Da Norge okkuperte Øst-Grønland

Fem alvorlige fjes ser inn i kameraet. Norges flagg har gått til topps i Myggbukta, et øde sted på Grønlands nordøstkyst. Datoen er 27. juni 1931.

I en erklæring samme dag skriver de at området er tatt i besittelse i kong Haakons navn og er kalt Eirik Raudes land.

Markeringen er opptakten til den største konflikten Norge har hatt med et naboland i moderne tid.

Det startet som en privat okkupasjon, men to uker senere, 10. juli 1931, ble den norske regjeringen med på okkupasjonen. Dagen etter ble Norge saksøkt av Danmark for en domstol i Haag.

– Fullstendig annerledes

Den gang tok småstaten Norge deler av Grønland. Nå vil presidenten for verdens sterkeste supermakt ha landet.

– Det er en fullstendig annerledes situasjon nå, sier polarhistoriker Harald Dag Jølle til TU.

Han er ansatt ved Norsk Polarinstitutt og har vært med på flere ekspedisjoner på Grønland.

Hard retorikk er eneste likhetstrekk mellom da og nå. På 1930-tallet var man uenige om den folkerettslige statusen til Grønland. Dette ble ikke endelig avklart før dommen fra Haag i 1933. Den slo fast at Danmark hadde suverenitet over hele Grønland og at Norges okkupasjon var ulovlig.

Begivenheten er beskrevet som at en gjeng uansvarlige ishavsimperialister forledet politikerne med på den norske okkupasjonen på 1930-tallet. Jølle er uenig.

– De territorielle spørsmålene var uavklart. Den norske posisjonen var at Nordøst-Grønland var et terra nullius og at landet som hadde hatt størst interesse for og bruk av dette området, hadde rett til det, sier Jølle.

– Det var jo en helt legitim posisjon å si at Norge bestrider at Danmark har rett på suverenitet over hele Grønland. Men da det ble avklart i domstolen i Haag, aksepterte man det jo med en gang, sier han.

Nesten hundre år senere sier president Donald Trump at han vil ha hele øya.

– Det som skjer nå, finnes det ingen folkerettslige argumenter for, det er bare hardcore imperialisme, sier Jølle.

Linjer til vikingtiden

Før okkupasjonen kunne man til stadighet høre at Norge burde ha Grønland og at Norge hadde rett på disse områdene.

– Det var veldig mye avisskriverier og argumentasjon for dette, forklarer Jølle.

Argumentene fulgte to linjer. De mest ekstreme understreket de lange historiske linjene tilbake til vikingtiden. De fleste pekte på norske fangstmenn og norsk virksomhet i havområdene utenfor.

En oppfatning i Norge om at det skjedde en feil i forbindelse med 1814 og unionsoppløsningen med Danmark, hadde også vokst frem.

– Det som var en del av det gamle norske kongeriket, det glapp og forsvant til danskene, mente flere, forklarer Jølle.

– Det sammenfalt med et kulturelt oppgjør med dansketiden, man kan nesten kalle det et danskehat, sier historikeren om stemningen den gang.

Danmark og Norge ble i 1924 enige om at de var uenige om hvem som hadde bruksrett til Øst-Grønland, gjennom den såkalte Østgrønlandsavtalen.

– Den norske posisjonen var at Danmark ikke hadde suverenitet over hele Grønland, de hadde kun suverenitet over koloniene på vestkysten og helt sør på østkysten, forteller Jølle.

Et kodet telegram

Gjentatte ganger ble det foreslått at Norge burde okkupere områder på Grønland, men den norske regjeringen avviste dette flere ganger.

Norske aktivister fryktet imidlertid at Danmark skulle få overtaket.

Til slutt fikk de nok. Et kodet telegram ble sendt til radiostasjonen Myggbukta på Nordøst-Grønland. Det førte til at fem norske fangstfolk okkuperte området.

«Selve okkupasjonen var ikke mer avansert enn at fangstmennene gikk til flaggstanga, tok av seg lua og fotograferte handlingen ved hjelp av ei snor festet til fotografiapparatet», skriver Jølle i boka Ytterst i verden.

Etterpå undertegnet fangstfolkene en erklæring som ble sendt flere norske aviser:

«I dag, kl. 5 eftermiddag har vi heist det norske flagg og tatt landet fra Carlsbergfjorden i syd til Besselfjorden i nord i besiddelse i H.M. Kong Haakon den 7.s navn, og kalt dette området Eirik Raudes Land.»

Jølle beskriver at det hører med til historien at det ikke ble noen fest i Myggbukta. Ekspedisjonen nærmet seg slutten, og alt var tomt. Ikke en gang kaffe hadde de igjen.

– Et tungt nederlag

I april 1933 slo domstolen i Haag fast at Norges okkupasjon var lovstridig. Med andre ord hadde Danmark suverenitet over hele Grønland.

– Tungt, sier Jølle om hvordan avgjørelsen fra Haag ble mottatt i Norge.

Dommen ble imidlertid akseptert med en gang.

Okkupasjonen ble i ettertid forsøkt plassert som et uttrykk for politikk godt ute på høyrefløyen

– Det ble forsøkt plassert som ytterste høyre-aktivisme, som noe Bondepartiet med Quisling som forsvarsminister hadde gjort, sier han.

– Mens det hadde nok ganske stor oppslutning langt inn i det etablerte politiske landskapet, legger han til.

«Skulde vært vårt»

Spor av stemningen etter okkupasjonen finnes også i Teknisk Ukeblads spalter. En snau måned etter dommen i Haag het det følgende:

«Enhver orientert vet at vi også har store reelle interesser på det Grønland, som var vårt av alle grunner undtagen de folkerettslige.»

Utdraget er hentet fra en artikkel i mai 1933, om at Norges forskning i Arktis måtte opprettholdes.

Samme høst het det følgende om en kartlegging av Eirik Raudes Land på Nordøst-Grønland som var blitt publisert i 1933:

«Det lille hefte er rikt utstyrt med karter og illustrasjoner og er et interessant og talende vidnesbyrd om usvekket norsk innsats i det land som skulde vært vårt, men som vi umiddelbart efterpå tapte. Allikevel, vår videnskapelige innsats i Eirik Raudes land kan ingen ta fra oss», het det.

Undersøkelsen ble gjennomført i 1932 av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser, forgjengeren til Norsk Polarinstitutt. Grunnleggeren av institusjonen var en av okkupasjonens sentrale støttespillere.