Kunsten å lage snø

Holmenkollen, Oslo: Ja, det snør, men svært lokalt.

På vei opp til en dalende flom av himmelsk korrekturlakk har vi hørt bylarmen forsvinne.

Derimot har vi fått møte et brølende, gulhvitt vesen.

Og alt går litt langsommere her på jorden.

Mest fordi det er ti sure minusgrader og bister nordavind denne vinterdagen.

Snømenneskene

Her lager menneskene snø.

En prosess som suger mye av kraften ut av den vare og vakre poesien i sangen til Anne Grete Preus, Når himmelen faller ned.

Her er det mer Jokke! Her kommer vinteren, på full guffe! Den kalde fine tida!

Det larmende gulhvite vesenet er en snøkanon, i full gang med å produsere lagersnø til nasjonalanlegget på Holmenkollen.

Artilleriet er i aksjon både her og der i området rundt hoppbakken, for nå er det perfekte forhold for snømakere.

Det er istid.

Kald fødsel

En kontinuerlig sverm av vannpartikler kastes brått ut i en kald og litt vanskelig verden, både fødsel og dåp på samme tid.

– Dyseteknologien er vanvittig viktig, sier Mads Mørch, en slags fødselshjelper i sammenhengen.

Vinteren vi er inne i var snøfattig i starten.

– Uten teknisk snø er det vel ingen alpinanlegg eller langrennsarenaer som hadde åpnet før jul denne sesongen, sier Mørch.

– Det har blitt helt avgjørende for disse virksomhetene.

Han jobber med å selge anlegg som produserer snø i firmaet TechnoAlpin.

Og han kjenner snøen, både utenfra og innenfra. Han har holdt snøproduksjonen til alpinanlegget på Tryvann i drift i nesten 20 år. Før det var han en av landets fremste alpinister, på landslaget i seks år, blant annet.

Og Skiforbundet bruker ham som støttespiller i snøtekniske spørsmål.

Kunstnerne møtes

Det kalles kunstsnø på folkemunne, men bransjen kaller det teknisk snø.

Dermed ingen himmelsk korrekturlakk, den er noe så prosaisk som teknisk underlag, rett og slett.

Men begrepet kunstsnø er slett ikke dumt. Opprinnelig var en kunstner (ordet kommer fra tysk) uttrykket for én som virkelig forsto seg på et fag, en avansert spesialist.

Slik sett er det lett å se på snømakeriet som en kunst, en litt mystisk måte å kopiere været og naturen på, nærmest en slags alkymi.

I tettbygde deler av hovedstaden kan snøen fort bli et problem.

Hvor skal vi gjøre av den?

Noen kilometer unna er poenget det helt motsatte: Å sørge for at det er nok snø.

Slik at skiløpere av alle slag har godt føre.

Alkymiens vesen

Elementene i den mystiske snømakerkunsten er vann, trykkluft og strøm.

Her ved Holmenkollen er ei vannpumpe i gang. Nå leverer den 45 liter vann i sekundet, fordelt på tre snøkanoner.

Reservoaret er en dam som inneholder 12.000 kubikkmeter vann og har godt tilsig. For dét er viktig – å ha en vannkilde med nok kapasitet.

– Så er poenget å forstøve vannet slik at det fryser så fort og riktig som mulig, sier Mørch.

Den tekniske snøen skapes nemlig på et annet vis enn naturlig snø.

Krystallene i naturens egen korrekturlakk fryser til innenfra og ut, mens det tekniske snøfnugget fryser til utenfra og inn, og akkurat det er tilblivelsens springende punkt.

Viftekanonen skaper en slags støvsky av vann. Bransjens begrep er nukleasjon.

Det forstøvede vannet skal bråfryse til is, eller rettere sagt en slags snø. Men uten at den fortsetter å ha vann i midten, for det vil gjøre at snøen kan komprimeres og dermed kollapse.

For å si det kort: Her hører ikke vannet hjemme lenger.

Denne snøen skal være homogene iskuler.

Og som teknisk snø må den preppes, altså prepareres.

Enten den blir fraktet fra et lager ut til løyper eller bakker, eller den blir laget på stedet, så må en preppemaskin sørge for å planere den ut. Og ikke minst må snøen freses opp av maskinen for å få passende konsistens og mykere overflate.

