Aeroplanet som startet krigen om himmelen

– De Rose, nettoyez-moi le ciel! Je suis aveugle!

Slik skal den franske generalen Philippe Pétain ha sagt det til en major i landets militære flystyrker tidlig i 1916, gallisk og treffende: – De Rose, rens himmelen for meg! Jeg er blind!

Pétain var sjef for den franske armeen ved Verdun, og tyskerne hadde startet sin store offensiv. Det skulle bli et av tidenes lengste og blodigste militære sammenstøt.

Og de franske styrkene var på sett og vis blinde, for tyske Fokker-fly behersket omtrent hele luftrommet over området i Lorraine øst i Frankrike.

I noen måneder var de svært moderne Fokkerne samtidens eneste virkelige jagerfly. De maktet det som ingen andre hittil hadde vært i stand til: Å angripe motstandere i luften og mål på bakken på en effektiv måte.

Høsten 1915 hadde disse flyene satt en solid støkk i de allierte styrkene på den fastlåste Vestfronten. Avisene skrev om The Fokker Scourge (Fokker-svøpen), som det ble kalt på engelsk.

Fikk han renset himmelen?

Major og pilot Charles Tricornot de Rose tok tak i sakene; han omorganiserte de franske luftstyrkene i området og endret måten de opererte på. Og han kunne ta i bruk nye og bedre fly.

Det var såpass vellykket at mange betrakter de Rose som far til det franske flyvåpenet.

Men tyskerne lå heller ikke på latsiden, og begge sider utviklet nye flymodeller og nye tekniske løsninger i et rasende tempo.

Et nytt våpenkappløp var i gang.

Åttiårskrigen

Krigen startet i august 1914, og i et par tiår etterpå ble den gjerne kalt The Great War.

«Nasjonene skled over kanten av avgrunnen og ned i krigens kokende gryte uten snev av forferdelse eller frykt,» som den senere britiske statsministeren David Lloyd George skrev i sine memoarer.

Bare elleve år tidligere hadde to amerikanske brødre klart å få en mekanisk konstruksjon med vinger, bensinmotor og pilot til å trosse tyngdekraften, på en kontrollert måte og i opptil mange sekunder.

Kanskje noen hadde gjort det før, men Orville og Wilbur Wright kunne i hvert fall dokumentere det.

Og plutselig var mennesket fritt som fuglen, om enn foreløpig med en god del begrensninger.

Flyvningens absolutte barndom

I 1914 var aeroplanet ikke blitt tenåring ennå, men mangt og meget hadde skjedd på få år.

Italienerne hadde så smått brukt fly til militære operasjoner i Libya, i krigen mot Tyrkia i 1911.

Én flyver hadde til og med sluppet håndgranater mot noen forsamlede mennesker i en oase, dessverre med ytterst usikker virkning. Men han rapporterte etterpå at granatene i hvert fall traff omtrent der han siktet, og at de smalt.

I 1914 var Italia faktisk det eneste landet som hadde spesialdesignet et eget bombefly.

På samme tid hadde både Tyskland og Frankrike militære fly til disposisjon, riktignok få og av ujevn kvalitet. De fleste nasjoner var foreløpig litt usikre på hvordan de skulle bruke denne nyskapningen.

Så langt var flyene viktige redskaper til rekognosering og fotografering.

Ikke minst kunne de melde tilbake til eget artilleri om kanonene faktisk var sånn noenlunde innskutt på målene de skjøt mot.

Aeroplanenes store ulempe var at det tok tid fra de observerte noe til de kunne melde fra om det.

Og de var prisgitt været. I mange år trengte disse skjøre og ferske skapningene både godt og stabilt vær for å være til nytte.

Skydekke kunne skape store problemer. I striregn eller snøvær holdt de seg helst på bakken. Kom det sterk vind eller tåke, kunne de være fortapt.

Tidlig i krigen gjorde ballonger og luftskip mye av det samme som aeroplanene – og de kunne levere langt bedre resultater.

Tannløse møter med fienden

Skulle de selv møte fienden, var flymaskinene temmelig tannløse i starten av den store krigen.

Å lempe ut håndgranater eller små bomber mot mål på bakken var jo forferdelig upresist.

Hvis fiendtlige fly ville angripe hverandre, var arsenalet begrenset til pistoler, karabiner og endog haglgevær. Oftest måtte piloten skyte samtidig som han fløy, så også her var virkningen sørgelig upresis.

Flere smarte hoder i flere land så på forskjellige løsninger som kunne få flyene til å angripe både andre fly og mål på bakken. Passende og åpenbar teknologi fantes, som for eksempel maskingevær.

Men et grunnleggende problem var å montere et maskingevær slik at man kunne sikte og skyte på vellykket vis, gjerne ved at piloten rettet inn hele flykroppen mot fienden.

Det var mulig å sende opp fly med én pilot og én skytter. Men forbrenningsmotorene var ikke så sterke ennå, og ekstra kilo reduserte prestasjonsevnen i lufta.

Noen tok i bruk løsninger hvor våpnene var montert utenfor propellsektoren, ute på siden, for eksempel.

