Atomvåpen i Norden: – Enorme juridiske hindringer

Atomvåpen har vært en del av europeisk sikkerhetspolitikk i mange tiår. Nato-landene har vært beskyttet av den amerikanske atomparaplyen, og både Frankrike og Storbritannia har egne våpen.

Diskusjoner om hvorvidt flere land burde anskaffe egne våpen har i liten grad vært del av den offentlige diskusjonen i Europa. Men med Trump-administrasjonens retorikk overfor Nato-allierte har det begynt å boble.

I Danmark argumenterer nå folk i partiet Liberal Alliance for et felles nordisk kjernevåpenprogram.

Hovedlærer i strategi ved Stabsskolen, Johannes Kibsgaard skrev i fjor i Stratagem at vi må ta en debatt om behovet for et nordisk atomvåpenprogram. Andre tar til orde for å oppheve norske restriksjoner om lagring og stasjonering av atomvåpen på norsk jord.

Den svenske avisen Dagens Nyheter tok på lederplass nylig til orde for at vi må ha en nordisk atomvåpendebatt, kanskje sammen med Tyskland. Og i Tyskland tar enkelte til orde for at behovet for egne atomvåpen må diskuteres.

Sveriges statsminister Ulf Kristersson bekrefter at Sverige er i samtaler med Frankrike og Storbritannia om å beskyttes av deres atomvåpen, uten at noen avtale eller konkrete forslag er på plass, ifølge The Telegraph.

Diskusjon er ikke politikk

Men at noe diskuteres, betyr ikke at det blir politikk, understreker NUPI-forsker Gine Lund Bolling. Hun er for tiden gjesteforsker ved CSIS i Washington og skriver om nordiske atomvåpendiskusjoner.

– Dette er ikke noen seriøs politisk debatt i europeiske land per nå om å anskaffe egne nasjonale atombomber, sier Bolling til TU.

Det er langt fra avisspalter til politisk dagsorden. Diskusjonen foregår først og fremst blant politiske eliter og i akademia, forklarer Bolling.

I Tyskland handler mye om å øke handlingsrommet, men veien til egne kjernevåpen er lang.

– De juridiske hindringene er enorme, og det ville hatt utrolig høye økonomiske og militære kostnader, sier Bolling.

I Norden er diskusjonen heller ikke særlig konkret.

– Vi ser mer åpen diskusjon om avskrekking og sikkerhetsgarantier, men igjen med helt ukonkrete planer om å anskaffe eller utvikle atomvåpen, sier hun.

Diskusjonen handler mest om hvordan dagens avskrekking fungerer og hvordan troverdigheten kan styrkes, særlig gjennom Nato.

USA og Ukraina

Bolling peker på to drivere: Ukraina-krigen og økt usikkerhet om USAs langsiktige garantier.

Men hun minner om at USA fortsatt er den primære sikkerhetsgarantisten gjennom Nato, selv om europeerne samtidig arbeider med ideer for å supplere dette i en mer usikker sikkerhetspolitisk situasjon. Målet er å øke europeisk ansvar innenfor alliansen og samtidig styrke Europas samlede sikkerhetsposisjon.

Målet er ikke å erstatte den transatlantiske avskrekkingen.

Når Frankrike og Storbritannia løftes frem som europeiske alternativer, handler det mer om signaler enn klare garantier.

Frankrikes president Emmanuel Macron har flere ganger omtalt en «europeisk dimensjon» ved fransk avskrekking, og Frankrike og Storbritannia har signalisert tettere koordinering, blant annen gjennom Northwood-deklarasjonen de to signerte juli 2025.

Det dreier seg ikke om utvidet avskrekking i tradisjonell forstand, men om en tilknytning gjennom Natos samlede avskrekking. Det er uklart hva dette innebærer.

– Når det gjelder hva denne europeiske dimensjonen betyr så ligger det ikke noen konkrete avtaler på bordet nå, så vidt vi vet. Det kan godt hende det skjer initiativ bak lukkede dører, men vi kjenner ikke innholdet i dem, sier Bolling.

At det er uklart, kan være en del av strategien. En motstander skal aldri vite hundre prosent sikkert hvordan man vil agere.

Ingen fransk garanti

Det finnes heller ingen offentlig garanti for at franske kjernevåpen vil dekke andre land. I tillegg er britenes kjernevåpenkapasitet tett knyttet til USA.

Dermed er det vanskelig å gjøre franske og britiske våpen til en europeisk atomparaply i praksis.

– Kjernevåpnene er under full nasjonal kontroll, og avskrekking er et nasjonalt ansvar, sier Bolling.

Mye av atompraten handler derfor om å forstå og styrke dagens ordninger.

– Det handler egentlig mest om hvordan vi best kan forholde oss til de eksisterende allierte avskrekkingsordningene, og da spesielt innenfor Nato, sier hun.

Å etablere nye kjernevåpenkapasiteter vil uansett være et helt annet prosjekt.

– Det ville tatt lang tid. Masse penger. Enorme kostnader. Enorme militære kapasiteter, sier Bolling.

– Det er ikke realistisk i noen som helst nær fremtid.

Taktisk hull

At noe er tidkrevende og kostbart, betyr ikke at vi ikke skal diskutere det, mener Johanns Kibsgaard, hovedlærer i strategi ved Stabsskolen.

Han har regnet seg frem til at kostnadene ved et nordisk atomvåpenprogram kan ligge i området 1000 milliarder kroner. Det tilsvarer en prosent av Nordens samlede bruttonasjonalprodukt fordelt over ti år, hevder han.

Han mener dagens sikkerhetspolitiske bilde gjør at det er nødvendig å ta en diskusjon om et nordisk atomvåpenprogram nå.

– Jeg mener det finnes en reell debatt om europeisk kjernevåpenkapasitet, særlig knyttet til utvidelse av de franske og britiske programmene. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig, sier han.

Ifølge Kibsgaard er et sentralt problem at Europa mangler taktiske atomvåpen.

– Storbritannia og Frankrike har i praksis bare strategiske våpen. Det betyr at Europa stiller med svært grove virkemidler i et kjernefysisk scenario, sier han.

Han mener dette kan gi en motstander økt handlingsrom i en krisesituasjon.

Kan bare gå til full eskalering

Et nordisk kjernevåpenprogram kan fylle et strategisk tomrom i avskrekkingen. På spørsmål om det betyr taktiske eller strategiske våpen, sier han at begge deler har en funksjon.

Dagens europeiske avskrekking gir få svar i situasjoner som ligger under terskelen for full strategisk eskalering, mener han.

– Hvis en motstander kan bruke små kjernevåpen til utpressing eller tvang, har Europa i dag svært begrensede motmidler. Da står man i praksis uten egne sjetonger i spillet, sier Kibsgaard.

Han tror ikke det er realistisk at atomvåpen kommer på politisk agenda i inneværende stortingsperiode, men at et svensk eller dansk initiativ kan løfte diskusjonen i Norge.

– Du kan ikke fremskaffe kjernevåpen innenfor valgsyklushorisont. Dette er spørsmål som må vurderes i et 50- eller 100-årsperspektiv, sier Kibsgaard.