Én ubåt kan senke åtte skip samtidig

Det er bare sjefen som har sin egen køye. I den ligger en gitar. De andre må dele køyer. Noen sover, mens andre er på vakt.

– Vi er veldig glade i overtro, forteller en av mannskapet i messa. Her sitter alle trangt benket rundt samme bord. I hjørnet er en liten TV.

En rekke ord skal ikke sies ombord. Blant annet dyret med fire bein som man kan ri på. Paraplyer og ryggsekker skal heller ikke om bord, ifølge skikken.

Køyene deles på skift. Det er en av tingene som blir bedre med de nye 212 CD-ubåtene som Norge har bestilt; Ifølge Forsvarsmateriell er det i utgangspunktet ikke lagt opp til deling av køyer på de nye ubåtene.

Ubåter er svært viktige for Sjøforsvaret. Det er våpen bygget for å operere skjult, og som er mest effektive når de i praksis har forsvunnet.

– Det avskrekker. Alle vet at hvis det er en ubåt i et område du har tenkt å seile overflatefartøyene dine, så er de ferdige, sier Tor Ivar Strømmen, orlogskaptein og forsker ved Sjøkrigsskolen.

– Én ubåt i Ula-klassen kan senke åtte skip samtidig. Det er hele overflatestrukturen til Russlands nordflåte om den opererer samlet, sier Strømmen.

Ubåtene hindrer fienden i å bruke sine skip fritt. De brukes også til etterretning og spesialoppdrag nær eller i et annet lands territorium.

I krig er det vanskelig å gjøre det samme med andre midler, som fly.

At langtidsplanen for Forsvaret legger opp til at vi skal gå fra å operere fire ubåter til fem i fremtiden, blir derfor viktig.

En ekstra ubåt gjør stor forskjell

Én ubåt fra eller til fremstår kanskje som småtteri. Men forskjellen er stor. Det lar oss ha to ubåter på patrulje kontinuerlig. Og blir én oppdaget, kan ikke en fiende vite om det også er en annen ubåt i nærheten.

Det er viktig. For ubåter går sakte. Skal du holde deg skjult hele veien, tar det en uke å gå fra Bergen til Nordkapp. Hastigheten er fem-seks knop.

– Hadde vi ikke hatt ubåter, kunne vi ikke forsvart Nord-Norge effektivt. Da hadde russerne kunnet dominere havområdene, og operere langt på vei som de ville der ute, sier Strømmen.

Vi hadde vært nødt til å vente til en fiende nærmet seg kysten, og kanskje til de var i gang med landsetting. Vi hadde manglet kapasitet til å true deres fartøyer som kan ligge på stor avstand og levere luftromsnekting og langtrekkende ild.

Vi hadde ikke hatt mulighet til å slå til mot dem på dypet, og heller ikke true deres viktigste interesser, ifølge Strømmen.

– Det handler om å kunne bringe striden til fienden, og å nekte dem handlingsrom, sier han.

Det er snart ti år siden det ble avgjort at Norge skal ha nye ubåter. I 2017 ble det klart at Norge skulle gå sammen med Tyskland om å kjøpe nye ubåter. Den første skal leveres i 2029.

I langtidsplanen som ble lagt frem tidligere i vår, ble bestillingen utvidet fra fire til fem.

At det ble tyske ubåter, handler om totalpakken Norge fikk, med samarbeid med Tyskland om blant annet vedlikehold og oppgraderinger. I tillegg har vi tradisjon for å jobbe med Tyskland om ubåter. Kobben-klassen var tysk, Ula- var tysk, og før det hadde Norge tre tyske Type VII ubåter som krigsbytte. Også våre aller første ubåter var av tysk opprinnelse.

Det kanskje viktigste var den robuste samarbeidsavtalen, som det franske alternativet ikke kunne tilby.

– Vi hadde fått veldig gode ubåter derfra også, kanskje til og med bedre. Men da hadde vi ikke fått hele rammeverket rundt, og det er veldig, veldig viktig, sier Strømmen.

