Atomvåpenmaktene oppgraderer: – Tilbake til tankegangen fra den kalde krigen

På telefon fra Washington, D.C. kommer analysen i et klart og nøkternt tonefall – og på dansk:

– Samlet sett er man tilbake til tankegangen fra den kalde krigen.

Mannen bak ordene er dansk-amerikaneren Hans Kristensen, direktør for Nuclear Information Project under den amerikanske tenketanken Federation of American Scientists (FAS).

Han leder blant annet den periodiske utgivelsen Nuclear Notebook, der han og en gruppe analytikere analytikere kommer med det som regnes som autoritative opptellinger av arsenalene til verdens ni atommakter.

I den nyeste utgaven fra januar tar Nuclear Notebook for seg USAs atomvåpenarsenal. Det anslås å bestå av 3700 stridshoder, hvorav 1700 er utplassert, og er midt i en modernisering av «alle tre delene av den nukleære triaden» – atomvåpen avfyrt fra henholdsvis bakken, ubåter og fly.

Den nukleære triaden

Ifølge The New York Times sysselsetter moderniseringen 110.000 forskere, soldater og private entreprenører i 23 delstater. Programmet ble igangsatt i 2010 og har en forventet totalpris på 1700 milliarder dollar – ca. 19.000 milliarder norske kroner.

På spørsmål om det militære rasjonalet bak en så omfattende oppgradering av et arsenal som allerede kan utslette menneskeheten flere ganger, viser Hans Kristensen til argumenter fra den kalde krigen – argumenter vi ellers må flere tiår tilbake for å finne:

– Det er «noe for noe» – ikke i samme omfang som den gang, men vi har alle komponentene på plass, og det er tydelige tegn på at det er i ferd med å starte opp, sier han, med henvisning til et kappløp der verdens atommakter nøye følger hverandres initiativer.

De moderniserer – vi moderniserer

Konkret ser FAS-analytikeren to militære begrunnelser for oppgraderingen:

– Den første handler om å modernisere det man har, fordi vi er i en spent situasjon der russerne er farlige og kineserne blir sterkere. Her er USA opptatt av å bevare sin styrke også i fremtiden. Man mener at nedrustning ikke gir mening – det ville sende et feil signal.

– Den andre handler om å si: «Det er mangler i arsenalet på grunn av måten russerne og kineserne moderniserer på». Dette kan skape et behov for nye kapasiteter, forklarer han og peker på flere konsekvenser av dette resonnementet:

• Et forbedret luftforsvar i Kina brukes som argument for nye bombefly med nye kryssermissiler.
• Bedre russiske og kinesiske angrepsubåter gjør det nødvendig med mer stillegående og avanserte strategiske ubåter med nye, mer fleksible missiler og stridshoder som kan brukes mer effektivt.
• Et fremtidig sterkere missilforsvar hos fiendene krever oppgraderinger av de landbaserte interkontinentale missilene, med bedre stridshoder og økt evne til å trenge gjennom forsvarssystemene.

I tillegg peker han på økende fokus på taktiske atomvåpen, våpen som – i motsetning til strategiske langdistansevåpen – er beregnet for bruk mot fiendtlige styrker på slagmarken.

En gang ville man kutte kraftig

Det største problemet med den pågående oppgraderingen er ifølge Kristensen den «strategiske spenningen» den representerer:

– Ingen tvil om det. Det er mange andre viktige faktorer og motivasjoner: Økonomien og forsvarsindustrien spiller også inn. Men man ville ikke kunne rettferdiggjøre så store programmer hvis man ikke kunne peke på en ny og alvorlig situasjon med russerne og kineserne, sier han.

Han minner om at amerikanerne etter den kalde krigen slet med spørsmålet om hvordan de langsiktig skulle strukturere atomvåpenstyrken sin:

– Det var et stort press på å gjøre den vesentlig mindre, og i en lang periode på 2000-tallet tok man ingen grunnleggende beslutninger om å starte disse programmene. Man vurderte fortsatt hvor hardt man kunne kutte.

New START – på flere måter

Med Russlands president Vladimir Putins handlinger og utviklingen i Kina endret stemningen seg mot slutten av 2000-tallet.

Selv om USA og Russland inngikk en ny våpenkontrollavtale etter at Barack Obama tiltrådte som president i 2009 – den såkalte New START fra 2010 – skulle det vise seg at den konservative kongressen var en større utfordring enn russerne når det gjaldt våpenkontroll.

– Kongressen utnyttet Obamas press for å få en avtale med russerne til å forhandle fram en slags noe for noe-avtale med presidenten: 'Du får denne avtalen, men til gjengjeld setter du i gang et stort våpenmoderniseringsprogram'.

