Kanonene som sperret Skagerrak

Nesten lengst sør i Norge: Navnet Skagerrak skal visstnok bety den rake veien østover, mot Skagen i Danmark.

Derfra går den lange skipsleia videre, gjennom Kattegat og Øresund og inn i Østersjøen.

Fra en fjellknaus like sør for Kristiansand ser du 28 kilometer utover havet, utover Skagerrak.

Det er en klar dag, du kan skimte noe som må være et stort skip der ute i horisonten. Kanskje vet du også at fergen til Hirtshals ikke bruker mer enn drøye tre timer på å krysse strekningen over til Danmark.

Her peker det 19,76 meter lange løpet til en kanon ut mot Skagerrak den dag i dag.

Under og bak den store kanonen er en bunker blant annet for granater og krutt og alt som trengtes for å drive kanonen. I ett av flere rom lengst bak står et digert dieselaggregat, produsert av tyske Deutz i 1940. Det er enkelt å starte for den som kan det.

Med strømmen som aggregatet produserer går det fortsatt an å heve og senke kanonløpet, som veier 185 tonn med rekyldempere og alt. Den som forstår seg på det kan også siderette (svinge) hele kanontårnet på 337 tonn helt rundt hvis det trengs.

Dagens museumskanon ble avfyrt siste gang i 1957. Arild Andersen har alltid vært litt lei seg for at han ble født to år senere.

En drøy kilometer nord for kanonen: En bunker som var granatlager, kamuflert som en fjellknaus for allierte bombefly.

Og bakom glitrer Skagerrak. Horisonten er drøye 28 kilometer unna - svært bekvem rekkevidde for en kanon av dette kaliberet.

Mange kanonentusiaster verden over kunne nok tenkt seg å bivåne et skudd fra den over 80 år gamle kjempen.

– Jeg var to år for sent ute. Det er litt trist, sier driftsleder Arild Andersen (65) ved Kristiansand Kanonmuseum. Han signerer e-postene sine med «Kanonhilsen Arild».

Siste gang det smalt var nemlig i november 1957. Og Arild ble født i 1959.

– Far min var med på en skyting i 1947. Det er en trøst.

Noen få år før dét igjen var kanonen én av flere som var med på å sørge for at den rake veien mot Skagen var stengt for de allierte.

Like stor som en enebolig

– Det er gøy å kjøre flere hundre tonn med kanon. Men da må vi være to for å operere den, sier Andersen, og beskriver hvordan tårnet kan svinge rundt og løpet heves til maksimal elevasjon (52 grader).

– Ja, de e min kanon, sier sørlendingen med stolthet og en viss berettiget eiermine.

– Jeg har vært her i 60 år, men bare i 30 år mot betaling. Siden 1957 har ikke kanonen vært kjørt uten at jeg har vært her.

Det er anselige dimensjoner over alt ved dette våpenet.

Kanontårnet er som en liten enebolig – grunnflaten er på 100 m².

Kaliberet er 38 centimeter, romslig nok til at et passelig stort menneske som ikke lider av klaustrofobi langsomt kan kravle seg med fingre og tær gjennom det 19,76 meter lange løpet (og slik kravling er det gått litt sport i nå; gjeldende rekord er 6:09).

Dette med kanoner startet tidlig for Arild Andersen. Her er han cirka tre år gammel, sammen med far John.

Endog munningshetten til et slikt våpen veier litt. Arild Andersen har håndtert den i flere tiår.

Det tyngste skytset til 38-cm kanonene på Møvik: 800 kilos pansergranater.

Dieselaggregatet produserer strøm til kanonen. Alle kanonbunkerne hadde sitt eget aggregat, pluss et felles. Med to maskinrom i drift kunne artilleristene operere alle kanonene.

Bakstykket til kanonen. Ti mann trengtes for å lade den. I rekylen slo 110 tonn med kanonløp en meter bakover.

Kanonen kan avfyre flere typer projektiler. Skulle allierte krigsskip dukke opp, så hadde tyskerne hentet fram det tyngste skytset – de panserbrytende granatene på 800 kilo.

Ballistikken er noe for seg selv: Med de letteste granatene på 500 kilo og full drivladning er utgangshastigheten på 1050 sekundmeter – langt mer enn det en ordinær, moderne jaktrifle presterer med et projektil på 10–12 gram.

Etter en flyvetid på rundt to minutter kan kanonen treffe mål som er opptil 55 kilometer unna. På så lange avstander er granaten 20 kilometer over havet på det høyeste.

Ved Hanstholm i Danmark lå et tilsvarende batteri, og dit er det rundt 116 kilometer.

De store kanonene på hver side dekket med andre ord ikke hele distansen, men det var ikke så mye om å gjøre.

– Den viktigste sperringen var egentlig feltene med 13.108 sjøminer. Skipsfarten i Skagerrak ruslet av gårde innaskjærs i Norge og langs kysten av Danmark, sterkt kontrollert av tyskerne, forteller Kanonmuseets grand old man.