Hydrogenelektrisk ubåt

De nye ubåtene er en vesentlig oppgradering av kapasiteter sammenlignet med dagens Ula-klasse. Den aller viktigste kapasiteten er AIP (air independent propulsion – luftuavhengig fremdrift).

De Thyssenkrup-bygde ubåtene kalt 212 CD er utstyrt med hydrogenbrenselceller som gjør det mulig å være kontinuerlig neddykket i mer enn 40 døgn.

Til sammenligning er dagens Ula-klasse dieselelektrisk. De må opp og puste gjennom en snorkel for å kjøre generatoren som lager strøm.

Det må gjøres minst en gang i døgnet på Ula-klassen for å sikre at en har toppede batteri.

– En ubåtskipper har batteriangst på et helt annet nivå enn en elbilsjåfør, sier Strømmen.

Brenselceller trenger bare hydrogen, som man har med seg. Det gjør det mulig å operere skjult over lang tid. For en snorkel som stikker ut av vannet kan observeres, for eksempel av overvåkningsfly. Snorkling skaper også støy.

Kan være neddykket i 40 døgn

En annen stor fordel med luftuavhengig fremdrift (AIP), er at det er langt enklere å operere over lang tid på optimal operasjonsdybde.

Som regel vil man ønske å jobbe dypere enn periskop- og snorkeldybde for å kunne optimalisere rekkevidden på passive sonarer. Det er også mulig å utnytte vannsjiktene til å skjule seg, og til å finne andre skip på større avstand.

– Det handlingsrommet mister du i stor grad når du snorkler. I tillegg, når du er nødt til å snorkle, så vil du ofte prøve å operere i undervannstopografi som er fordelaktig for å skjule deg.

Det vil si gjerne kystnært, tett opptil havklipper og den type ting. Når det ikke er nødvendig å snorkle, slippe man å ta hensyn til de aspektene i samme grad. Det er da mulig å operere kontinuerlig der man ønsker, og med langt lavere risiko for å avsløre seg.

– I tillegg er selvfølgelig den nye ubåten mye mer stillegående, har langt bedre sensorer, og er generelt teknisk mye bedre på alle områder, sier Tor Ivar Strømmen.

Nytt skrog og ny teknologi

Konseptmessig er 212 CD og Ula-klassen like. Det betyr at 212 CD i likhet med Ula, fremdeles er en plattform som er spesielt egnet til å senke overflatefartøy. 212 CD får en betydelig større antiubåtkapasitet enn Ula, som ikke var bygget for det opprinnelig.

Begge plattformene er velegnet til etterretningsinnsamling.

Men ingen av disse ubåtene fører for eksempel kryssermissiler eller sjømålsmissiler. Primærvåpenet er torpedoer.

212 CD er en videreutvikling av de eksisterende tyske 212 A. Selv om navnet kan gi inntrykk av at de nye ubåtene er en variant av 212 A, er dette er to ulike generasjoner.

212 CD er større, har en annen skrogform, ny AIP-teknologi, bedre sonarer, og er generelt bedre på alle områder.

– Det er i realiteten en ny konstruksjon, som har blitt tegnet i forbindelse med kontraktsforhandlingene med tyskerne, og i tett dialog med tyskerne og deres krav.

Østersjøen vs. Barentshavet

Ubåter bygges for de farvannene de skal gå i. Tyskerne vil operere i Østersjøen, som har andre saltforhold og oseanografiske forhold enn vår kyst.

Det er betydelig lavere saltinnhold, som gir annen oppdrift. Det er også mange sjikt i vannet, som gjør at sonarer må konfigureres og brukes ulikt.

Noen kompromisser har antakeligvis norsk og tysk side måttet inngå. Strømmen tror at Norge har vunnet igjennom på mange områder, men det meste med ubåter er hemmeligholdt.

– Det er et av de få systemene vi har som har direkte strategisk effekt. Har vi en ubåt på patrulje når fienden ikke vet at den er der, eller ikke vet hvor den er eller hva den driver med, så er området i utgangspunktet en «no go»-sone for fienden, sier Strømmen.

