I skyttergravene gjaldt det å holde hodet lavt.

Og snekre sammen spesielle løsninger for å skyte.

Entusiastiske oppfinnere kom også med mange forslag.

forsvar

Hvordan skyte rundt hjørner?

Eller kanskje viktigst: Hvordan kunne skyte mot fienden, uten selv å bli skutt?

I teknisk forstand var første verdenskrig en enorm testarena.

Flere temmelig ferske oppfinnelser utviklet seg til langt mer gjennomprøvde konstruksjoner. Og noen ganske gamle ideer fikk helt ny betydning.

Tenk bare på flymaskinen, maskingeværet og ubåten.

Og giftgassen, så klart.

Men vi skal heller ikke glemme at kirurgi og medisinsk behandling ble langt mer avansert i løpet av noen år med storkrig. En såret soldat hadde som regel mye større sjanse til å overleve i 1918 enn i 1914.

Tegning av H. E. Hartneys patent for speilperiskopsikte for rifle i 1915. Illustrasjon: United States Patent and Trademark Office
Tegning av H. E. Hartneys patent for speilperiskopsikte for rifle i 1915.

I skyttergravene funderte soldatene også over tekniske løsninger som økte sjansene for å overleve.

Som for eksempel hvordan man får løsnet skudd mot fienden uten å stikke opp sitt eget hode.

Å se uten å synes

Periskopriflene var spesialiserte verktøy.

Utgangspunktet var vanligvis en ordinær infanteririfle. Våpenet ble skrudd sammen med en ramme med rifleskjefte. Det hele var som regel temmelig hjemmegjort, så det fantes mange versjoner og varianter.

Australsk soldat med periskoprifle på Gallipoli i 1915. Observatøren bruker også speilperiskop. For de to andre faller tiden kanskje lang. Mennene tilhørte trolig Australian 2nd Light Horse Regiment. Foto: Ernest Brooks/Australian War Memorial/Wikimedia Commons
Australsk soldat med periskoprifle på Gallipoli i 1915. Observatøren bruker også speilperiskop. For de to andre faller tiden kanskje lang. Mennene tilhørte trolig Australian 2nd Light Horse Regiment.

Ferdig montert lå geværet og siktelinjen en del høyere enn hodet til soldaten. Via et speilperiskop kunne skytteren se siktebildet og finne målet. En vaier var koblet til avtrekkeren. Så var det opp til skyteferdighetene til soldaten (og til kvaliteten på den sammenskrudde konstruksjonen.)

Idéen var en bitteliten revolusjon for skarpskyting fra skyttergravene.

Mange steder begynte kreative teknikere å utforme tegninger og beskrivelser av tilsvarende sinnrike konstruksjoner.

Oppfinneren E. R. Morris laget et svært kompakt speilsikte for vinkelskyting, men tenkte kanskje ikke så mye på rekylopptak og avtrekkskontroll. Amerikansk patenttegning fra 1916. Illustrasjon: United States Patent and Trademark Office
Oppfinneren E. R. Morris laget et svært kompakt speilsikte for vinkelskyting, men tenkte kanskje ikke så mye på rekylopptak og avtrekkskontroll. Amerikansk patenttegning fra 1916.

Patentsøknadene strømmet inn i de krigførende landene, som Storbritannia, Østerrike og Tyskland, og ikke minst i USA, som ikke var noen formelt krigførende nasjon før i april 1917.

Lynraske rifleskudd

Store deler av den store krigen, ikke minst da forsvarslinjene ble angrepet av infanteri, var mitraljøsenes arena.

Men en infanteririfle kunne være et svært effektivt redskap i de rette hendene.

Britiske soldater ved mitraljøse med speilsikte. Bildet skal være tatt i skyttergravene på Gallipolihalvøya. Foto: Imperial War Museum/Wikimedia Commons
Britiske soldater ved mitraljøse med speilsikte. Bildet skal være tatt i skyttergravene på Gallipolihalvøya.

Noen ganger var rifleilden så rask at motstanderne rapporterte om flere maskingevær enn det som fantes.

I august 1914 fikk det britiske ekspedisjonskorpset sin første store ilddåp ved den belgiske industribyen Mons, i et møte med tyske styrker på vei mot Frankrike.

De britiske styrkene hadde og brukte maskingevær. Men de hadde også et veløvd infanteri, som var i stand til å skyte så raskt med riflene at tyskerne mente de hadde langt flere mitraljøser enn de faktisk hadde.

Det gærne minuttet

Britenes skyteferdigheter skyldtes blant annet en øvelse med tilnavnet The Mad Minute.

Der skulle soldatene fra liggende stilling med anlegg treffe en skive på 1,2 x 1,2 meter på 270 meters avstand med 15 skudd i løpet av et minutt.