Om kanonteknologi

– Anlegget har automatisk styring, så kanonene justerer vannvolumet i forhold til temperaturen. Jo kaldere det er, jo mer vann kan systemet pøse på med, og jo mer snøvolum blir produsert, forklarer Mørch.

Snøproduksjonen er mest energikrevende når det er marginal temperatur, altså to-tre minusgrader. Viftekanonen krever den samme mengden strøm uansett, så jo kaldere, jo bedre.

Vannet pumpes altså ut i kanonene i store mengder. Og med temmelig røft trykk, fra 20 til 50 bar. Og som Mørch understreker, dysene er svært viktige.

Slitsomt brevann

– Vi bruker keramiske dyser, de er mer slitesterke enn metall.

Det italienske selskapet han representerer har mye erfaring med kortreist vann fra isbreer. Gletscherschliff, som det heter, med mineralpartikler som sliter på dysene.

En mobil snøkanon kan for eksempel ha 16 dyser med ulik kapasitet, men det er uansett snakk om flere titalls liter per minutt.

I et fullautomatisert anlegg, som her på Holmenkollen, vil antall dyser i drift tilpasse seg til temperaturen til enhver tid.

I kanonene er trykkluft med på å forstøve vannpartiklene. Lansekanonene, for eksempel, de stasjonære enhetene som bokstavelig talt sprøyter snø ned på en 50 meter lang strekning av en langrennsløype, opererer med trykkluft på mellom seks og åtte bar.

Strømslukere

Og så trengs det selvfølgelig strøm for å drive viftene. Ganske mye strøm, faktisk.

Og hver mobile viftekanon har med seg sin egen lille værstasjon. De stasjonære lansekanonene henter informasjon fra faste værstasjoner som er spredt rundt omkring.

– Du må ha minusgrader for å lage teknisk snø, men det er også avhengig av lufttemperatur og vanntemperatur. Jo kaldere vann, jo lettere å lage snø, sier Mørch.

– Holder vannet null grader, så kan du starte snøproduksjonen med minus to grader i wet-bulbtemperatur. Holder vannet fire plussgrader, må du ha minus tre, forteller han.

Wet-bulbtemperaturen skal vi høre mer om. Den er særdeles viktig for snømakerne.

Men først skyfler vi teknikk og alkymi til side for et øyeblikk, og betrakter det hele fra et bedriftsøkonomisk blårussperspektiv: Vannets valuta.

Hva er H₂O verdt i denne sammenhengen? Hvor mye snø kan det bli av en liter vann?

The answer is blowin' in the wind.

Tatt av vinden

I en perfekt snøproduksjonsverden blir én kubikkmeter vann til mellom to og 2,5 kubikkmeter snø.

– I praksis blir det litt mindre, mellom halvannen og to kubikkmeter. Noe fordamper, og noe snø forsvinner med vinden slik at du ikke får brukt den, sier Mørch.

Og det er egentlig ikke noe hokuspokus å lage snø, mener han.

– Jeg satte sammen en liten snøkanon selv en gang. Slike dyser som brukes i bilvaskeanlegg fungerte greit. Så lagde jeg snø til en liten akebakke for ungene da de var små, forteller Mørch.

Å gripe tak i kulda

Inne i kontrollrommet ved den ikoniske hoppbakken møter vi noen av de som holder anlegget i gang.

– Vi må kjenne utstyret slik at vi kan utnytte kulda best mulig når den er der, sier Knut Oppheim Kristiansen, som er seksjonsleder for Snøanlegg i Oslobygg.

– Vi skal produsere snø i få og korte tidsvinduer, og vi kan ikke ha nedetid.

Han mener de har den tekniske løsningen som produserer mest snø i forhold til vannforbruket.

– Dette er top notch, sier han.

Robust anlegg

Holmenkollen nasjonalanlegg sto ferdig i 2011, men det er investert en del etter det.

– Et svært robust, fullautomatisert anlegg. Det gir jevn og god snøkvalitet, sier Mørch mens han setter seg ned ved skjermene som viser status for produksjonen.

– Du kan styre det hele fra en app på telefonen. Den løsningen var litt av en åpenbaring for meg da den kom. Dødsdeilig!