Det beste var å ha våpenet montert rett foran flyveren, men da kunne en og annen kule treffe propellbladene (som gjerne også var laget av treverk). Etter en del salver kunne utsiktene bli dårlige både for flyet og flyveren.

Noen briter og andre unngikk det problemet med såkalte pusher planes (skyvefly), altså med bakvendt motor og propell bak piloten.

Den viktige synkroniseringen

Den berømte franske piloten Roland Garros så for seg å synkronisere et maskingevær med rotasjonen til propellen, slik at kulene alltid passerte mellom propellbladene.

Men han støtte på tekniske problemer, mest fordi Hotchkiss-mitraljøsen de brukte, ikke var særlig egnet.

I slutten av 1914 kom Garros i samarbeid med flyfabrikken Moran-Saulnier fram til én løsning: Såkalte deflektorer eller avvisere i metall på propellbladene. De gjorde at kulene fra våpenet ikke ødela propellen.

Det fungerte, og Garros skjøt ned flere tyske fly. Men i bunn og grunn var det en improvisasjon.

Nederlandske Anthony Fokker hadde flyttet til Tyskland før krigen og konstruerte mange flymodeller. Han skal visstnok ha studert et nedskutt fransk fly med deflektorer på propellen og forkastet den ideen. Imidlertid tenkte han ut en løsning for synkronisering av våpen og propell.

Sommeren 1915 kom flymaskinen som skapte furore. Fokker E.1 (Eindecker – altså med ett vingesett) var det første flyet som var konstruert for å angripe motstandere i luften og på bakken.

Med Fokkers «Eindecker» startet kampen om luftherredømmet.

Endekkeren var rett og slett det første jagerflyet.

Med motor og maskingevær som var synkronisert.

Den avgjørende detaljen var at våpen og propell (motoren, egentlig) nå var synkronisert. Maskingeværet var plassert midt i synsfeltet til piloten og kunne skyte gjennom propellsektoren uten å treffe bladene.

I siste halvdel av 1915 var Fokkeren en flyvende mare for de allierte styrkene, både i lufta og på bakken.

Fokker-svøpen, eller Fokker-skrekken, ble det kalt høsten 1915.

På flere vis var denne flymodellen teknisk overlegen, og psykologien spilte også inn. Maskingeværene var fra før dominerende og fryktede våpen i skyttergravskrigen.

Nå kunne de plutselig stupe ned fra himmelen også!

Samlet 168 fly

Før offensiven ved Verdun i slutten av februar 1916 hadde tyskerne samlet hele 168 fly i området. 21 av dem var den nyeste Fokker-versjonen (E.III). Og de hadde nesten fullstendig kontroll over luftrommet.

Franskmennene kunne skrape sammen 30 fly i samme område. Mange var utdatert og enkle bytter for Fokkerne.

Før offensiven hadde tyske fly svært god oversikt. De var ofte i stand til å skyte ned franske observasjonsballonger så fort de viste seg.

Franskmennene visste på sin side egentlig lite om hvordan de tyske styrkene var disponert. Det meste av informasjonen baserte seg på det som bakkestyrkene ved fronten kunne skimte i kikkertene.

Men: Ut fra annen etterretning forsto franskmennene hva som kunne skje, og de fikk fraktet forsterkninger til sektoren før offensiven startet.

Og de allierte og særlig franskmennene var i ferd med å få nye og mye bedre fly, som også var passende bevæpnet for luftkamp.

Blodbadet starter

Klokken 07.12 om morgenen 21. februar 1916 åpnet artilleriet til den tyske 5. armé ild.

Slaget ved Verdun var i gang.

I de første dagene hadde tyskerne fortsatt nærmest full kontroll over luftrommet. Pilotene begynte å bli berømte navn. I midten av mars kunne Oswald Boelcke notere seg for totalt ti nedskutte fiendefly.

Men like før hadde general Pétain gitt major de Rose oppdraget med å få bedre skikk på de franske flystyrkene.

Majoren la opp til mer aggressiv taktikk. Patruljer bestående av flere jagerfly skulle rydde vei for de allierte flyene og ballongene som drev med rekognosering og observasjon.

Samtidig var de første britiske jagerflyene med virkningsfull bevæpning kommet til Vestfronten: For eksempel skyveflyet Airco DH.2, som var i stand til å hamle opp med tyske Fokkere.

De franske flystyrkene ved Verdun brukte enten Morane-Saulnier monoplan (endekkere) eller helst Nieuport biplan, på mange vis et bedre fly enn Fokkeren.

I løpet av januar 1916 hadde franskmennene fått seg 90 operative Nieuport 11-fly. Det veide bare drøye 300 kilo i seg selv og var en rask og manøvreringsdyktig liten dobbeltdekker. Bevæpningen var et Lewis maskingevær på den øvre vingen rett over piloten, med fjernstyring for å skyte.

Ulempen med maskingeværet var tallerkenmagasinet med 47 og senere 97 patroner. Piloten måtte reise seg for å bytte magasin eller ordne opp i forkilinger.

Tyske fly opererte med maskingevær som brukte ammunisjonsbånd med 250 patroner.