De startet med fem patroner i Lee-Enfield-riflene og måtte fylle opp med nye patroner underveis.

Jo bedre treff på skiva, jo bedre skussmål var det å hente. De aller raskeste skytterne fikk ut godt over 30 skudd i løpet av de 60 sekundene.

Dette året var det ikke revolusjon bare i Russland, men ifølge teksten også for skarpskyting fra skyttergraver. Periskopløsningen Eradus (navngitt etter oppfinneren) var visstnok siste skrik, og er her montert på en canadisk Ross-rifle under testing tidlig i 1917. Foto: US National Archives and Records Administration/Wikimedia Commons
Dette året var det ikke revolusjon bare i Russland, men ifølge teksten også for skarpskyting fra skyttergraver. Periskopløsningen Eradus (navngitt etter oppfinneren) var visstnok siste skrik, og er her montert på en canadisk Ross-rifle under testing tidlig i 1917.

Bare noen uker senere var det slutt på den bevegelige krigen på Vestfronten. Frontlinjene frøs fast.

Så ble det mer og mer skyttergravskrig. Som blant annet var skarpskytternes arena.

Besøk hos en syk mann

Både britiske, franske, russiske og tyske styrker hadde periskoprifler. Løsningen var kanskje mest brukt i stillingskrigen på Vestfronten.

Noen oppfinnere så for seg løp med sving. J. Wisters patent fra 1916. Illustrasjon: United States Patent and Trademark Office
Noen oppfinnere så for seg løp med sving. J. Wisters patent fra 1916.

Men de mest berømte riflene av dette slaget ble laget et helt annet sted, ja, nesten i en annen verdensdel.

En australsk korporal snekret sammen et slikt våpen under den feilslåtte allierte offensiven på den tyrkiske Gallipolihalvøya.

Tyrkia («Europas syke mann») var blitt med på sentralmaktenes side sent i 1914. Britene hadde herredømme over sjøen, og fikk med seg franskmennene på en offensiv i Middelhavet, blant annet for å lette presset på den fastlåste Vestfronten.

De allierte gikk i land på Gallipoli i Dardanellene, porten til Svartehavet, i april 1915. Det var den første, store moderne landgangsoperasjonen.

Australian and New Zealand Army Corps (Anzac) utgjorde deler av styrken, som etablerte flere brohoder. Men tyrkerne var godt forberedt.

Korte hold

Også her ble det omtrent som på Vestfronten; en stillingskrig avbrutt av resultatløse angrep og trefninger. De siste britiske soldatene evakuerte området i januar 1916, etter en temmelig mislykket kampanje.

På Gallipoli var det på sine steder mindre enn 50 meter mellom skyttergravene i frontområdet.

Krigsmuseet Australian War Memorial beretter hvordan lance corporal William Beech oppfant periskoprifla i mai 1915.

William Beech med sin periskoprifle i mai 1915. Bilde fra Gallipoli-arkivet til Anzac. Foto: ANZAC Historical Society/Wikimedia Commons
William Beech med sin periskoprifle i mai 1915. Bilde fra Gallipoli-arkivet til Anzac.

Beech var vant med å arbeide i treverk, heter det. Og han hadde sett medsoldater som hadde blitt skutt i hodet når de kikket over skyttergravskanten.

Beech modifiserte en Lee-Enfield i kaliber .303 med å kappe en riflestokk og snekre sammen et rammeverk i tre.

Med et påmontert speilperiskop kunne soldaten i skyttergraven sikte og skyte uten å eksponere seg selv. En observatør med et eget periskop kunne rapportere om treff.

Verksted på stranda

Gallipoli i august 1915. Denne australske soldaten bruker periskoprifle med en annen utforming enn løsningen til Beech. Foto: State Library of Queensland/Wikimedia Commons
Gallipoli i august 1915. Denne australske soldaten bruker periskoprifle med en annen utforming enn løsningen til Beech.

Soldatene laget utstyret i et provisorisk verksted på stranda, og det ble tatt i bruk i flere avsnitt ved fronten. Nå lot det seg gjøre å løsne skudd mot fienden på dagtid uten å bli skutt selv.

Brukerne rapporterte at maksimal effektiv skyteavstand for en velkonstruert periskoprifle var rundt 100 yards (vel 90 meter).

I 1921 fikk Beech en belønning på 100 pund fra det britiske forsvarsdepartementet.

Så: amerikanerne

Teknisk orienterte amerikanere fulgte godt med på det som skjedde, og flere av dem hadde laget egne løsninger for periskoprifler før nasjonen ble med i krigen i 1917.

