– Du er oppe, du ser, du skyter, og du er borte

Her trener de med en Istar-drone, og egentlig skulle de få selskap av et Wildcat-helikopter. Men det skiftende vestlandsværet skal sette en stopper for akkurat det i dag.

Helikopteret er på vingene litt lenger borte, mens britene studerer to skjermer baki en sivil Volvo XC90 leiebil. Ut av den går det ledninger til to antenner som holder kontakt med drone og helikopter.

Herfra har soldatene sendt opp en drone som holder oversikten fra lufta. I dag er målet en båt i Bjørnafjorden.

Informasjonen fra droneoperatørene formidles videre til Wildcat-teamet. Slik kan helikopteret holde større avstand, redusere eksponeringen og gå mot et mål de allerede vet hvor er.

– Det handler om å ta noe av arbeidsbelastningen bort fra helikopteret og legge den over på dronen. Dronen gjør Istar-jobben og sender livebildet inn i helikopteret. Da kan pilotene planlegge angrepsoperasjonen, sier Robin Steacy til TU.

Han er sersjant og såkalt flight commander i Royal Marines’ dronemiljø og er i Norge i forbindelse med øvelse Tamber Shield 2026.

Puma LE er en amerikanskprodusert Istar-drone fra AeroVironment.

Den styres fra en bakkestasjon på Ulven.

Derfra rutes bildet videre til Wildcat-helikopteret.

Poenget er å demonstrere en trekant mellom drone, bakkestasjon og helikopter.

– Du er oppe, du ser, du skyter, og du er borte. Jo kortere tid du er over målet, jo bedre er det for deg, sier Steacy.

Han viser til Ukraina som bakteppet for utviklingen. Der har droner og enveisammunisjon gjort det langt farligere å operere tett på fronten eller bli stående lenge i én posisjon.

– Tidligere, når du hadde luftherredømme, fikk du nærmest carte blanche til å gjøre hva du ville. Nå er det borte, sier han.

Han sier det ikke betyr at F-35, Merlin, Apache eller Wildcat ikke har en viktig rolle, men at de brukes annerledes enn før.

Tidligere kunne Apache-helikoptre ligge over et målområde i fire til seks timer, ifølge Steacy.

– De dagene er over. Risikoen er for stor, sier han.

Norske forhold

Britene trener på Vestlandet fordi fjorder, fjell og skiftende vær presser systemene hardere enn flatt og forutsigbart terreng.

Britene får valuta for pengene i dag. De får kjenne på strålende sol, vind og alle typer nedbør Norge har å by på i løpet av noen få timer.

Når beskjeden kommer om at Wildcat-helikopteret ikke lander på Ulven likevel, har soldatene nettopp hatt et salig strev med å få Puma-dronen ned i vindkastene.

Og når de henter den på gressbanen, blir de pepret med hagl.

– Norge er utfordrende uansett hvor du er, på grunn av terrenget og været. Hvert område har sitt eget lille mikroklima, sier Steacy.

Puma LE-dronen de opererer, kan ifølge Steacy fly i opptil fem timer uten ekstrautstyret de bruker i øvelsen. Med kommunikasjonsutstyret om bord er utholdenheten rundt tre og en halv time. I praksis har de fløyet tokt på rundt to timer for å passe med Wildcat-helikopterets operasjonsvindu.

KI kommer

Erfaringen fra Ukraina er at droneutviklingen ikke følger ett spor. Elektronisk krigføring, GPS-jamming, fiberoptiske droner og fysiske mottiltak utvikles om hverandre. Derfor mener Steacy at militære styrker ikke kan låse seg til én løsning.

Han tror den neste store endringen blir kunstig intelligens (KI). Ikke nødvendigvis fullt autonome våpen, men som støtte til å tolke sensorbilder og å redusere arbeidsbelastningen for soldater og piloter.

– KI kommer til å få enorm betydning når nøyaktigheten blir god nok. Da kan et RPAS-system se et objekt på bakken og selv finne ut hva det er, sier han.

Han ser for seg systemer som raskere kan skille mellom kjøretøy, personer, bygninger og våpenplattformer og gi operatørene et bedre beslutningsgrunnlag. Men han tror ikke maskiner vil overta hele jobben.

– Det blir ikke KI alene. Det vil alltid være et menneske et sted i beslutningskjeden, sier Steacy.