Tankfly fra 60-tallet brukes for å fylle opp norske og allierte kampfly mens de er i lufta.

Jobben er å holde kampflyene i lufta lengst mulig. Dette er norske F-35.

Her tar et av de amerikanske tankflyene av typen KC-135 av fra Sola flystasjon.

Boom operator Chance Hackenburg har oppgaven med å fylle drivstoff på tørste kampfly.

forsvar

– Den beste utsikten i US Air Force

De er flygende bensinstasjoner fra 60-tallet. Tankflyet KC-135 har fortsatt en sentral rolle i moderne luftkamp.

Sola flystasjon: Boom operator Chance Hackenburg viser oss rundt i det ene av to KC-135 tankfly som står parkert på Sola lufthavn i forbindelse med øvelsen Cold Response.

Snart skal de ut på tokt igjen.

Globalt finnes det rundt fire hundre KC-135 tankfly i tjeneste, de fleste operert av USA. Flyene som står på Sola denne dagen, er også amerikanske, men er til vanlig stasjonert på RAF Mildenhall flystasjon i Storbritannia.

Tankflyenes oppgave er å tilby drivstoff til egne kampfly i lufta, slik at de kan operere sammenhengende i lange perioder. Med slik støtte er det i prinsippet bare flygerens utholdenhet som avgjør hvor lenge et kampfly kan holde seg i lufta.

– Dette er den beste utsikten i US Air Force, sier boom operator Chance Hackenburg på KC-135 til TU.

Fra kontoret kan han for eksempel se på norske F-35-kampfly på få meters avstand.

Eller hva med et amerikansk B-2 Spirit bombefly?

Eller F-18 Hornet.

Her er et italiensk F-35 klart for tanking.

Et amerikansk F-16 får påfyll over Alaska.

Spesielt tankfly

Det finnes mange nyere tankfly i drift, blant annet av typene KC-46 og Airbus A330-200 MRTT multirolle tank- og transportfly. Det siste har Norge kjøpt seg inn i som en felles kapasitet fra Eindhoven i Nederland.

Men KC-135 er på flere måter helt spesiell.

Tankflyet er utviklet parallelt med den sivile modellen Boeing 707, lansert på 50-tallet. Flykroppene på alle dagens KC-135 er over 60 år gamle, noe som er godt synlig på enkelte områder.

Mens nyere tankfly har mye automatikk og videostyring, foregår tankingen på KC-135 omtrent som på 50-tallet.

Full tank

En såkalt «boom operator» legger seg på magen ved et panoramavindu helt bakerst i flyet og venter på at kampflyene nærmer seg. Når de kommer nært nok, får de radiokontakt, og kampflyet flyr sakte inntil drivstoffbommen og fester seg på.

Deretter brukes en helt manuell spake for å fylle opp tanken på kampflyet. Hele tiden i radiokontakt med både egne piloter og det innkommende flyet.

Akkurat dette er den mest kritiske fasen, når flyene skal kobles sammen. Terskelen er lav for å avbryte når som helst og heller forsøke på nytt.

I denne videoen forteller boom operator Chance Hackenburg om jobben sin:

Boom operator Chance Hackenburg. Video: Eirik Helland Urke

Et av de to tankflyene på Sola er også utstyrt med såkalte pods ytterst under vingene. Det gjør det mulig å tanke to kampfly samtidig, men ikke med like god oversikt som ved å bruke den primære drivstoffbommen bak.

Disse poddene kan få helt nye roller i framtiden, som vi snart skal komme tilbake til.

Det er ikke lenge siden KC-135-tankfly var i nyhetene. Over 30 slike tankfly skal ha vært operative under amerikanernes innledende bombing i Iran for noen uker siden. To av dem skal ha kollidert i vennlig luftrom etter et bombetokt.

Bare det ene tankflyet landet trygt etterpå, mens det andre havarerte. Seks mannskaper omkom i ulykken. Amerikanske myndigheter har kategorisk avvist påstander om at flyet ble skutt ned.

Temaet er helt uaktuelt å diskutere med de amerikanske mannskapene på Sola flystasjon, gir de oss klar beskjed om. Det er for sensitivt.

Droner

Men at tankflyene i seg selv er relativt ubeskyttede, har vært en gjentakende tematikk. Det er også lansert flere ulike løsninger på problemet.

Nylig utviklet amerikanerne et launch-system for droner på et KC-135, ifølge The War Zone. Dronene skal bidra til at de aldrende tankflyene skal kunne forsvare seg selv i lufta.

