Bellona: Å bruke CO₂ til plast er ikke et godt klimatiltak

Fredag skrev TU om prosjektet PyroCO2, hvor Sintef og en rekke partnere skal bygge et nytt pilotanlegg for gjenbruk av CO₂ til plast. Anlegget skal ligge på Herøya i Porsgrunn og bruke CO₂ fra den lokale industrien.

Prosjektet har fått 440 millioner kroner fra EU, og markedsfører seg med mål om å produsere klima-positivt aceton laget av industriell CO₂ og hydrogen fra fornybar energi.

Men Miljøstiftelsen Bellona vil ikke gå god for dette som et klimatiltak:

– Fossil CO₂ til plast ikke tar karbonet ut av kretsløpet, fordi CO₂-en til slutt vil slippes ut gjennom forbrenning eller havner i miljøet som mikroplast, sier seniorrådgiver i Bellona, Eivind Berstad, som er sivilingeniør i industriell kjemi og bioteknologi.

– Plast vil være nest dårligst

Berstad mener at CO₂ fra fossile kilder bør betraktes som et avfallsprodukt som gå til permanent lagring; CCS.

– Klimaeffekten kommer av hvor lenge CO₂ blir værende i produktet. Jo lengre, jo bedre. Så bruk av CO₂ til mineralisering som sement-lignende produkter begynner å nærme seg en lagringseffekt. Syntetisk drivstoff har kort levetid, så det er lavest klimaeffekt. Plast vil være nest dårligst, sier Berstad.

Han sier at klimaeffekten er nokså begrenset hvis det tar mindre enn 500 år før CO2 blir sluppet ut igjen, og mener hele ideen om en «sirkulær karbonøkonomi» er problematisk:

– Det gir inntrykk av at CO₂ er en verdifull ressurs som bør gjenbrukes, på samme måte som kobber, stål og andre ressurser et moderne samfunn er avhengig av, sier Berstad.

– Distraherer oss fra effektive tiltak

Bellona-rådgiveren har heller ikke tro på argumentet om at plasten kan resirkuleres i en evig loop.

– Produsentene har ikke kontroll på hvor plasten blir av. I dag blir nesten 100 prosent til CO₂ i atmosfæren. Etter hvert kan man forhåpentligvis lagre CO₂ fra avfallsforbrenning, men det er vanskelig å se for seg en lukket plastsyklus, mener Berstad.

Selv om han liker tanken på at plast lages av CO₂ i stedet for av råolje, mener han det er lite realistisk å lage så mye syntetiske hydrokarboner at man hindrer oljeutvinning.

Berstad og Bellona har tidligere vært svært kritiske til syntetisk drivstoff laget av hydrogen og CO₂.

– Grunnen til at vi slår ned på dette, er at det distraherer oss fra tiltak vi kan gjøre i dag, basert på en idé om noe som kan bli. Det kan være fristende å se på nye ideer, men ofte viser det seg å ikke være realistisk i stor skala. Da har man gått glipp av mye tid, sier Berstad.

Energikrevende

Et annet problem Bellona ser, er energibruken. PyroCO2 trenger hydrogen for å omgjøre CO₂ til eddiksyre. Å lage grønt hydrogen krever store mengder strøm.

– Det er flere hydrogenatomer enn karbon i plast, så utfordringen for slike prosjekter er ofte et enormt energiforbruk, både til CO₂-fangst, hydrogenproduksjon og til synteseprosessen. Energi- og hydrogenforbruket blir avgjørende for om plastproduksjon fra CO₂ er fornuftig i stor skala, sier Berstad.

Bård Bergfald, daglig leder i Bergfald Miljørådgivere, ser derimot på gjenbruk av CO₂ (kalt CCU) som en måte å skaffe de karbonatomene kjemikalieindustrien trenger.

– CCS er et bra klimatiltak, mens CCUS er et råstofftiltak, sier Bergfald, som selv jobbet i Bellona i starten av sin karriere.

Han viser til at verden bruker cirka 0,5 milliarder tonn karbon i dag, og at nesten alt kommer fra olje og gass. Dette er anslått å doble seg innen 2050.

– Det er ikke mulig å erstatte med biologisk materiale uten å gjøre massiv skade på naturen, og det er ikke realistisk å gjenvinne alt fra kjemikalier. Da står man igjen med bruk av CO₂, mener Bergfald.

Særlig interessant for Norge

Han mener at metoden kan kombineres med CCS, hvor man kan bruke deler av den fangede CO₂-en til kjemikalier. Og teknologien finnes allerede.

– Nærmere 300 millioner tonn CO₂ konverteres til kjemikalier i dag. Prinsippet er ikke nytt. Ficher og BASF bygget det første CO₂-til-metanol-anlegget i 1922. Den eneste grunnen til at ikke er mer av det, er at det er billigere å plyndre verdens karbonressurser, sier Bergfald.

Han sier at slik gjenbruk av karbon kan være særlig interessant her til lands, fordi Norge har en del industri som slipper ut konsentrert CO₂. Slike avgasser vil være billigere å samle og prosessere enn avgassen fra et fossilt kraftverk, som har lavere konsentrasjon av CO₂.

– Mangan-anleggene er den mest lavthengende frukten. Der har du helkonsentrert CO₂ fra lukkede ovner; en tredjedel er CO₂ og resten er karbonmonoksid, som kan brukes som energi.

– Hva gjøres med disse gassene i dag?

– I dag brennes det. Nede på Herøya ser du en stor blå flamme.

– Hvordan vil vi se på det om 20 år?

– Helt absurd. Det er allerede galskap, sier Bergfald.

Eramet skal selge CO₂ til flydrivstoff

Roger André Westgård i mangan-produsenten Eramet sier at ovnsgassen deres tradisjonelt har vært solgt som energi til Yara, som holder til på nabotomta. Dette samarbeidet skal tas opp igjen i løpet av juni. Da skal Yara igjen kjøpe 60–70 prosent av ovnsgassen.

Westgård sier at Eramet også er i dialog med 3–4 andre aktører om bruk av CO₂ fra ovnsgassen. Ingen av disse driver med plastproduksjon, men planlegger å lage syntetisk flybensin.

Blant annet har Eramet en intensjonsavtale med Nordic Electro Fuel om å selge 12,5 prosent av CO₂-en sin til dem, med en opsjon på det dobbelte.