Ikke mange har sett - og følt - smellet fra 38 cm-kanonen. Siste gang var for 67 år siden.

Rett sør for Kristiansand står fortsatt den digre kanonen som var med på å sperre Skagerrak under andre verdenskrig.

forsvar

– Det var som om alt revnet rundt deg

1957 var siste gang luften gjenlød av smellet fra denne kanonen – verdens nest største landbaserte artilleri.

Under deler av andre verdenskrig var kystartilleriet like sør for Kristiansand med på å sperre Skagerrak for alliert skipstrafikk.

Tyskerne døpte det Batterie Vara.

Kanonene med kaliber på 38 centimeter var identiske med hovedskytset på de tyske slagskipene Bismarck og Tirpitz. Med 500 kilos granater kunne batteriet treffe mål så langt som 55 kilometer unna – nesten halvveis over Skagerrak.

Krupp i Essen hadde laget kanonene. Tysklands viktigste våpenfabrikk var kjent for sin gedigne stålkvalitet. Eierne støttet nazistenes maktovertagelse tidlig på 1930-tallet, og leverte mange våpen til den tyske vernemakt.

Bakstykket (kammerenden) til kanonen, inne i kanontårnet. Det trengtes ti mann for å lade den med granat og drivladning. Foto: Arash A. Nejad
Bakstykket (kammerenden) til kanonen, inne i kanontårnet. Det trengtes ti mann for å lade den med granat og drivladning.

Fra 1947 inngikk batteriet i det norske kystartilleriet.

De skjøt prøveskudd minst en gang i året.

Før hver prøveskyting ble det avertert i lokalavisen og delt ut egne skriv i nabolaget. Folk måtte holde dører og vinduer åpne og rydde vekk skjør nips fra bokhyllene.

For det smalt høyt, så klart. Men mest merkbart var det massive støtet av lufttrykket fra opptil 304 kilo krutt som forbrenner uhyre raskt og sender en tilsvarende rask trykkbølge rundt seg når projektilet forlater løpet.

Det 110 tonn tunge kanonløpet rekylerte en meter bakover, samtidig som enorme luftmengder slo inn i kanontårnet.

Der sto kanonbesetningen på 19 mann.

– Det var som om alt revnet rundt deg, er det blitt sagt.

Men ingen har nevnt at de ville vært opplevelsen foruten.

Ti år senere ble strømmen kuttet. Anlegget var nedlagt.

To av kanonene ble demontert og hogd opp. Forfallet tok over.

Senere er deler av kanonbatteriet blitt restaurert. I dag ser kanon II ut omtrent som den gjorde tidlig på 1940-tallet.

En del av planen for den tyske invasjonen i 1940: Å få stengt Skagerrak for allierte skip. Strekene er minefelt, mens sirklene viser skuddvidden til kanonene i Danmark og Norge.

I 1941 leide tyskerne inn norske firmaer til å lage vei ut dit kystfortet skulle ligge. Mye ble gjort med håndkraft og enkle løftebukker.

Så kom kanonene, løpet veier rundt 110 tonn. Denne traverskrana fra tyske Demag kunne løfte opptil 175 tonn.

Tyske soldater på kanonen i 1943. Hver kanon hadde en besetning på 52 mann. Kanontårnet har fem cm tykke panserplater.

Norsk etterkrigstegning av en kanonbunker på Møvik. Hver av dem hadde plass til 100 granater.

Arbeidsklærne til disse tyske soldatene er norske feltjakker fra før krigen. Kamuflasjemalingen på kanonene varierte etter årstidene. Her er det vinterfarger.

Mange av 38 cm-granatene ble lagret i friluft. Etter krigen ble det telt opp hele 1453 granater på Møvik.

Batterie Vara fotografert av allierte fly 6. mai 1945. De sirkelrunde feltene er stillingene til 38 cm-kanonene.

Etter krigen overtok norske kystartillerister batteriet. Merk rammeverket i stål, som ble brukt til å henge opp kamuflasjenett.

Våpenpuss krevde mye mannskap. Lettkledde norske soldater er i gang med oppgaven i 1947.

Kilde til artikkelen:

  • Arild Andersen, driftsleder ved Kristiansand Kanonmuseum
Powered by Labrador CMS