I en krigssituasjon vil en ubåt i Barentshavet føre til at fienden ikke har kontroll. Fienden løper da en betydelig operativ risiko dersom de velger å operere i disse farvannene – og blir risikoen vurdert som for høy med tanke på operasjonelle og taktiske mål, og mulighet for skade, så vil ikke fienden prøve seg.

Det er sjønekting i praksis. Fiendens handlefrihet er betydelig redusert, selv om du ikke har levert våpen. Det innebærer at det er en risiko for å bli senket. Den risikoen øker med tiden og særlig dersom en må operere i et område over tid – fremfor bare å seile igjennom det.

Mye hemmelighold

Et annet aspekt er at ubåter brukes til etterretning. Dette kan gjøres svært fremskutt, for eksempel i åpningen av Kolafjorden utenfor Russlands territorialfarvann.

Det betyr at vi har stor interesse av å skjule den typen kapasiteter og evner som gjør dette mulig, og det så mye som mulig.

– En ubåt blir først og fremst avslørt på lyd. Alt du kan hente av informasjon om lydprofilen, som design på propeller og annet, vil være nyttig informasjon for de som skal operere mot denne ubåten, sier Strømmen.

Med slik informasjon er det mulig å danne seg et bilde av hvordan lydprofilen vil være, og hvordan den kan spres i ulik hastigheter og oseanografiske forhold.

Det er grunnen til at på alle pressebilder av ubåter er propellene alltid dekket over. Bilder av propellene kan brukes til å modellere hvordan lydbildet vil se ut.

– Det er også en av grunnene til at vi har etterretningsfartøyene våre i Barentshavet, de er der nettopp for å samle den type informasjon om russiske ubåter – rett og slett å overvåke lydbildet de gir av seg og kartlegge deres operasjonsmønstre.

Dette innebærer at man er svært forsiktig med hvilke havner man går til med en ubåt, når man gjør det, og i hvilken modus en opererer skipsmaskineri i.

Skjuler magnetprofilen

Det er også viktig å hemmeligholde magnetprofilene. Det er mulig å oppdage magnetiske anomalier ved hjelp av sensorer på fly. Derfor gjøres det også tiltak for å endre båtenes magnetprofil når det er sannsynlig at de kan bli overvåket.

Dessuten benytter noen antiubåtminer magnetprofiler for å finne mål. Mange miner benytter en kombinasjon av magnet- og lydprofil.

– Men det er vel naturlig å anta at man gjennom etterretning er mulig å bygge seg et bilde av dette over tid?

– Ja, men samtidig så utbedrer du ubåtene, endrer på dem og oppdaterer dem, samt ikke minst tilpasser taktikk. Da vil den taktiske etterretningsinformasjonen ha en begrenset levetid.

Det betyr for eksempel at man oppdaterer støydemping, eller gjør andre tiltak dersom en støykilde blir oppdaget. Og det kan gjøres endringer i hvordan man opererer om det for eksempel oppdages at propellen avgir en bestemt frekvens ved et bestemt turtall. Da vil man gjerne unngå dette turtallet.

Verdifull etterretning

Det gjør at man må gå veldig målrettet til verks for å samle etterretning om ubåter. Slik etterretning er svært verdifull ettersom den langt på vei kan nulle ut effekten av ubåtene.

Strømmen forklarer at nettopp slik etterretning er en av de viktigste handelsvarene Norge har i etterretningssammenheng.

Vi har samlet inn data om russiske ubåter over mange tiår, informasjon som er svært verdifull for amerikanere, briter og franskmenn. Informasjonen kan vi bytte med informasjon fra deres etterretningstjenester.

Etterretning er ikke informasjon som deles fritt selv blant allierte etterretningsorganisasjoner. Etterretning er på mange måter en handelsvare mellom forskjellige lands etterretningsorganisasjoner.

Verdien av denne informasjonen gjør også at man også selv er svært bevisst på hvor man ikke går med ubåtene sine.

Dette er informasjon en for eksempel kan samle inn ved hjelp av målestasjoner. Forsvaret har selv slike målestasjoner for å måle egne fartøy. Dette gir svært verdifull informasjon om for eksempel støy- og magnetprofil, informasjon en benytter for å kunne holde seg skjult, og for å programmere både miner og mineryddingssystemer.