Når alarmen går, er de på plass innen 72 timer

Sju dager etter at den russiske ubåten Kursk havarerte i Barentshavet i august 2000 sto skotten Thomas Heron klar til å bistå i redningsforsøket.

Han var seniorpilot på redningsubåten LR5, operert av James Fisher Defence, og lå på havoverflaten der den russiske ubåten lå på 108 meters dyp.

De var sendt ut på vegne av russiske myndigheter, som i flere dager hadde avslått utenlandsk hjelp og forsøkt å redde ut mannskapet selv. Antakelig var det allerede for sent.

– Det var det nærmeste vi noen gang har kommet en virkelig redningsoperasjon, sier Heron til TU.

Han og spesialistene fra JFD vurderte alle scenarioer hvor overlevelse var mulig, og var ganske sikre på at om det fremdeles var liv om bord så ville de være i stand til å redde dem ut.

– Slik gikk det ikke, sier han.

Natos ubåtredning

I 2006 ble LR5 besluttet erstattet av en ny redningsfarkost. Den heter Nemo og ble bygget av Rolls-Royce. Den inngår i Nato Submarine Rescue System (NSRS), som denne torsdagen i april øver på ubåtredning i Bergen under øvelsen RescuEX EAST 26.

Scenarioet er en norsk ubåt som har havarert i Bergen havn etter å ha kommet borti en gammel sjømine fra andre verdenskrig. Om bord har mannskapet fordelt seg i to seksjoner bak lukkede skott.

Det er simulert. Ingen skal faktisk hentes ut av en ubåt. Men norsk, britisk og fransk militært og sivilt personell må jevnlig trene på denne typen operasjoner.

Miniubåten kan gå til 610 meters dyp, og hente ut rundt 13 personer fra redningsluken på en ubåt. De klatrer inn i et trykkammer i Nemo, og blir deretter fraktet til overflaten hvor den heises om bord, og mannskapet sluses videre inn i trykkamre for dekompresjon.

Deretter kan Nemo dykke på nytt, og gjenta operasjonen til alle om bord i havaristen er hentet ut.

Forsikringspolise

Heron kaller det en av de beste forsikringspolisene på planeten.

– Det gir forsvaret selvtilliten til å gjøre det de må gjøre, og være sikre på at i tilfelle de trenger noe som oss, så er vi tilstede og godt trent. Kapasiteten finnes, og den er klar til innsats, sier han.

NSRS er en felles kapasitet eid av Norge, Storbritannia og Frankrike. Systemet er basert i Storbritannia, der britene administrerer beredskapen på vegne av landene. Selve operasjonen og vedlikeholdet utføres av JFD, som stiller blant annet piloter, teknikere og operatører.

NSRS er et modulært redningssystem, bestående av miniubåten Nemo, ROV, løfteutstyr, trykkamre, kontrollrom og annet støtteutstyr. Til sammen utgjør dette rundt 350 tonn containerisert utstyr, som kan fraktes med lastebiler eller militære transportfly.

Systemet er denne dagen montert på Kystvaktens KV Bergen, men kan monteres på en rekke fartøy som kan fungere som redningsskip.

Stasjonert i Storbritannia

Om en ubåt havarerer i virkeligheten, starter redningsaksjonen lenge før Nemo senkes i sjøen.

Andy Sharp, britisk kommandørkaptein og teamleder for NSRS, forklarer at nødvarselet først går til den britiske ubåtredningsledelsen i Northwood. Derfra får JFD beskjed om å mobilisere.

– Fra jeg ber JFD mobilisere, går klokken. Vi har 72 timer på oss til å starte den første redningen, sier Sharp.

Da skal utstyret fraktes til et skip eller en flyplass, og parallelt sendes en ROV av gårde til havaristen. Den skal være på plass senest 56 timer etter nødmeldingen. Den skal undersøke ubåten, etablere kontakt og klargjøre området for redningsfarkosten. Ved behov kan ROV-en også levere utstyr som hjelper mannskapet med å holde luften pustbar.

– Innen 72 timer skal vi ha mobilisert, flyttet, kontrollert og kommet fram, sier Sharp.

I Bergen er det den siste delen det øves på. Markører overføres fra Nemo og videre over i trykkamrene på KV Bergen for dekompresjon.

– Dette er siste del av en ganske lang øvelse. Vi øver jevnlig for å sikre at vi er klare til å reagere på en ubåtulykke, sier Sharp.

Når Nemo går ned, legger den seg over redningsluken på ubåten. Systemet er laget for å koble seg til en ubåt som ligger med inntil 60 graders vinkel. På undersiden har Nemo det som kalles et skjørt, en klokkeformet del med gummipakning som legger seg inntil ubåten. Deretter pumpes vannet ut av skjørtet, og havtrykket presser Nemo på plass.

– Jo dypere vi er, desto sterkere blir tettingen, sier Sharp.

Nemo har en separat kommandoseksjon for pilotene, og et redningskammer for ubåtmannskapet. Hvis en havarert ubåt tar inn vann, kan trykket stige. Dermed kan mannskapet ha oppholdt seg i forhøyet trykk i flere dager.

Over i trykkammer

– Hvis de går rett til overflaten, kan de få trykkfallsyke. Da kan det danne seg nitrogenbobler i vevet og gi alvorlige symptomer, sier Rune Skjåstad.

Han er dykkerlege og leder for Undervannsbåt- og dykkelegens kontor i Forsvarets sanitet.

Derfor må de overføres fra Nemo til trykkamre uten at trykket faller ukontrollert. Først når de er overført dit, kan trykket reduseres gradvis.

– Sykepleierne som er der inne, blir der gjennom hele dekompresjonen. Og den kan jo ta to-tre dager, sier han.

Legene er vanligvis på utsiden av kammeret, men kan gå inn ved behov. Sykepleierne blir inne sammen med pasientene og kan gi blant annet væske, antibiotika, smertestillende og beroligende.

Skjåstad beskriver ubåtredning som en øvelse i tålmodighet. Trykkammeroperasjoner krever kontrollpunkter, lukkede luker og adskilte trykkfaste seksjoner.

– Vi medisinske kan av og til synes at ting går litt sakte. Men på grunn av sikkerheten kan ting ta ganske mye lengre tid når det er så komplisert som det er med et trykkammer, sier Skjåstad.

Dykket til 603 meter

Før KV Bergen kom til Jekteviken i Bergen, ble systemet mobilisert i Rosyth i Skottland. Deretter gikk turen til Rosendal hvor Nemo dykket til 603 meters dyp.

På bunnen lå en målplate som simulerte redningssetet på en havarert ubåt. Der øvde de på å dokke Nemo, etablere tett forbindelse og åpne luken. Dette som del av en resertifisering som gjøres jevnlig.

– Dette er et komplekst system. Men teknisk har det gått helt etter boken, sier Per Frekhaug, redningsoffiser i ubåttjenesten.

Han beskriver øvelsen som en test av mer enn utstyret. Systemet skal fungere med sivile operatører, militært personell og helsepersonell fra tre land.

– Det er en samhandling mellom tre nasjoner, tre forskjellige språk og tre kulturer.

– Det er alltid spennende når du skal koordinere 150 folk som skal løpe alle veier. Men vi er veldig fornøyde så langt, sier han.