Gravrøveri var en egen, spesialisert næring på 1700- og 1800-tallet.
Derfor valgte noen pårørende å gravlegge de døde i låste jernkister.
Noen oppfinnere kom med mer aggressive løsninger, som å montere granater i kistene.
historie
Da likkistene måtte få granater
Minst én gravrøver ble drept av en armert kiste.
Å bryte seg inn i en grav og stjele det som måtte finnes er en eldgammel idé. Egyptiske faraoer kunne få med seg store skattkammere til det hinsidige, og ble gravlagt på hemmelige steder av nettopp den grunn.
Mange norske gravhauger fra jernalder og vikingtid er plyndret, og det skjedde allerede i gammel tid.
På 1700- og 1800-tallet grep gravrøveriet om seg i engelskspråklige land som Storbritannia og USA, nå på alminnelige kirkegårder og gravlunder.
Verdien lå ikke så mye i smykker og juveler, som i selve liket. Det fantes et stort, svart marked for døde kropper, og helst skulle de være så ferske som mulig.
Legevitenskapen hadde tatt sine steg framover, og forståelsen av menneskekroppens anatomi var viktig for leger og studenter.
Barberer og kirurg
Å bli kirurg var ikke lenger bare en videreføring av å være barberer (også de håndterte kniver i jobben), og bruke kniv og sag til å amputere kroppsdeler.
Nå var legeutdannelsen blitt et mer avansert universitetsfag, selv om mye fortsatt manglet. For eksempel hygiene. Svært få leger forsto at det å vaske hendene kunne være viktig. Eller å vaske instrumentene.
Men man hadde begynt å trenge lenger inn i menneskekroppens mysterier. Undervisningen krevde grundige studier i anatomi. Disseksjon, det å blottlegge kroppens oppbygning, ble en egen disiplin.
Legene og undervisningsstedene trengte dermed døde mennesker å skjære i.
Den grunnleggende tilgangen på slike eksemplarer var strengt regulert. Det kunne være tiggerfanter som hadde dødd av seg selv, men som oftest var det henrettede forbrytere.
Tilbudet var dessverre langt lavere enn etterspørselen.
Litt statistikk fra Skottland: Fra 1752 til 1800, altså gjennom nesten 50 år, ble bare 43 henrettede personer levert som objekter for disseksjon.
Desperasjon
På toppen av alt: I 1823 ble dødsstraffen fjernet for flere typer av forbrytelser i Storbritannia.
Både leger og medisinske utdanningsinstitusjoner var nå tidvis desperate, og villige til å betale gode penger for ferske lik – uten å gå i detaljer om hvor de kom fra.
I 1788 ble det opptøyer i New York etter at en mann fant ut at noen leger hadde tatt for seg og dissekert deler av kroppen til den avdøde kona hans.
Året etter ble gravrøveri ulovlig i New York, men det hjalp lite.
De knabbet kropper
Det var penger å tjene på ferske lik. Gravrøveri var blitt en egen næring. De nattarbeidende tyvene ble kalt resurrectionists – «gjenoppstandelsesmenn». Eller body snatchers, som kan oversettes med «kroppsknabbere».
Denne type virksomhet var temmelig omfattende i Storbritannia fram til 1832. Da kom en ny lov som ga leger og medisinstudenter lovlig tilgang til mange flere lik. De som hadde dødd på sykehus eller i fengsler, folk uten familie og som ellers hadde havnet i en anonym grav.
Før dét hadde flere bander spesialisert seg på å skaffe kadavere til disseksjonsbransjen.
Anatomisk senter
For den som ville studere anatomi i Europa på begynnelsen av 1800-tallet var Edinburgh i Skottland stedet. Et ledende sentrum i så måte, men det var underskudd på lik.
Her ble to beryktede gravrøvere avslørt i 1828: William Burke og William Hare. De hadde stjålet døde kropper fra kirkegårder, men de hadde også gått et steg videre: De hadde tatt livet av folk for å selge likene.
En av kundene var legen Robert Knox, som dissekerte døde legemer under sine forelesninger i anatomi.
Hare var kronvitne under rettssaken, og slapp dermed unna. Burke ble dømt og hengt. Liket hans ble ironisk nok dissekert.
Skjelettet finnes fortsatt i Anatomical Museum i Edinburgh.
