Grønt stål i Europa rykker lenger unna: Mangler avgjørende energikilde

Mens Europa ruster opp med flere krigsskip og stridsvogner, blir drømmen om å produsere militært materiell og annen teknologi – som vindturbiner og elbiler – med klimavennlig stål stadig fjernere. «Grønt stål» ble lansert som en klimavennlig revolusjon, men fremstår nå mer som et forlis.

I alle fall med mindre Europa får kontroll på én helt avgjørende faktor.

Slik advarer stålindustrien selv, og setter et stort, nedslående spørsmålstegn ved et av Danmarks mest lovende eksporteventyr.

Europa sliter nemlig med skyhøye energipriser og en økende trussel fra Russland og resten av «ondskapens akse», som dytter klimaet lenger ned på den politiske dagsordenen.

– Det finnes ikke en forretningsmodell for grønt stål i Europa, slo Alex Eggert, generaldirektør i den europeiske stållobbyen Eurofer, fast i et nylig intervju med Financial Times.

Han gikk ikke nærmere inn på hvem som har regnet på det, men tegnene vises blant annet sør for grensen.

Grønt stål henger uløselig sammen med grønn hydrogen – altså hydrogen produsert ved elektrolyse, der vann (H₂O) spaltes med fornybar strøm. Fordi prisen på grønn hydrogen ser ut til å bli langt høyere enn bransjen tidligere har antatt, påvirker det også stålproduksjonen.

Stålprodusenten ArcelorMittal kunngjorde forrige uke at de, til tross for statlig støtte fra den tyske regjeringen tilsvarende 15 milliarder norske kroner, legger planene om å omstille to stålverk til hydrogendrift på is.

Krisen har også rammet den tyske stålgiganten Thyssenkrupp, som alene står for omtrent 2,5 prosent av Tysklands totale CO₂-utslipp, og som nå må si opp 11.000 ansatte – 40 prosent av arbeidsstyrken – innen 2030. Selv om Tyskland rammes hardest, kan krisen spre seg til den danske hydrogenindustrien.

Danmark vil levere

Nettopp Thyssenkrupp, som forbrenner store mengder kull i 100 meter høye ovner for å oppnå temperaturen som trengs for å utvinne råjern, undertegnet for halvannet år siden en intensjonserklæring med bransjeorganisasjonen Dansk Industri (DI). DI representerer blant annet aktører med planer om grønne hydrogenfabrikker i Jylland.

– Grønn hydrogen er og forblir helt avgjørende for den grønne omstillingen i Europas store industribedrifter. Og en stor del av den bør de hente i Danmark, sa direktør for DI Energi, Troels Ranis, i november 2023.

I forkant hadde Rambøll, Dansk Energi, Cip-fondet og andre beregnet at Danmark kan eksportere grønn hydrogen og hydrogenteknologi for opptil 100 milliarder kroner årlig – som et «vindeventyr 2.0» og en gullkantet forretning, ikke bare for bedriftene, men også for staten.

Intensjonserklæringen forsøkte å presse politikere på begge sider av grensen til å få på plass rørledninger fra de grønne hydrogenfabrikkene i Jylland og ned til den tunge tyske industrien. Hydrogen tar så stor plass at det ikke lønner seg å transportere det med lastebiler eller skip.

Men hydrogenrørene lar vente på seg – både i Danmark og Tyskland. Samtidig avdekket Ingeniøren i fjor at 14 av 17 planlagte hydrogenfabrikker i Danmark enten er forsinket eller kansellert. En viktig årsak er at kjøperne – de tyske industrigigantene – ikke vil betale ekstra for grønt hydrogen.

Verken eksperter, bransjen selv eller den danske regjeringen tror lenger at det er mulig å nå målet om å ha hydrogenfabrikker med samlet kapasitet på 4–6 gigawatt innen 2030. Det endelige dødsstøtet kom i desember i fjor, da ingen meldte seg til å bygge ut historiens største danske havvindparker.

Disse skulle nemlig levere store mengder billig strøm «bak måleren» – altså utenom det kollektive strømnettet – direkte til hydrogenfabrikkene. Det samme bildet gjelder i resten av Europa. Selv om EU har delt ut støtte tilsvarende over 150 milliarder kroner, manglet endelige investeringer for fire av fem prosjekter i april.

Dyrere stål

Paradoksalt nok skyldes problemene for grønt stål også at prisen på stål skjøt i været etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022.

Hydrogenfabrikker krever nemlig ikke bare enorme mengder billig, fornybar strøm, men også store mengder stål til tankene der hydrogenet fremstilles og lagres.

Det samme gjelder vindturbinene som skal produsere strømmen til fabrikkene – og som består av 60–80 prosent stål. Stål er vanskelig å erstatte fordi det både er ett av verdens sterkeste materialer og relativt lett sett i forhold til bruddstyrken. Høna-og-egget-problemet er vanskelig å løse, og utsiktene ser mørke ut.

I fjor anslo BloombergNEF at kostnadene ved å produsere grønn hydrogen ville falle kraftig og nå samme nivå som fossil hydrogen i 2030. Men da analytikerne oppdaterte prognosen for noen måneder siden, ble dette skjøvet til etter 2050.

– De høyere kostnadene ved å produsere grønn hydrogen uten subsidier eller insentiver betyr at det fortsatt vil være vanskelig å kutte utslipp i sektorer der det er vanskelig å redusere (som stålindustrien), sa BloombergNEF-analytiker Payal Kaur i forbindelse med oppdateringen.

Det er mange grunner til at hydrogenfabrikkene foreløpig ikke går opp økonomisk. En av de viktigste er mangelen på billig strøm, noe som også undergraver en annen metode for å produsere grønt stål: i lysbueovner som smelter metall med elektrisitet.

Omtrent halvparten av Europas stålverk bruker lysbueovner, men de er bare så grønne som strømmen i kontakten – og akkurat som for de hydrogenbaserte lønner de seg bare hvis strømprisen er lav nok. Det er den foreløpig ikke.

Det ser mørkt ut

I 2024 betalte industriforbrukere i EU rundt 1,50 kroner per kilowattime. Til sammenligning betalte amerikanske og kinesiske forbrukere cirka 60 øre – altså om lag 2,5 ganger mindre enn i Europa. Dette har EU-kommissær Dan Jørgensen fått i oppdrag å gjøre noe med.

Europas stålindustri tar i dag betydelig høyere priser for grønt stål, som blant annet produseres i Boden i Nord-Sverige. Dersom produksjonen slipper ut 20 prosent mindre CO₂ enn konvensjonell metode, koster det klimavennlige alternativet omtrent 20 prosent mer – rett og slett fordi det er dyrere å lage.

Problemet med at det ikke lønner seg å velge det klimavennlige alternativet, er at hele den grønne omstillingen i stålindustrien – som i dag står for henholdsvis 5 og 7 prosent av Europas og verdens CO₂-utslipp – stopper helt opp, dersom den da ikke allerede har gjort det.

I tillegg til å få ned strømprisen og opp farten på hydrogenproduksjonen, mener Alex Eggert fra EUs stållobby Eurofer at løsningen ligger rett foran oss. Det handler i bunn og grunn om å gjøre grønt stål konkurransedyktig.

– Når hydrogeninfrastrukturen (med rørledninger på tvers av landegrenser og lagre) er etablert over hele Europa, vil prisen falle.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig for TUs abonnenter gjennom vår samarbeidsavtale.