Mørch peker videre på skjermene.

– Kanonen vi kikket på ute ved løypa har 16 dyser. Her ser vi at akkurat nå er åtte av de 16 dysene åpne. Dysene har forskjellig kapasitet, for eksempel 30 eller 50 liter per minutt.

Og så en viktig forutsetning for hvor effektiv produksjonen er: Den nevnte wet-bulbtemperaturen. Og den bør være lav.

Grovt forklart beskriver den det viktige forholdet mellom lufttemperatur og luftfuktighet i et snøanlegg.

– Her er lufttemperaturen nå på 8,8 minusgrader. Luftfuktigheten er på 77 prosent, og da er snøleggingstemperaturen på minus 9,8 grader.

– Jo lavere luftfuktighet, jo lavere og gunstigere snøleggingstemperatur, sier Mørch.

Når vann ikke er gøy

– Det er ikke slik at jo kaldere vær, jo bedre?

– Flytende vann er ikke så gøy i 25 minusgrader, sier Mørch.

– 12-14 minusgrader er den beste produksjonstemperaturen. Det er håndtérbar kulde, men du trenger ikke være livredd.

Her i Holmenkollen ligger vannrørene nedgravd i bakken.

– Ganske mange alpinanlegg har billigere løsninger der rørgatene ligger på bakken. Hvis det ikke er gjennomstrømning i anlegget, er det fare for at vannet fryser.

Mange av snøanleggene i Norge – særlig de litt mindre – er manuelle, og dermed en billigere investering.

– Med manuelle kanoner må du ut og skru på kraner og justere etter hvert som temperatur og vær endrer seg.

20 eneboliger

Og så det virkelig kostbare elementet i snøproduksjonen: Strøm.

Mørch kikker på skjermene igjen.

– Her og nå går det med 580 kW. Det tilsvarer 20 temmelig store eneboliger med ganske sterk vinterfyring.

Mens tre av 55 snøkanoner er i drift.

Mørch beskriver hvordan spotpris og nettleie basert på effekttopp kan bli brutale utgifter for et lite idrettslag som holder en liten alpinbakke eller ei langrennsløype i gang.

– Det kan slå sinnssykt hardt ut for mange.

Balansekunsten

Å skape snø er en balanse mellom kostnader og kapasitet.

Mørch forklarer:

– Om noen vil bygge et snøanlegg, så er spørsmålet: Hvor robust anlegg vil du ha, ut fra klimaet på stedet? Skal du produsere all snøen som anlegget trenger i løpet av 100 timer? Eller 200 timer? Det definerer hvor mange kanoner og pumper som trengs.

– Før var snøproduksjon et supplement til natursnø. Du skulle sørge for å dekke en kul som hadde lett for å bli kjørt ren for snø, for eksempel, sier han.

I dag må et alpinanlegg helst produsere for hele bakken, og med lengst mulig sesong. Den investeringen kan bli dyr.

Neste vinter

Ifølge Mørch er det rundt 200 alpinanlegg i Norge.

– Typisk før var det ganske små anlegg som åpnet når det var kommet passe med snø. Etter hvert kjørte du ned på torva og grusen.

Nå forventer de fleste alltid perfekte forhold, både til langrenn og alpint. Og mange er ute etter tidlig-snø.

– Tendensen i været nå for tiden er at sommertemperaturen holder seg lenger utover høsten, og så blir det plutselig kaldt. Det betyr dårligere forhold for å lage snø.

Han peker på at flere anlegg har begynt å bruke kjøletårn for å sørge for at de har vann med riktig temperatur.

– Og det blir mer og mer helautomatisk produksjon, gjerne også om natta i perioder hvor det er minusgrader om natta og plussgrader om dagen. Det har vi hatt i flere år her i Holmenkollen.

Firmaet han jobber for har hovedkontor i Bolzano i Italia. Han forklarer at generelt varmere vær har større konsekvenser i sentral-Europa enn i Norge.

– De sliter mer enn vi gjør. Mange skisteder i Alpene har sluttet med å investere tungt i anlegg som ligger lavere enn 1500 meter over havet.

– I bransjen her hjemme er det råeste av alt at alle er så utrolig optimistiske: «Ja, vi hadde en ganske dårlig vinter nå, men bare vent til neste!»