Om så minene var den viktigste sperren, så var kanonene fryktinngytende våpen.

Senket «The Mighty Hood»

Hovedskytset til det tyske slagskipet Bismarck var 38-centimeters kanoner fra samme produksjonsserie. Med 800 kilos pansergranater sørget Bismarck for at slagkrysseren HMS Hood – en gang verdens største krigsskip og et stolt symbol for britenes sjømakt – eksploderte og sank i Danmarkstredet nordvest av Island i 1941.

En kort beskrivelse av hva som trolig skjedde: En pansergranat på 800 kilo forlater kanonmunningen med 960 sekundmeters hastighet. På 20 kilometers avstand bryter den gjennom 30 centimeter med panserstål og detonerer 36 kilo sprengstoff med to hundredels sekund forsinkelse i tennrøret.

Med andre ord: Skulle allierte orlogsskip våge seg inn i Skagerrak, enten for å sveipe miner, forstyrre tysk skipstrafikk eller til og med for å invadere, så ville det bli alvor!

– Betydningen til kanonbatteriet på Møvik var ikke så rent liten, forteller Endre Wrånes, som er konservator NMF og har ansvar for militærhistorie ved Vestagdermuseet.

– Da tyskerne invaderte Norge og Danmark 9. april 1940 var det en forutsetning at de skulle sperre Skagerrak med miner og store kanoner. Det var en integrert del av invasjonen, opplyser han.

– Britiske Royal Navy var jo verdens største marine. Kunne britene kappe forsyningslinjene til Norge så ville det blitt krise for tyske styrker her, sier Wrånes.

– Kanonen og forsvarsverket på Møvik er det største krigsminnet vi har på Agder.

– Den irriterende tommen

Men målt i kaliber er kanonen på Møvik sant å si ikke det største landmonterte artilleri i verden.

Den tittelen går til de fire såkalte Adolfkanonene på Trondenes fort, nord for Harstad, som med lette granater kunne skyte så langt som til Narvik. Kaliberet er på 40,6 cm.

– Den irriterende tommen større, er Andersens kommentar.

Og hva angår sjøgående kanoner: I Los Angeles ligger slagskipet USS Iowa, museumsskip siden 2011, med ni 40,6 cm-kanoner i tre trippeltårn.

Men tilbake til Møvik, som var en yrende anleggsplass og nærmest en landsby under hele krigen, med garnison og kanonbesetninger, og med mange arbeidsfolk til å lempe stein og bære stål og støpe betong. Og etter hvert sovjetiske krigsfanger, som fikk det tyngste arbeidet.

På slutten av 1942 var i alt 473 tyske marineartillerister stasjonert ved batteriet.

Batterie Vara (oppkalt etter en tysk general som omkom ved Kanaløyene) besto av tre hovedkanoner på 38 centimeter. Flere mindre kanoner sto for nærforsvar, og luftvernet var blant annet sammensatt av 88-millimeters kanoner, en svært vellykket tysk våpenkonstruksjon som allierte styrker hadde den største respekt for.

– Det var en som sto og studerte 88-millimeteren vår. Det viste seg at han hadde vært mannskap i amerikanske bombefly, og ville se nærmere på hvordan akkurat den kanonen ser ut. De brydde seg ikke så mye om resten av tysk luftvern, men visste de at det fantes 88-millimetere på bakken så fløy de rundt, forteller Andersen.

Nær tampen av krigen bygde tyskerne det som er Nord-Europas største kasematt litt nord for dagens museumskanon. Planen var at en fjerde 38 cm-kanon skulle stå der, men selve kanonløpet ble aldri levert.

Kanonene på Møvik

Det tyske Krupp-konsernet hadde laget kanoner i nærmere hundre år da det tidlig i andre verdenskrig produserte kanonen som fortsatt står der i dag.

De nesten 20 meter lange kanonløpene ble sendt med skip til Sverige eller Oslo, og gikk så til Kristiansand med Sørlandsbanen, som måtte tilpasses på sine steder.

Krupps spesialister overså monteringen av kanonene, og var med helt til de var prøveskutt.

Ettersom tysk kystartilleri var en del av marinen så var det Admiral Norwegen som i juni 1942 fikk meldingen om at to 38-cmkanoner på Møvik var prøveskutt og kampklare.

Den tredje, dagens museumskanon, ble prøveskutt rett før nyttårsaften i 1942.

Krupps velkjente stålkvalitet til tross: Å skyte med slikt artilleri utgjør ekstreme belastninger på godset.

– Hvis en 38-cm kanon på Møvik hadde skutt 250 skudd med full ladning, så var løpet regnet som utskutt, sier Andersen.

Det kunne ikke lenger prestere god nok presisjon, og det riflede innerløpet – 15,7 meter langt og 17 tonn tungt – måtte skiftes.

