Våpnene som skulle feie fienden vekk

Tyskerne skal ha vært først ute, men dét er en smule omdiskutert.

Sikkert er det at de under første verdenskrig så behovet for et lett personvåpen med høy skuddtakt, som soldatene kunne bruke i skyttergravene.

Ordinære rifler kunne fort bli lange, tunge og uhåndterlige i nærkamp.

Hugo Schmeisser, som arbeidet for Bergmann Waffenfabrik, kom sammen med flere andre fram til Maschinenpistole 18/I.

Den veide drøye fire kilo og hadde en skuddtakt på opptil 500 skudd i minuttet. Kaliberet var 9 mm Parabellum (også kjent som 9 mm Luger).

Schmeisser fikk senere navnet sitt knyttet til den legendariske maskinpistolen MP40, som han egentlig ikke hadde så mye å gjøre med utviklingen av.

Men han var mannen bak det tyske automatgeværet Sturmgewehr 44 (StG 44), en overlegen konstruksjon i sin tid – og forløperen til AG3.

Noen tusen Bergmann MP 18 maskinpistoler ble levert til den tyske fronten før krigen var slutt, men det er litt uklart hvor mye de faktisk ble brukt.

Kopierte fienden

Noen mennesker på den andre siden av Atlanteren fant konstruksjonen så interessant at de begynte å utvikle egne løsninger.

En maskinpistol er på sett og vis en forvokst pistol som er laget for helautomatisk ild. Trykker du inn avtrekkeren, smeller det til magasinet er tomt.

Våpenet har som regel en rekyloperert mekanisme.

Kjernen i konstruksjonen er løsningen for å forsinke sluttstykkets bevegelse. Det er veldige krefter i sving inne i et våpenløp idet skuddet smeller.

Ammunisjonsfabrikantene opererer for eksempel med et maksimalt trykk på rundt 240 megapascal (35.000 psi) for et utbredt pistolkaliber som 9 mm Parabellum. Riflekalibre ligger atskillig høyere.

Først når kula er ute av løpet og kammertrykket har sunket, skal rekylen gjøre at sluttstykket begynner å bevege seg bakover for å kaste ut tomhylse og hente ny patron.

På engelsk kalles slike mekanismer blowback, og det finnes mange varianter, noen med forskjellige former for låsing.

På norsk blir det helst oversatt til tungt sluttstykke, som enkelt sagt betyr at massen og tregheten i sluttstykket forsinker bevegelsen bakover.

En pionér

Den amerikanske obersten John T. Thompson tok i 1920 patent på Thompson submachine gun, som raskt fikk tilnavnet Tommy Gun.

Den veier 4,5 kilo og bruker stavmagasiner med 20 eller 30 patroner.

Mest kjent er den nok med de runde trommelmagasinene med plass til 50 eller 100 patroner.

Et fullt 100-skudds magasin veier sine 2,5 kilo det også.

Kaliberet var 45 ACP, det samme som i M1911 Colt-pistolen.

Thompsons maskinpistol ble kalt trench sweeper eller trench broom. En feiekost for skyttergravene, altså.

Men første verdenskrig var over før han var ferdig med sin prototyp.

Litt senere ble den satt i produksjon. Brorparten ble laget av fabrikken Auto-Ordnance på 1920-tallet.

Selv om både hæren og marinekorpset i og for seg likte tanken, kjøpte de ikke så mange maskinpistoler.

Tommy Gun ble desto mer populær som et av gangsternes favorittvåpen under 1920- og 1930-tallet, for eksempel under den beryktede St. Valentine’s Day-massakren i Chicago i 1929.

Den fikk også det ironiske tilnavnet Chicago typewriter (Chicago-skrivemaskinen).

US Army tok våpenet i bruk i 1928.

Noen år senere dro det seg til mot krig i Europa igjen, og amerikanerne begynte å se seg om etter alternativer.

Tommy Gun var et utmerket våpen på sitt vis.

Særlig de tidligste eksemplarene, som ble laget av Colt-fabrikken, kan betegnes som de reneste smykker. De er svært ettertraktet blant våpensamlere.

Men våpenet var kostbart, og tidkrevende å produsere. Det gikk med mye stål, nå snart en knapp ressurs.

Panikkvåpenet

Stengun er blitt kalt et panikkprodukt.

Britene hadde lite av slike våpen da andre verdenskrig brøt ut i 1939.

Så havnet de i små konfrontasjoner med tyske styrker, som hadde svært effektive maskinpistoler.

Først bestilte britene Tommy Guns fra amerikanerne. Det var ikke billig.

Snart oppfant de noe eget.

Stengun er en billig og enkel sak som mange mekaniske verksteder var i stand til å produsere på noen timer.

Kaliberet var 9 mm Parabellum, opprinnelig fra Østerrike, noe som var blitt en slags tysk standard for håndvåpen tidlig på 1900-tallet.

I løpet av noen tiår ble patronen populær blant væpnede styrker og politi over hele verden.

Den norske oppfinneren og ingeniøren Bror With fikk produsert flere hundre illegale Stenguns i Norge under andre verdenskrig.

Fettpressa

Amerika var blitt demokratiets arsenal og skulle bruke sin mektige industrielle kapasitet til å lage våpen.

US Army skjelet hen til britenes Stengun, særlig at den var så rask og enkel og ikke minst billig å lage.

I starten av krigen konstruerte amerikanerne maskinpistolen M3 i kaliber 45 ACP. Etter hvert kom det konverteringssett til 9 mm.

Maskinpistolene var populære under andre verdenskrig.

Her lærer engelske Cecil Appleby (17) å håndtere en Tommy Gun i 1942.

Jake McNiece i berømte 506. fallskjermregiment med sin Tommy Gun.

Snart skal han hoppe ut av et fly over Normandie.

Amerikanske 6. panserdivisjon har tatt to tyske soldater til fange i Frankrike i august 1944. Våpenet er en M3.

Sersjant Harvey Woodward med M3 og stridsvogn, et sted i Frankrike i november 1944. Bak skimter vi en M2 Browning.

Ord som «grasiøs» eller «elegant» brukes aldri om M3. Noen kalte den rørleggerens mareritt.

Navnet som virkelig festet seg, er Grease Gun – fettpressa.

Stygg og billig, i hovedsak stanset ut av stålplater, som regel hos General Motors.

Men enkel å bruke, velbalansert og med lav skuddtakt (opp mot 450 skudd i minuttet).

I likhet med Stengun bar patronmagasinene til M3 preg av dårlig design, og det kunne blant annet resultere i forkilinger.

Men i motsetning til den britiske maskinpistolen hadde M3 deksler som gjorde den mindre utsatt for å få sand og støv i mekanismen.

Amerikanske styrker fant at den fungerte bedre enn Tommy Gun i jungelkrig og at den var enklere å vedlikeholde.

M3 ble populær blant sjåfører, stridsvognbesetninger og fallskjermjegere.

Under andre verdenskrig ble det laget 600.000 eksemplarer av fettpressa, og noen gjorde tjeneste helt til 1990-tallet.

Kilder: britannica.com, Imperial War Museum, warfarehistorynetwork.com, Wikipedia