Vokteren av Verdun

I himmelen over Verdun ble også franske jagerflyvere raskt berømte navn.

21 år gamle Georges Guynemer var sykelig, men en pågående flyver. Han trodde uansett ikke at han kom til å leve så lenge. Han skal ha skutt ned over 50 fly, men returnerte ikke fra et tokt i 1917, trolig selv skutt ned.

Charles Nungesser ble såret hele 17 ganger og endte med å skyte ned 43 fly i alt. Han overlevde krigen, men forsvant sporløst i et forsøk på å krysse Atlanterhavet med fly i 1927, to uker før Charles Lindbergh.

Og ikke minst Jean Marie Dominique Navarre, som fløy en knallrød Nieuport 11. Han fikk tilnavnet Vokteren av Verdun.

Navarre foretrakk å sirkle oppe i luften til han hadde sett seg ut et passende offer og stupte så ned, gjerne midt inn i en fiendtlig formasjon.

Sammen med de andre overlevende flyverheltene gikk han av skaftet da han fikk vite at de skulle gå – på beina – under en seiersparade i Paris i 1919. Det gikk jo på æren løs!

Navarre aktet å fly gjennom selve Triumfbuen under paraden – og døde i et havari mens han øvde på dét.

Og selv om mange var opptatt av disse dristige menn i de farlige fly, er realiteten dette: Gjennom hele krigen ble langt flere piloter drept i ulykker eller under trening enn i kamp med fienden.

Slapp 13.000 bomber på fire dager

Verdun ble betraktet som en alliert seier, og i luften hadde de franske styrkene skaffet seg et overtak – inntil videre.

Utviklingen gikk raskere og raskere. Flyene ble bedre – og ikke minst mer spesialiserte.

Under slaget ved Somme, den store allierte offensiven i andre halvdel av 1916, skal britiske Royal Flying Corps ha sluppet 13.000 bomber i de fire første dagene.

Men hvilken skade de gjorde, er mer usikkert. Året før hadde de allierte analysert 141 av sine egne bomberaid mot fiendtlige jernbanestasjoner.

De lyktes med tre av dem.

Så: Den røde baron

Tyskerne evnet å slå tilbake. Nye generasjoner av fly, som den berømte Albatros, utklasset de allierte maskinene. Vinteren 1916–17 dominerte tyskerne igjen luften over Vestfronten.

Det kulminerte i april 1917 – en svært vellykket måned for de tyske flystyrkene. Manfred von Richthofen («Den røde baron») skjøt for eksempel ned 22 britiske fly i denne måneden. Britene kalte det Bloody April.

Von Richthofen brukte mest en rød Albatros D.III, en dobbeltdekker med Mercedes-motor på 180 hester og to synkroniserte maskingevær.

Men britene lærte av sine erfaringer. De allierte fikk nye og bedre flymodeller, som britiske Sopwith Camel og franske SPAD S.XIII.

Utover i 1917 skaffet de allierte flystyrkene seg et overtak som de beholdt i resten av krigen.

Nå var det nemlig like mye et industrielt spørsmål: Hvem som kunne produsere flest fly og utdanne flest piloter.

Tiden var i ferd med å renne ut for sentralmaktene.

Amerikanerne hadde kommet til Vestfronten, ledet av en kjølig og kontant general med et furet fjes – som skapt for en statue, slik noen beskrev det. John «Black Jack» Pershing hadde mistet kone og tre døtre i en brann et par år før.

Men i slutten av 1917 var det bare vel 176.000 amerikanere ved Vestfronten.

I det samme året opplevde Storbritannia – enn så lenge med et slags imperium i ryggen – at over 800.000 soldater ble satt ut av spill. Og det krigsherjede Frankrike hadde lenge stått ustøtt på beina.

Men verst var det i Tyskland, der hele det krigstrette samfunnet virkelig begynte å vakle. Høsten 1917 hadde en tysk sivilist 1400 kalorier om dagen å overleve på.

Så rant tiden ut for sentralmaktene og den store krigen, men likevel: På ett vis varte den i 80 år, helt til 1994 (da den siste russiske soldaten forlot Tyskland).

I teknisk forstand var det en helt annen krig som sluttet i 1918 enn den som startet i 1914.

Det er beskrevet slik: Soldatene i 1918 sto på mange måter nærmere soldatene i den høyteknologiske krigen mellom USA og Irak i 1991 enn de sto sine egne kolleger i 1914.

Storbritannia, for eksempel, hadde 11 utdannede militærflyvere i 1914.

Da den store krigen sluttet drøye fire år senere besto den nyetablerte forsvarsgrenen The Royal Air Force av 300.000 mann, 300 luftskip og 20.000 fly.

Kilder:

Nick Lloyd: The Western Front, Penguin Books, 2021Harald Høiback og Palle Ydstebø (red.): Første verdenskrig - operasjoner, myter og innflytelse, Abstrakt Forlag, 2014Barbara Tuchman: The Guns of August, Penguin Books, 2014David Fromkin: Europas siste sommer, Humanist Forlag, 2005Harald Høiback: Veien til Waterloo, Dreyers Forlag Oslo, 2024