Flommen tok kvelertak på Østlandet i 1995

Mange hadde hørt om Storofsen i 1789. Hvem trodde vel at pinseflommen 206 år senere skulle nærme seg de samme nivåene?

Blod er kanskje en svært spesiell saft, men vann i seg selv kan også by på en ganske besynderlig makt og velde.

Norges lengste elv heter Glomma, og den er en av svært få i landet som kan minne om noen av de store elvene på det europeiske kontinentet.

Glomma går i Østerdalen og Solør, så ut gjennom Romerike og til Øyeren.

For 30 år siden var det slik at pinseaften falt på den 3. juni.

Flatlandet Solør i elvedalen har vært gjennom tunge stunder i en pinsehelg før: I 1822 brant 116 mennesker inne i den gamle, tjærebredde stavkirken i Grue, den lå kun et steinkast fra elvebredden da og har lenge vært forsvunnet i elva nå.

Våren 1995 lå det kanskje 40 prosent mer snø i fjellet enn vanlig. Det var kaldt. Snøen smeltet sent.

I slutten av mai ble det bråvarmt på Østlandet, med mye regn.

Storflommen kom i løvsalenes høytid.

Flomsteinen i Elverum 1. juni 1995. Vannet skulle nå mye høyere.

Kong Harald besøkte flomområdet allerede 1. juni, her ved Skogbruksmuseet i Elverum.

1. juni 1995 var Glomma blitt et mareritt for dem som bodde langs elva.

Flommen var større enn flommene i 1966, 1916 og endog den digre flommen i 1934.

Nyhetene meldte om at 50.000 dekar dyrket mark lå under vann i gamle Hedmark fylke.

Flommen bare økte på. Evenstad kapell i Østerdalen den 2. juni.

Vannføringen tok seg kraftig opp i Vamma kraftverk ved Askim denne fredagen.

Dette bildet fra Tretten er tatt samme dag. Et hus har rast ned i elva Moksa.

Her har vannføringa ved Elverum trolig nådd toppen. Bildet er tatt på kvelden 2. juni.

2. juni kulminerte flommen i Solør og Kongsvinger. Da lå rundt 100.000 dekar dyrket mark under vann i gamle Hedmark.

Det har vært flommer før i det flate elvelandet langsetter Glomma.

Et gammelt ord sier at elva har flyttet seg fram og tilbake mellom bergene siden tidenes morgen.

Men Storofsen i 1789 hefter det noe helt spesielt med.

Som bygdeboka for Vinger (dagens Kongsvinger) forteller: Sommeren 1789 satt en presteenke i sitt såkalte nådensår ved prestegården. Mannen var død, og hun kunne nå ta med seg årets avkastning fra gårdsdriften, en slags pensjon, før en ny prest kom dit.

De hadde sådd korn før denne våren, men elveflom ødela. De sådde på nytt, og det så lovende ut.

21. juli kom et overhendig uvær, med torden og varme og enorme mengder regn.

Det skapte flommen som er kalt Storofsen. Den var verst i Gudbrandsdalen, og flere titalls mennesker skal ha mistet livet.

Offisielle statistikker forteller om 61 omkomne, men andre kilder tyder på at kanskje 80 omkom, ifølge yr.no.

I Vinger gikk elveflommen inn over jordene for tredje gang dette året – og langt opp på bygningene i prestegården. Elva la igjen slam, leire og sand. Rettsvitner fortalte etterpå at det kunne ta flere tiår før åkrene var brukbare igjen.

Solbergfoss kraftstasjon ved Øyeren ble et utfartssted 4. juni.

Dagen etter ble justisminister Grete Faremo ønsket velkommen til Lillestrøm av Leif Kristian Hansen, daglig leder av Sivilforsvaret på Romerike.

Men Mjøsa steg fortsatt. 5. juni var soldater i gang med å bygge flomvoll av sandsekker i Strandgaten på Hamar.

Også i Lillestrøm ble det bygd flomvoller. Soldatene jobbet 12 timer på og 12 timer av. Sentrum av byen ligger lavt og flatt.

I 1995 omkom én mann, 7000 mennesker ble evakuert og 1833 gårdsbruk rapporterte om skader.

Til sammen ble det skader for rundt 1,8 milliarder kroner under ekstremflommen Vesleofsen i 1995.

Den kan ha vært større enn den i 1789 dersom man korrigerer for flomdempingen i vannmagasinene i Østerdalen.

I juli 1995 ble et flomtiltaksutvalg utnevnt, og året etter kom det en utredning fra utvalget.

NVE begynte å utarbeide flomsonekart. Mange gamle flomverk og forbygninger mot Glomma ble rustet opp og utvidet.

Og noen steder ble det bygd nye flomvoller. Rundt Lillestrøm var de for eksempel ferdige i 2003.

Kilder: nve.no, yr.no