– Merkelig mye ammunisjon lå igjen etter tyskerne, over 100 tonn i hver bunker, pluss store mengder i magasinene, opplyser Andersen.

– Det ble telt opp 1453 granater her da krigen var slutt. Forbausende store mengder ut fra levetiden til løpene.

Om kuler og krutt

I hovedbestykningen til Bismarck og søsterskipet Tirpitz ble kanonene ladet med hydraulikk, og én kanon på slagskipene kunne sende av gårde to til tre skudd i minuttet.

På Møvik var skuddtakten til hver kanon lavere: Ett skudd i minuttet med øvet besetning, men hele prosessen med å håndtere ammunisjonen krevde også mer manuell innsats.

Til kanontårnet ble granaten løftet opp med én heis, og hylse og kardus (mellomladning) i en annen heis. Så var det ansetting, som det heter, et tungt arbeid.

Kanonbesetningen åpnet en luke bakerst i kanontårnet for å få plass, og deretter brukte ti mann en lang skyver til å få granaten på 500 eller 800 kilo inn i kammeret. Så fulgte de på med hylse og kardus bak kruttsekk og eventuelle ekstra kruttposer – på det meste noen hundre kilo dét også.

Etter krigen overtok det norske kystartilleriet anlegget, og det første skuddet i fredstid ble avfyrt 7. august 1947. Det var ladet med 225 kilo krutt.

– Alle drivladningene besto av en hylse med 114,25 kilo krutt, og i tillegg en kruttsekk. Den kunne veie 97,75, 140 eller 190 kilo, alt etter hvor langt du skulle skyte. Det ble også variert med énkilos silkeposer med krutt, opplyser Andersen, som er et levende leksikon for denne kanonen.

– Før kom mange hit som hadde vært med på å skyte med den. De sa at det var gøy med vanlige kanoner også, men dette var helt spesielt. Det var mye eksersis her på Møvik, men det var det verdt, sa de. Ingen ville ha unnvært det.

– Sa de noe om hvordan det føltes når det braket løs fra kanonen?

– Det var som om alt revnet rundt deg, sa de.

Omfattende regnestykker

Kommandoplassen med ildledelse for batteriet var på Flekkerøya, litt sør for Møvik.

Her var blant annet en stereoskopisk avstandsmåler, 10,5 meter lang.

Det var stedet for innfløkte beregninger. For en granat med så lang flyvetid er det mange faktorer å tenke på. Målets retning, fart og vinkel er nå én ting. Men mye annet er også viktig, for eksempel temperatur, lufttrykk og coriolis-effekten.

Den siste innebærer svært grovt fortalt at siden prosjektilet tilbringer en viss tid i bane i luften, så rekker jordkloden å rotere litt.

Den mystiske indrekanonen

For ikke å slite ut det store kanonløpet raskt og unødig, ble hvert løp levert med et innstikksløp fra Krupp. Det er for 12,7-cm granater på 28 kilo, og ble brukt til øvelser og funksjonstester.

Indrekanonen var alltid nummerlik med hovedkanonen, som her har serienummer 79. Men indrekanonen har serienummer 52. Ingen vet hvordan det ble slik.

Men det innebærer trolig at indrekanon nummer 79 ligger sammen med hovedkanon nummer 52 i vraket av Bismarck (Europas nest største slagskip noensinne) under 4,8 kilometer atlanterhav, rundt 1200 kilometer vest for Frankrike.

– Det hadde vært skrekkelig moro å fyre av noen skudd. En liten 12,7-centimeter hadde jo ikke gjort noe. Men for å skyte med hovedkanonen måtte vi ha overhalt rekyldemperne, og det er vanskelig å få tak i pakninger, opplyser driftslederen.

– Vi hadde håp om å få skyte med lysgranater ved tusenårsskiftet, men fikk aldri noe formelt svar på søknaden vår. Det ble nevnt at man ikke skal skyte med museumskanoner.

Endetid for ekstremvåpen

Samtidig som ekspertene i Essen leverte gedigent artilleri på 1940-tallet, så var tiden i ferd med å renne ut for de store kanonene.

På den andre siden av verden, i det endeløse Stillehavet, hadde flere langdistanseoppgjør vist at fly fra hangarskip kunne avgjøre det meste.

I Europa suste V1 og V2 av gårde – de første farkostene som kunne minne om krysserraketter.

Og to byer ved Stillehavet ble åsted for et nytt og så fryktelig våpen at menneskene igjen begynte å snakke om ragnarok og armageddon.

Det smalt aldri på alvor fra kanonene på Møvik.

Kilder:

• Batterie Vara 1941–1945. Kanonene på Møvik. Endre E. Wraanes, Vest-Agder-museet 2021
• Jakten på Bismarck. Tamelander/Zetterling, Spartacus 2006
• Den andre verdenskrig. Anthony Beevor, Cappelen Damm 2013