Rammeverk og utforming av Cameron-Yaggi periskoprifle i patenttegning fra 1917. Merk hendel og stag som gjør at skytteren kan ta ladegrep mens rifla fortsatt ligger i posisjon. Illustrasjon: United States Patent and Trademark Office
Rammeverk og utforming av Cameron-Yaggi periskoprifle i patenttegning fra 1917. Merk hendel og stag som gjør at skytteren kan ta ladegrep mens rifla fortsatt ligger i posisjon.

Den mest avanserte kalles Cameron-Yaggi Trench Periscope Rifle, der James Cameron og Lawrence Yaggi utviklet en ramme i metall som kunne monteres sammen med en M1903 Springfield-rifle, hærens standardvåpen på denne tiden.

Prinsippet var det samme: Soldaten kunne løfte og legge rifla på toppen av skyttergraven og sikte og skyte med et periskopsikte.

Cameron og Yaggi skal ha tatt med seg prototypen til Frankrike og demonstrert den for allierte styrker.

Så vendte de tilbake til USA, laget en mer avansert versjon basert på innspillene de hadde fått i Europa, og demonstrerte den for US Army.

Aldri i bruk

Hæren var ikke uinteressert, men våpenet var visstnok aldri i bruk i noen skyttergrav.

Springfield M1903 som én versjon av Cameron-Yaggis periskoprifle, med 25-skudds magasin. Foto fra rundt 1918, fra en håndbok til United States Army Ordnance Dept. Foto: Wikimedia Commons
Springfield M1903 som én versjon av Cameron-Yaggis periskoprifle, med 25-skudds magasin. Foto fra rundt 1918, fra en håndbok til United States Army Ordnance Dept.

Fordelen var at ekstrautstyret ikke veide mer enn tre kilo, og våpenet gikk for å være ganske presist og komfortabelt å skyte med. Dessuten hadde den et forlenget magasin med plass til hele 25 patroner.

Et lignende påfunn het Elder Periscope Rifle, og var utviklet av major E. H. Elder. Det fantes også modeller som het Guiberson og Remington-Rioseco, men det meste av informasjonen om mange av dem er gått tapt.

Krumløpet

Men selve idéen om å skyte rundt hjørner hang med.

I de siste årene av andre verdenskrig tok tyskerne i bruk det nye automatgeværet Sturmgewehr 44, særlig på Østfronten.

Nederst Sturmgewehr 44 med såkalt Krummlauf. Foto: Joe Loong/Wikimedia Commons/CC-BY-SA-2.0
Nederst Sturmgewehr 44 med såkalt Krummlauf.

Våpenet kunne utstyres med en ekstra pipemodul laget for å skyte rundt hjørner, og ble kalt Krummlauf (bokstavelig: krumløp). Pipevinkelen var på 30, 45, 60 eller 90 grader. Kun 30 gradersversjonen ble produsert i særlig omfang.

Ammunisjonen (kaliber 7,92x33 Kurz) hadde ganske kort kule, og skulle dermed være mer brukelig i piper med sving. Men presisjonen var ikke imponerende. Og levetiden til pipene ble svært kort, bare noen hundre skudd i beste fall.

Fortsatt i bruk

Tidlig på 2000-tallet fikk idéen vind i seilene igjen, så å si, særlig for håndvåpen, og nå med digitalt kamera og LCD-skjerm i stedet for speilperiskop.

Demonstrasjon av hjørneskyting med CornerShot-modellen rundt 2008, med en blå plastmodell av en Glock-pistol. Foto: Wikimedia Commons
Demonstrasjon av hjørneskyting med CornerShot-modellen rundt 2008, med en blå plastmodell av en Glock-pistol.

Løsningen CornerShot ble utviklet av tidligere israelske offiserer i samarbeid med amerikanske investorer.

Stammen på konstruksjonen, med skytter i bakenden og våpen i front, kan vinkles inntil 60 grader.

Nyere sørkoreansk utgave av våpen for hjørneskudd. Foto: Republic of Korea Armed Forces/Wikimedia Commons/ CC-BY-SA-2.0
Nyere sørkoreansk utgave av våpen for hjørneskudd.

Kineserne skal ha laget flere tilsvarende versjoner. I 2010 gjorde Sør-Korea det kjent at de hadde utviklet sin egen utgave, etter hvert med lasermålsøker.

Ganske nylig har indiske politistyrker vurdert å kjøpe og ta i bruk en tilsvarende indisk versjon.

Og til og med skyttergravskonseptet fra tidlig 1900-tall har fått nytt liv i en moderne versjon.

Flere filmer fra Ukraina de siste årene viser moderne rifler, som AK-74, montert på skyttergrav-stativer og med periskop.

Kilder: awm.gov.au (Australian War Memorial), americanrifleman.org, armourersbench.com, iwm.org.uk (Imperial War Museum)

Powered by Labrador CMS