– I USAs atomhistorie er det en pussig ting at Obama på den ene siden holdt store taler om viktigheten av nedrustning og på den andre siden satte i gang det største atomvåpenmoderniseringsprogrammet siden den kalde krigen, sier Kristensen.

Ikke bare USA oppgraderer

Det amerikanske oppgraderingsprogrammet får kanskje mest oppmerksomhet i Vesten på grunn av sin størrelse og den relative åpenheten rundt det. Men fra Washington understreker Kristensen at USA langt fra er alene om å modernisere sine atomvåpen. Og at én stormakt gjør mer enn bare å oppgradere eksisterende våpen:

– Når vi snakker om antall, er det i Kina den store opprustningen skjer, det er åpenbart. Den kinesiske atomstyrken endrer seg enormt når det gjelder antall våpen. De har brutt med sin tidligere filosofi om at de ikke trenger så mange atomvåpen og bestemt seg for at de likevel gjør det.

Kristensen forklarer at strukturen i Kinas atomvåpenarsenal er i endring og at landet arbeider med å bygge opp en nukleær triade. Tidligere har Kina først og fremst satset på landbaserte systemer – og relativt få av dem.

– For fem til ti år siden begynte de å grunnleggende endre tilnærmingen sin, mest dramatisk ved å bygge enorme områder i det sentrale og nordlige Kina med siloer for interkontinentale ballistiske missiler (ICBM). I dag ser vi rundt 360 slike siloer under konstruksjon, sier han.

Kristensen anslår at Kinas ICBM-program, målt i byggeaktivitet, ligner på det USA og Sovjet drev med i begynnelsen av den kalde krigen. Antall missiler nærmer seg nå størrelsen på de russiske og amerikanske ICBM-styrkene.

Russland presset av krigen i Ukraina

Når det gjelder Russland, befinner landet seg ifølge FAS-analytikeren i en annen fase av moderniseringen – en som startet tidligere enn den amerikanske:

– Dette har blitt misbrukt i den amerikanske debatten til å påstå at russerne var «foran». Men atommakter moderniserer ikke styrkene sine med mindre de faktisk trenger det. Og de russiske systemene var eldre, så de begynte moderniseringen sin på slutten av 1990-tallet. Nå er de kanskje 85 til 90 prosent ferdige.

Det er imidlertid vanskelig å sammenligne omfanget av den russiske oppgraderingen med den amerikanske:

– Det merkelige med den russiske moderniseringen er at de har råd til å oppgradere langt flere systemer enn amerikanerne – med færre penger, sier Kristensen. Han peker på lavere lønninger og mindre kontroll som faktorer som gjør det relativt sett «billigere» for Russland å modernisere.

Likevel mener han at Russland nå står overfor store problemer som følge av krigen i Ukraina:

– Krigen forsinker utviklingen betydelig. Moderniseringen går mye saktere nå, sier han og viser til forsinkelser i både nye bombefly, oppgradering av missilsiloer og bygging av nye ubåter som skal erstatte de gamle.

Opprustning skjer ikke uten grunn

På spørsmål om det finnes et alternativ til den eskalerende atomvåpenopprustningen, har FAS-analytikeren to svar. Det første er politisk:

– Politisk sett er det vanskelig for amerikanerne nå å si ting som «Ja, vi trenger ikke så mange atomvåpen, vi kutter våre landbaserte styrker til halvparten». Det ville vært svært vanskelig å selge inn.

Det andre svaret er strategisk, men ender opp med omtrent samme konklusjon.

– Disse «atomvåpenbehovene» oppstår ikke ut av ingenting – de kommer fra antakelser og påstander fra Det hvite hus om hva som er nødvendig, forklarer han.

– På grunn av den politiske situasjonen og det kineserne og russerne gjør, er det svært vanskelig å endre disse antakelsene og redusere behovet. Derfor forventer vi at når Trump-administrasjonen går i gang, vil vi se en økning i behovet for nye atomvåpensystemer.

I hvilken retning denne utviklingen vil trekke USA, er vanskeligere å si:

– Men det er rimelig å anta at vi vil se flere kortrekkende systemer, endrede planer for hvor mange stridshoder som skal utplasseres på de landbaserte missilene, og muligens også en økning i antall strategiske bombefly man vil bygge, sier Kristensen.

Han understreker igjen at alt dette er basert på antakelser fra Det hvite hus – antakelser som kan endres:

– Man kunne kutte ned hvis man ville – men det er det liten interesse for akkurat nå.

Artikkelen ble først publisert på Ingeniøren for deres abonnenter. Den er tilgjengelig på norsk for abonnenter av Ekstra gjennom vår samarbeidsavtale.