Her kommer vingepoddene inn i bildet igjen. De er aktuelle for å huse nye kommunikasjonsenheter til å kontrollere framtidige droner. Poddene er allerede godkjent og i drift til tanking, noe som gjør det enklere å raskt utvikle dem for nye oppgaver.

Podden ytterst på vingene er her utstyrt med drivstoffslanger. I framtiden kan det blir aktuelt å bytte ut innholdet med kommunikasjonsutstyr for droner. Foto: Eirik Helland Urke
Podden ytterst på vingene er her utstyrt med drivstoffslanger. I framtiden kan det blir aktuelt å bytte ut innholdet med kommunikasjonsutstyr for droner.

Det jobbes også med flere prototyper på ubemannede tankfly. Modellen som har kommet lengst, er antakelig Boeings egen MQ-25 Stingray, som allerede har flere operative tester under beltet. Disse er laget spesielt for å operere fra hangarskip.

I mellomtiden flyr det altså hundrevis av gamle tankflyskrog i lufta, og det kan de fort gjøre i 20 år til. KC-135 er del av en liten, eksklusiv familie av operative amerikanske militærfly på over 60 år. Bombeflyet B-52 er enda litt eldre og enda mer kjent.

Amerikansk B-52 Stratofortress bombefly på 3000 fot over Oslo, 14. mars 2025. Eskortert av to norske F-35 jagerfly. Foto: Eirik Helland Urke
Amerikansk B-52 Stratofortress bombefly på 3000 fot over Oslo, 14. mars 2025. Eskortert av to norske F-35 jagerfly.

Nå skal det sies at KC-135 er betydelig oppgradert siden 60-tallet. Viktigst er oppgraderinger av hovedmotorene, der de fleste nå bruker motorene CFM-56. Disse sitter på modellene KC-135R og KC-135T. De oppgraderte flyene kan tanke ut 50 prosent mer drivstoff, de bruker 25 prosent mindre drivstoff selv og hevdes å være hele 96 prosent stillere enn den opprinnelige KC-135A.

De modifiserte tankflyene kan levere opptil 91 tonn drivstoff til innkommende fly.

Det har kommet moderne flycomputere i cockpiten, men svært mye av utstyret om bord er fortsatt analogt.

Komfortnivået er enkelt. Det kommer ingen masker fra taket ved trykkfall, i stedet får hver enkelt om bord på forhånd tildelt sin egen maske med gassbeholder.

Vanlig mannskap på KC-135 er kun tre personer: to flygere og en boom operator. I tillegg kan det bli med en navigatør og eventuelt medisinsk personell.

Dedicated Flying Crew Chief Staff Sergeant Cordell Lister inspiserer en av de fire hovedmotorene av typen CFM-56, som er en del av oppgraderingene fra 80-tallet.

Sola flystasjon er bygget for å ta imot opptil seks allierte tankfly samtidig.

De første årene hadde faktisk mannskapet på KC-135 sine egne fallskjermer, innfelt i setene. Disse ble senere fjernet, da det spesielt med nye motorer og høyere hastigheter ikke finnes noen realistisk måte å redde seg på med fallskjerm. I stedet har man satset på bedre sikkerhet og pålitelighet for hele flyet.

Det enkle komfortnivået om bord gjelder også toalettet, som er lokalisert sammen med det elektriske anlegget i det samme lille rommet. Det gjelder å ha god væskekontroll.

Det er strengt tatt heller ikke vanlige flyseter for andre enn det faste mannskapet på tre personer, men en slags nettingkonstruksjon som ikke bør føles helt ukjent for norske soldater som har fløyet med Hercules gjennom årene.

Lastefly

Nå er tross alt ikke KC-135 først og fremst et passasjerfly. Det er heller ikke bare et tankfly, men også et lastefly med 38 tonns kapasitet. En stor lastelem på siden gir plass til store paller med last i hovedkabinen.

Denne type multirollefunksjon ser vi også hos de nyere tankflyene, ikke minst Airbus A330-200 MRTT, som Norge har kjøpt seg inn i.

Tankflyene vi besøkte på Sola flystasjon, har allerede vendt snuten hjem til Mildenhall etter årets øvelse. Men KC-135 vil helt sikkert bli synlig i nordisk luftrom ved senere anledninger, noe spesielt flystasjonene Sola og Ørland er rigget for.

Powered by Labrador CMS