etablerte seg på Eggemoen. De har utviklet en banebrytende teknologi for 3D-printing av deler til flyindustrien.

Flyplassveien 21 og rullebanen har med andre ord hatt stor betydning for utviklingen av teknologiparken på Eggemoen.

Digital vevstol

Ola Tronrud må være den eneste nordmannen som har et komplett mekanisk verksted i sin egen private bolig – med alt hva det innebærer av maskiner. Han har lagt inn egen trafo med 400 V spenning, så han ikke skal påvirke naboene når han dreier, freser eller sveiser.

Her jobber han ofte med løsninger som kan forbedre et produkt. For eksempel oppfinnelsen til kona Vibeke Vestby, en digital vev som nå selges globalt til tekstilkunstnere og produsenter av såkalt high-performance sportswear, for eksempel Nike.

– For noen år siden ønsket de å komme for å se veven, og jeg sto i ankomsthallen på Gardermoen med bilde av en Nike joggesko. Plutselig fikk jeg en bamseklem av en stor mann som ropte «I designed that shoe». Det viste seg at de kom fra Nikes «Exploration Department». De ønsket den digitale vevstolen til å utvikle nye konsepter for joggesko.

Vibeke Vestby har sitt eget verksted i underetasjen, hvor hun har satt opp to digitale vever til demonstrasjon for kunder.

Hun var lærer på Kunst- og håndverksskolen i Oslo da hun fikk laget en prototyp i 1991.

– Jeg forsto at dette var alle veveres drøm da jeg presenterte konseptet på en stor messe i München. Men jeg måtte søke om forskningsmidler i flere omganger for å utvikle veven til et salgbart produkt. Det har tatt mange år, men nå har det endelig løsnet, forteller Vestby.

Vibeke Vestby traff Ola Tronrud da hun utviklet en prototyp til en digital vevstol. Nike og andre skoprodusenter har kjøpt veven.

Vibeke Vestby selger den digitale veven gjennom Tronrud Engineering i Moss. Den koster rundt en halv million kroner. Tronrud har bidratt til bedre funksjonalitet.

I hallen i inngangspartiet til Tronrud Engineering henger flere kunstverk som er laget på den digitale vevstolen til Vibeke Vestby.

Snøhetta har også tegnet fabrikkbygningen til Tronrud Engineering. I inngangshallen henger en håndtegnet hilsen fra arkitektene.

Hun kom i kontakt med Ola Tronrud da han for 15 år siden kjøpte tynnplate-bedriften som hun samarbeidet med og som nå er et datterselskap til Tronrud Engineering. Etter hvert ble de kjærester, og i 1999 giftet de seg.

En digital vevstol kan består av maksimum 10.560 vakuumventiler – én for hver tråd som skal løftes under vevingen.

Nå har Tronrud Engineering i Moss solgt rundt 350 vevstoler av modellen TC2. Prisen er fra 400.000 og oppover. Motivet tegnes digitalt, mens selve veven opereres for hånd, ved hjelp av pneumatikk og elektronikk. De mekaniske funksjonene styres elektronisk fra en pc.

– Tekstiler får stadig flere anvendelser fordi det er kommet mange nye, menneskelagde materialer på markedet. Kortreist og miljøvennlig gjelder også innen tekstildesign. Nylig fikk vi en av verdens mest kjente bilprodusenter som kunde også, men det er foreløpig hemmelig. Selskapet ønsker å utvikle helt nye funksjoner integrert i tekstilen, sier Vestby som også flyr småfly. I noen år eide paret en Warbird, en T-28, som sto i Florida.

Nødlandingen

I 2007 sto Vibeke Vestby for en bragd som flyver da hun klarte å nødlande på et jorde etter å ha mistet propellen på et Reims Aviation F182Q Skylane fra 1980. Dermed reddet hun trolig livet til sine tre passasjerer og seg selv. Havarikommisjonen konkluderte med at hennes manøver var eksemplarisk. Ola Tronrud var oppe i helikopteret sitt samtidig og ble vitne til nødlandingen.

– Hun kalte meg opp på radioen og ba om Priority Landing på Eggemoen: På rullebanen sto to seilfly klare til å bli trukket opp. De ble dratt unna, men Vibeke måtte nødlande på et jorde som lå nærmere. Jeg fulgte med fra helikopteret og kunne lande ved siden av det havarerte flyet.

Tronrud Engineering tok nylig i bruk en splitter ny hall for montering og lagring av store pakkemaskiner for snacks-industrien.

Øyvind Brokerud har nettopp funnet en ny metode for å pakke snacks enda mer effektivt. – For fem år siden ville jeg sagt at dette ikke var mulig, sier han.

Utvikling og produksjon av lyddempere til våpenindustrien er blitt en stor eksportartikkel. De er laget av titan.

Tronrud utviklet et kamera for å avdekke kvist i parkett og solgte dette over hele verden i 15 år. Det ga ham også mulighet til å legge parkett i en av lagerhallene.

De mange fartshumpene gjennom Hønefoss sentrum bremser ikke Ola Tronrud når han kjører sin 15 år gamle Landrover Defender ut til Eggemoen Aviation & Technology Park.

Vi er innom hallen hvor Tronrud produserer konsoller til batteriprodusenten Northvolt og verkstedhallen der produkter lages på bestilling fra blant annet forsvarsindustrien.

I den nye produksjonshallen for automatiserte pakkemaskiner driver Øyvind Brokerud på med testing av en mer effektiv pakkemetode for en utenlandsk snacksprodusent. Tronrud selger store pakkemaskiner over hele verden. Og ifølge general manager Erik Hjertaas kan snacks-produsentene hente ut milliarder i fortjeneste, om pakkemaskinene klarer å øke antall poser i en kartong – uten å utvide størrelsen.

Brokerud er utdannet automasjonsingeniør og har jobbet hos Tronrud i 20 år.

– For fem år siden hadde jeg bare sagt at dette er klin umulig, men nå har vi altså klart det takket være små justeringer og forbedringer.

– Vi er ikke som tyske ingeniører, vi sier aldri nei, sier Erik Hjertaas.

Da smiler Ola Tronrud.