Mellom 500 og 1000 lik
Like etterpå ble The London Burkers rullet opp, en gjeng som var inspirert av skottene, derav navnet. En av dem hadde stjålet og solgt mellom 500 og 1000 lik i løpet av 12 år.
Men de hadde drept noen mennesker også, og to medlemmer av gjengen ble dømt og hengt (og deretter dissekert).
Særlig i Skottland sørget mange pårørende for at familiemedlemmene ble begravet i en såkalt mortsafe – et jernbur rundt kista som skulle gjøre det umulig eller i hvert fall mye vanskeligere å få fatt i liket.
Så sent som på 1870-tallet var sensasjonelle historier om body snatching å lese i avisene i USA.
Presidentens far og sønn
En historie peker seg ut. Den tidligere kongressmannen John Scott Harrison døde i Ohio i mai 1878, 73 år gammel. Han var sønn av president William Henry Harrison og far til president Benjamin Harrison.
På kirkegården merket familien seg at det nylig begravde liket til en yngre slektning hadde forsvunnet fra gravstedet, så de tok sine forholdsregler.
Harrison ble gravlagt under et lite hvelv av murstein, med tunge steiner og betong på toppen.
I tillegg skulle en innleid vaktmann kontrollere gravstedet hver time om natten den første måneden. Likevel tok det ikke mer enn 24 timer før gravrøvere hadde boret åpninger i hvelvet og stjålet liket.
To av sønnene til Harrison visste ikke det ennå da de reiste til Ohio Medical College i Cincinnati for å lete etter kroppen til den yngre slektningen.
Det de fant var liket til en eldre herre – og den ene sønnen skal ha utbrutt «My God, that's my father!»
Slektningen hadde blitt sendt til en annen stat. Kroppen hans ble funnet i et fat med saltlake på University of Michigan Medical School.
Det hendte visstnok at gravrøverne lagret kroppene i brennevinsfat også, for varighetens skyld. Og solgte brennevinet etterpå.
Nye tekniske løsninger
Når slike skandaler kunne skje, er det ikke rart at oppfinnerne så muligheter.
En velkjent løsning var mortsafen, jernburet rundt kista. Eller å legge liket i en ekstra tung og solid støpejernskiste. Eller hemmelige låsemekanismer.
Men nå kom det mer aggressive tiltak, vi kan faktisk kalle det kistevåpen, for de var ment å skade eller endog drepe gravrøverne.
Kunstmaleren og oppfinneren Philip K. Clover, også fra Ohio, søkte om patent for sin kistemine rundt en måned etter skandalen rundt tyveriet av kroppen til Harrison.
Og 8. oktober 1878 fikk han amerikansk patent på sin Coffin-Torpedo, ment å hindre «uautorisert gjenoppstandelse,» som det står i patentet.
Innretningen kan kanskje beskrives som en stor haglpatron eller en liten antipersonellmine. Det var et 15 centimeter langt jernrør, fylt med en kruttladning og grove hagl.
Det hele var montert i hodeenden av kista, med snorer festet til armer og bein på liket.
Når forbryteren så tok tak i kroppen for å løfte den ut av kista, så ville ladningen gå av, sånn i passe hodehøyde med gravrøveren.
Og oppfinnelsen virket
Og konstruksjonen fikk faktisk demonstrert sin virkning, i hvert fall ved ett tilfelle.
I januar 1881 var tre gravrøvere i gang med å sikre seg et lik i Mount Vernon, Ohio. En av de tre, Dipper, som han ble kalt, ble drept av en liten eksplosjon fra en slik innretning.
En annen av røverne brakk beinet. Den tredje fikk lempet ham opp på en slede og stakk av, men ble senere pågrepet.
I 1881 fikk en annen herre fra Ohio, T. N. Howell, patent på minst to forskjellige innretninger som han kalte Grave Torpedo.
Tidlig på 1900-tallet sørget ny lovgivning i USA for at utdanningsinstitusjonene fikk mye større lovlig tilfang av døde menneskekropper. Samtidig gjorde bedre kjøleteknologi at likene holdt seg mye lenger.
Dermed forsvant det svarte kadavermarkedet.
Kilder: Hagley.org - Hagley Museum, Delaware, USA, Bbc.co.uk, bhpsite.org (Benjamin Harrison Presidential Site) og Wikipedia
